Å vite noe er siste gang, ødelegger bestandig alt. Det fyller opplevelsen med sorg.

Jeg sier som Kant, sier Steinar. Du skal gjøre noe for andre. Og du skal utvikle deg selv. Hygg deg med god mat og godt drikke. Betal mer for kvalitet, grip alle livets nytelser med alle de hendene du måtte ha.

Det eneste som ikke slipper meg, er tanken på hvor verdifullt hvert menneske er for seg selv og de nærmeste. Vi har så lett for å opparbeide oss forsvarsmekanismer mot alle som dør i den tredje verden, som om deres død er noe helt annet enn vår død. Alle de som dør planlagt og udramatisk av mangel på mat og rent drikkevann fordi vi og våre politikere velger å prioritere vestlig velstandsøkning og beskyttelse av egne varer fremfor solidaritet med de fattige, dør så lett for oss.

• Det er oss to mot kreften. Du er ikke ett med sykdommen din. Og samtidig som jeg sier det, og mener det av hele min endeløse kjærlighet til Steinar, vet en del av meg at jeg ikke håper han skal leve to år til. Ikke om han skal være så syk som nå, selv om han gjerne vil tilrettelegge.

Jeg har aldri før vært klar over i hvilken grad et sykehus drives av sykepleierne.

Vi er alle viktige i noens liv, og vi setter spor på steder og i mennesker vi ikke hadde regnet med.

26 februar begynner min telling - tiden jeg skal disponere, tiden fra diagnosen til døden. Hva ville du gjort hvis du hadde seks måneder igjen å leve?

Nest etter kreft er spredning det styggeste ordet i språket vårt. Spredning er dødelig uansett kreftform.

Ingenting kunne forberedt meg på stillheten som oppstår når et menneske slutter å puste. Mannen min. Kjæresten min. Det gjør fysisk vondt at han ikke lenger trekker pusten.

Alle personer, alle ting, har en mening her i livet. Du, jeg, den lille praktvindelen. Vi er alle bundet sammen.

Under hver overflate er det så mange lag man kan oppleve. Så mange vakre lag.

[...] Noen kjærlighetshistorier er annerledes enn andre. Noen varer bare et øyeblikk, andre et helt liv.

Det perfekte fines ikke. Bare annerledes. Men annerledes kan være fantastisk.

[...] jeg innså at noen av de vakreste tingene i livet, gror fra de mørkeste øyeblikkene.

Du kan ikke flykte fra deg selv ved å flytte fra et sted til et annet.

Alle er flinke til noe. Det tar bare en stund å skjønne hva det er.

Om tjue år vil du være mer skuffet over de tingene du ikke gjorde, enn de du gjorde. Så kast loss, seil vekk fra den trygge havnen. Få vind i seilene. Utforsk. Drøm. Oppdag.

Er det en ting jeg har lært, så er det at tiden får ting til å fremstå i et mildere lys.

Livet er mer enn skoene man går i. Mer enn personen man er. Det er samhørigheten. Delene av en selv i en annen.

Denne sorgen er ikke langsom. Den vokser ikke fram i sporene av fornektelse, sinne, forhandlingene, depresjon og aksept. Den flammer opp umiddelbart, som en fortærende brann i henne, en ild som sluker alt oksygen til hun ligger på bakken og sparker og slår i grusen og snapper etter luft.