Det tar lang tid å lære et menneske å kjenne.

Et menneske trenger at noen trenger det.

I en viss alder handler nesten alle spørsmål et menneske stiller seg, egentlig om ett eneste: Hvordan lever man et liv?

Hvis et menneske lukker øynene hardt nok og lenge nok, kan det huske nesten alt som har gjort det lykkelig. Duften av morens da det var fem, år og de flyktet fnisende inn i oppgangen fra et plutselig styrtregn. Farens kalde nesetipp mot kinnet. Den ru trøsten fra labben på et kosedyr barnet har nektet foreldrene å vaske. Lyden av bølger som rullet inn over klipper på den siste ferien deres ved havet. Applausen i et teater. Søsterens hår etterpå, da de gikk på gaten utenfor, sorgløst i vinden.

Noen øyeblikk. Et menneske, et hvilket som helst menneske, får så forsvinnende få sjanser til å leve i et eneste av dem. Å slippe taket i tiden og falle. Elske noe helt sanseløst. Eksplodere av lidenskap. Noen ganger når vi er barn, kanskje, for dem av oss som får være det. Men etter det, hvor mange åndedrag trekker vi utenfor oss selv? Hvor mange rene følelser får oss til å juble høyt og skamløst? Hvor mange sjanser får vi til å bli velsignet med hukommelsestap?

Et menneske kan velge sine handlinger.

Hun lurer på hvor mye plass en person har igjen i sin sjel å endres på når hun blir gammel nok. Hvem hun har igjen å treffe, og hva de kan se i henne, hva de kan få henne til å se i seg selv.

Hvis vi ikke tilgir dem vi elsker, hvem gjenstår da? Hva er kjærlighet om ikke å elske våre elskede når de ikke fortjener det?

Hvis et menneske lukker øynene, kan det huske alle valg i livet. Innse at alle har skjedd på grunn av en annen.

Tiden betydde ingenting for meg lenger. Vanligvis forandrer tiden på ting, men når noen du er glad i, dør, kan ikke tiden forandre det, så tiden slutter å ha mening.

Når er et menneskes død for tidlig? Det finnes naturligvis forskjellige svar. Ett svar som alltid er sant, er at døden kommer for tidlig når en forelder, som oftest en mor, blir nødt til å forlate site barn når de er for små til å klare seg selv. Og når hun ikke er sikker på om det finnes noen som kan garantrere for omsorgen for barnet når hun selv er borte.

Døden kommer alltid og forstyrrer, uansett når den kommer.

En bok er både lege og medisin på en gang. Den stiller diagnosen samtidig som den utgjør behandlingen. Å kombinere den rette romanen med den passende lidelsen - det er den måten jeg selger bøker på.

Minner er som ulver. Du kan ikke sperre dem inne og håpe at de lar deg være i fred.

Hvis jeg måtte velge ut et enkelt minne om Michael og Alex, ville det ikke bli noen spesiell dag, som en fødselsdag eller festdag. Jeg setter mest pris på hverdagene. Det rare med dem er at mens man opplever dem, går de liksom bare, uten at man legger merke til dem engang.

For alle andre var dette bare en beskrivelse av to savnede barn, men for meg var det Mike - Mike og Fat Rat, mine sønner. Jeg kjente klærne på de bildene. Jeg hadde dratt genserne over hodet på dem og hadde prøvd å få dem til å slutte vri på seg mens jeg holdt dem på bena. Disse to nøkterne beskrivelsene, sammen med fotografiene, traff meg liksom i hjertet. Det fikk det til å verke i meg.

Vårt forhold til aviser og fjernsyn var splittet. På den ene siden ville vi ha hjelp fra reporterne når det gjaldt å få sporet opp guttene, men på den annen side virket de nesten som gribber som levde av andres ulykker.

Husk hvem som mistet livet. Det er det viktigste, og jeg vil minne alle om nettopp det.

[...]men sannelig skal det sterk rygg til for å ta alle slagan livet gir.

Det mystiske er ikke hvordan verden er. Men at den er.