Hvis du ser livet under ett, er mesteparten av oppførselen vår annenrangs. Vi er blinde for det gode noen står klar til å gi oss. Vi lytter halvveis når noen forteller noe de har grudd seg for å si. Døden sender ikke brev med tre ukers varsel. Den kommer når du eter bringebærdrops. Når du skal ut og slå gresset.

Døden sender ikke brev med tre ukers varsel. Den kommer når du eter bringebærdrops.

Jeg rekker opp hånden for deg, Stian, jeg vil vise de stirrende blikkene hva som bllr valgt bort. Ser de deg?
Kjærligheten i deg.
Kjærligheten du skaper i oss.
Du er livet slik livet er, slik det bor i oss alle.
Dette er en stemme om livet selv.
En stemme for Stian.

Jeg tror at når Gud gir deg en gave, så vil han at du skal gjøre det beste ut av det.

Det er slik det bør være mellom søsken, sier hun til Josef. Uansett hva de krangler om, må de alltid tilgi hverandre og legge det vonde bak seg.

Alle opplever vi øyeblikk som kommer helt uventet på oss, og som endrer livet vårt for alltid.

Eg var så møkka lei folk som skulle setje meg på plass heile tida og få meg til å kjenne for ein diger liten lort eg var.

Men det er som med mislykka tatoveringar, høgg du ikkje av deg armen, drassar du på driten til likmakken overtar.

Frykt bygger en mur rundt hjertet ditt og stenger lyset ute. Bryt den ned, og du blir fri.

Det å kunne dø med masse kjærlighet rundt seg, og vite at den tiden du har vært her har vært viktig og at du har betydd noe for andre, det tror jeg er avgjørende for sjelefreden. For når alt kommer til alt, handler det jo om hva du har vært for andre, ikke om hva du har betydd for deg selv. Det er svært få som skal dø som tenker på pengene sine og bilen i garasjen.

Jeg håper og tror at det jeg har delt av Ylvas liv gjennom tekst og bilder har gjort at mennesker ser at man kan ha et liv til tross for at man opplever noe sånt. At det er lov å både le og gråte. Og det er ikke farlig snakke om det.

[...] Jeg tror det er et kjempebehov i samfunnet vårt for å reflektere over alt man har, selv om man verken har Tesla eller et stort hus. Det er viktig å se de tingene man så lett glemmer. Å se dem og være fornøyd med dem tror jeg er oppskriften på et godt liv.

Jeg innså at mange som er blinde, mangler en arm eller har hjernesvulst, har liv som er bedre og mer innholdsrike enn mitt eget. Det eneste problemet deres er at vi ser annerledes på dem. Jeg lærte meg hvor viktig det er å tørre å møte mennesker på det planet de er på, at det var greit å sette seg ned og spørre en blind gutt om hvordan han tror blomsten han lukter på, ser ut. For meg åpnet det en ny verden å bli kjent med disse menneskene. Der jeg tidligere hadde sett opp til folk som tjente mye penger, hadde makt eller på andre måter gjorde det jeg anså som store ting i verden, fikk jeg nye idoler, som visste hvor fornøyd man kan være med bare å være til.

De aller fleste tenker at "mitt barn mobber ikke", men noens barn mobber.

Det er rart å tenke tilbake på hvor mye jeg tok for gitt. Det at Ylva alltid skulle være der var så selvfølgelig at jeg ikke en gang tenkte tanken. Jeg skulle virkelig ønske at jeg den gangen hadde forstått at morgendagen ikke er en selvfølge, at ingen vet hva den bringer. Det er vondt å tenke på at jeg ikke var der, selv om jeg så henne hver eneste dag. Hun var så nær, men likevel så fryktelig langt borte.

Ylva hadde levd. Årene med henne var en nålepute full av øyeblikk. Jeg husker ikke mitt første kyss eller den første bilen jeg kjøpte, men jeg husker alt fra de siste årene. Jeg stod ikke lenger midt i et fargerikt rom uten å se fargene. Jeg hadde på mange måter fått et bedre liv.

Prisen for livet er døden, prisen for kjærlighet er sorgen.

Å flytte inn i et nytt kollektiv med nye mennesker er som å begynne i en ny jobb. Man vet ikke helt hva man skal gjøre, hvor man skal sitte, eller hvor mye man bør være der.

[...]Ingen er designet for å være alene.

Men ingen kan hjelpe meg helt ut, uten at jeg vil det selv.