Jeg må få presisere at anoreksi ikke dreier seg om å være tynn. Det handler om å være mentalt syk,sjuk i huet. Det handler om å vie all sin tid til mat og vekt. Du trenger ikke engang å være tynn for å ha det. Du kan ha anoreksi med veldig lav vekt, så lav at du står i fare for at hjertet ditt stopper, men ingen vil la deg holde vekten. Leger og famile kommer (forhåpentligvis) til å gripe inn, og på et tidspunkt må du gå opp igjen i vekt. Ikke at du blir frisk av å legge på deg - du er tilbake der du begynte, men med en psykisk lidelse i tillegg. Tankene om mat følger deg rundt, og du kommer ikke til å få fred fra dem. Menneskene rundt deg ser på deg og tror du er frisk fordi du ser normalvektig ut, og du kommer igjen bare til å føle deg mislykket. Og tjukk. Anoreksi kommer ikke til å løse noen av dine problemer, det vil gi deg flere.

Man velger ikke anoreksi. Det ville være det samme som å velge bort livet. Jeg mener, er du ikke sikker på at du har lyst til å vie alle døgnets tider til å tenke på mat? For det er det Anoreksi handler om. Ikke om å bli tynn. Du kan ikke slutte når du er tynn nok, du blir aldri tynn nok. Det er kanskje vanskelig å forestille seg nå som du er frisk, men jeg håper for guds skyld du aldri får muligheten til å forstå det heller.

Det hadde vært en tid da hun pleide å våkne om nettene og bli liggende og håpe på at natta aldri skulle ta slutt og at det aldri skulle bli morgen.

to helt forskjellige verdener møtes,og hva skjer da?

Hvordan ville det føles ikke å måtte være redd hver dag?

Ingen vil leve med en som legger opp livet sitt etter måltidene, som må takke nei til kinoen fordi den varer 20 minutter inn i den planlagte kveldsmaten. En som ikke smaker på hjertesjokoladen han kjøper i overraskelse, eller kaken han har bakt til bursdagen din. Det kommer ikke til å gå over, jeg kommer ikke til å bli frisk. Jeg vil ikke bli frisk. Jeg vil ingenting.

Sammen gikk de inn til Gud i bønn. De fikk takke Gud for tornene på veien, men først og fremst takket de for rosene blant dem.

En gang hjalp jeg deg med dine første skritt - og nå skal du hjelpe meg med mine siste.

Tenk så på de utallige blomstene som vokser her. Fargene er så vakre og reine at ingen kunstner kan få det til slik. Plukk en bukett og se hvor like de er, og likevel er de ikke helt like noen av dem. Det er Gud som har dannet dem. Det vil han gjøre på nytt hvert år. Kan vi ikke se hvor stor Gud er?

Men det var slett ikke alltid de snakket sammen. Det kunne gå flere timer uten at de sa et eneste ord, men det var nettopp så godt at de kunne tie sammen.

Det sies at man ikke er nødt til å lykkes for å satse, det er en dyp sannhet. Alt som har med overbevisning og håp å gjøre, unnslipper logikken. Når et menneske virkeliggjør sin drøm, finnes det hverken fornuft eller seier eller nederlag. Det viktigste i det forjettede land er ikke landet, men forjettelsen. "

det er mange måter å sitte fast på, men som oftest er det du selv som bærer nøkkelen

Rolf lærte meg mye. Kanskje noe av det viktigste han lærte meg, var at drømmer er dyrebare. Drømmer skal man ikke snike seg etter. Dem skal man kaste seg over, gripe tak i med begge hendene og leve fullt ut.

Jeg følte meg så lykkelig at jeg ikke engang var redd det skulle gå over.

Livet lar seg ikke dele i småstykker, du må ta hele stasen, alt eller intet - det er bare det at du ikke har tid til å få med deg alt, det er det som er ulykken.

Det du frykter, skaper du

Noe som skiller bygda fra byen, er at det er mer gjennomsiktig her. Alle kjenner til forholdene rundt om i hjemmene, og det finnes alltid noen som kan stille opp hvis de får rede på at en familie lever i den nakne nød. Men her, som ellers, har folk den stoltheten at de vil greie seg så langt det går, og fattigkassen, som de kaller det, er den største skam som kan ramme en familie.

Å ønske at det kan bli så stille at pulsslagene fra mitt glemte liv kan høres.

Det blir ikke regn hver gang himmelen er mørk.

Jeg var en jævla dum unge. Jeg burde ha blitt vernet for meg selv og kanskje fått tilbud om spesialskole; ikke fordi jeg var så spesiell, men fordi jeg krevde så mye oppmerksomhet. Måtte bli sett, alltid. Hva oppmerksomhetsbehovet gjelder, er det ikke mye som har forandret seg, det har jo egentlig bare blitt verre. Jeg vil fortsatt bare bli sett, hele tiden.