Hva gjør det med Stian og hans folk? Å gå gjennom byen og bli stirret på, ikke fordi folk synes du er pen, men fordi du er annerledes - hva gjør det med deg?

For meg er alminneliggjøring og synliggjøring er viktig. Det er grunnen til at jeg iblant legger ut bilder av Stian på sosiale medier - jeg vil at han skal synes i samfunnet. Jeg vil at verden skal se ham.

Det er blitt en slags sannhet at har du Down Syndrom, er du breddfull av kjærlighet og klemmer og er alltid bare blid og glad. Men sånn er det ikke. De er mennesker, på godt og vondt. De er forskjellige, med forskjellig temperament, og med gode og dårlige dager.

[...]jeg tror at alle mennesker er skattkister, med mange skatter i seg.

Forholdet mellom Stian og meg har klare likhetstrekk med en helt vanlig søskenhistorie. Det er også så enkelt som det, en historie om et søskenliv. Og kanskje er det jeg ønsker å vise; det er ikke så annerledes. Mye av livet som leves er det samme som i en hvilken som helst familie. Det kan også sies slik: Jeg vil alminneliggjøre Stian. Og gjennom dette ufarliggjøre ham.

Men kan man velge bort noe man ikke vet hva er? Kan man mene noe om noe man ikke vet hva er? Ønsket mitt med denne boken er å tilføre debatten en nyanse som handler om relasjoner og erfaring. Erfaringer med virkeligheten er kanskje noe av det som sterkest kan påvirke livet vårt.

Det er farlig å gå gjennom livet uten andre mennesker å lene seg til.

Hvert øyeblikk er en ny sjanse.

Glede finnes alltid, den venter bare på å bli oppdaget.

Du kan ikke hindre verden i å forandre seg, men du kan påvirke hvilken retning du beveger deg i med hvordan du opptrer.

En tanke er ikke en sannhet.

Det er en vanskelig jobb å være villig til å nedprioritere betydningen av andres meninger, tanker og følelser, men det er utrolig frigjørende og energigivende.

Det er vanskelig å nå et mål, dersom du ikke er bevisst hvilket mål du har, og det er umulig å finne retningen når du ikke vet hvor du skal.

Dersom man skal endre seg, må man også gjøre dette i praksis. Det er ikke nok bare å "snakke" om det.

Et sikkert tegn på menneskelig modenhet er evnen til også å kunne ta hensyn til seg selv, kjenne egne ønsker og behov, tørre å være tydelig og si sin egen mening.

Det er ingen andre enn du selv som bestemmer hva du tenker, mener og gjør.

Livet er usikkert, urettferdig og tidvis ensomt, men samtidig det beste vi har !

Livet trenger ikke være komplisert så lenge du koser deg.

Den som aldri må prompe, sulter ut tarmbakteriene sine og er ikke noen god mikrobevert.

Å forholde seg taus når man bevitner ondskap, er selv en form for ondskap.