Kjære Mamma!
De gangene jeg følte meg urettferdig behandlet som barn, fantaserte jeg alltid om at jeg skulle ta livet av meg. Jeg tenkte det ville få dem til å angre. Mamma ville angre på at hun ikke lot meg overnatte hos naboen for femte natt på rad, og de kule jentene i klassen for at de holdt meg utenfor i friminuttet. Jeg så for meg begravelsen min, og lurte på hvor mange som kom til å dukke opp. Hvem som kom til å gråte, og hvem som ville holde tale. Hvem som arvet klistermerkebøkene mine, og hvem som tok over ponnislottet. De to viktigste tingene i livet mitt, der altså. Jeg minnet meg selv på at jeg måtte huske å grave ned dagbøkene før jeg døde, og kaste alle kassettene med egeninnspilte radioprogrammer.

Akkurat som det er noe riktig i alt, er det også noe galt i alt, og livet kan aldri bestå av enten eller. Det er kanskje realistene som bygger veiene og bruene i verden, men det er ikke de som driver menneskene fram over dem.

Jeg slipper vekk fra livet mitt når jeg leser. Det er jaggu grunn god nok.

"Hva er det du gjør?" spurte hun.
"Jeg reiser."
Hun smilte, selv om hun var trøtt. Bare noen dager tidligere hadde han forklart henne at han ikke bare leste i en bok, han reiste med den, at den tok ham med til andre land, til ukjente kontinenter, og med bøkenes hjelp ble han stadig kjent med nye mennesker, og mange av dem ble til og med vennene hans.

Det er noe beroligende ved ting som aldri forandrer seg, og det er noe vakkert ved det.

-Det er for seint å begynne å pynte på ting. Vi får ikke vært noe annerledes enn det vi er. Det er gjennom sine feil man viser sann styrke.

Hvem av oss er det som ikke er merket av fortiden?

"Sjødins trossats":
Du trenger ikke strekke til.
Det holder at du er til.
Alt utover det er bonus.

"... også sjelen har iblant behov for å gå i slåbrok og tøfler og slepe bena etter seg."

Foreldrene mine er veldig heldige. De får til og med bli gamle sammen. For en gave! Hvis jeg fikk et ønske, var det dette: at du og jeg vil lide samme gode skjebne. Jeg vil bli gammel med deg. "

Livshøgstidsdagar som dåp, bryllaup og gravferd var viktige samlingspunkt for folket på sytten - og attenhundretalet, og det var faste lokale skikkar for korleis desse blei organsierte. Samlingane gav ei god avveksling fra slitet i kvardagen, og slekt og venner fekk høve til å møtast. Desse høgtidsdagane følgde livet fra vogge til grav og dei ulike hendingane hadde ulike markeringer.

#1 Man skal alltid respektere hverandres tacovaner.
I taco er ingenting feil. Noen liker skjell, andre liker lefser. Noen blander alt til en salat, mens andre bruker to tubs oppi hverandre. Alt tilbehør er tillatt, og jeg har selv akseptert både rosiner, druer, majones og Thousand Island-dressing på tacobordet i mitt eget hjem. Selv om du ikke kan fordra mais, er ikke din venns taco feil bare fordi den inneholder mais. Det er ikke lov å bli sur i taco. Taco er alt, og alle har forskjellige preferanser innen tacogrenen. Grensen går imidlertid ved ketchup.

La aldri en dag gå uten at du har gjort det beste ut av den. Den vil aldri komme tilbake.

Kjærlighet har ingenting med fornuft å gjøre.

Senere har jeg forstått at vi kan elske noen av hele vårt hjerte, selv om dette ikke betyr at den personen gjør oss godt.

Jeg tror på det sterkeste at visse ting er forutbestemt av Gud før vi trekker vårt første åndedrag.

Det er et hårfint skille mellom kjærlighet og hat.

Det hender at det skjer ting som forandrer oss[..]

Tenk om hun kunne holde dette øyeblikket, kapsle det inn for alltid.

Mødre forstår tilgir mer enn noen andre, og spesielt når det gjelder barna sine.