Marikken er her sammen med oss, samtidig som den offentlige debatten stiller spørsmål ved om hun egentlig burde være her.

Det skrives og snakkes om lærevansker, sosiale utfordringer, problemer med å få jobb. Begrensningene trekkes fram, ikke alle mulighetene. Hvis mediebildet og det offentlige ordskiftet oftest sørger for at vi assosierer Down med disse begrensningene, vil folk for alltid frykte for å få et barn med Down selv.

Mennesker med Down er først og fremst mennesker, ikke et syndrom.

Kanskje høres det litt søkt ut, men jeg vil påstå at mennesker med Down kan lære oss noe. Vi bruker veldig mye tid på å lære dem alt vi vil at de skal kunne mestre. Men: vi reflekterer altfor lite rundt hva mennesker med Down kan lære oss andre.

Og det er stor skildnad på å vara oppgitt og å gi opp!

En følelse av å være på feil sted grep henne stadig. En uutholdelig rastløshet hun ikke helt fikk tak på; hvis hun stoppet opp et sekund, sank i seg selv, var det den følelsen hun druknet i, at hun var i feil rom. Feil ord i munnen. Feil klær på kroppen. På lesesalen var det en annen bok hun skulle ha lest, alltid en annen enn den hun holdt på med. I kjøkkenet laget hun aldri den riktige maten.

Det er vanskelig å glemme den man er blitt glad i.

Vi kan ikke gjøre mer enn så godt som vi kan. Sånn er det. Mer kan vi ikke få til.

Livet innhenter alle til slutt, hverdagens evige tromme dunker virkeligheten ubønnhørlig på plass, og selv den mørkeste sorg faller inn i rytmen.

[...]bøker kunne hun ikke gå tom for. Hun leste og leste, stadig nye. Setningene var småstier. Gjennom tåken av trøtthet krøp hun på dem, ordene ar blomster, røtter hun kunne gripe rundt. Hun kunne ikke gå tom for stier.

Det var ord i bøker, det visste hun, som laget store bilder i hodet, bilder som kunne få henne til å drømme seg bort, gi henne vinger å fly med.

På nattbordet lå fortsatt stablene med blader, bøker. Hvordan kunne alt ligge der som før? Gjennom vinduet så hun den grøtete vinterhimmelen. Den samme. Bare inne i henne var alt på vrangen. Endevendt. Kastet rundt. Inni henne hadde alt mistet sin faste plass.

Jeg tror at ved å lese om andres tanker og følelser så vinner vi innsikt i vårt eget liv.

Sorg er ikke en ting. Du kan ikke si: slik ser den ut. Her er fasene du skal gjennom. Min sorg er slik jeg forsøker å holde ut et annet menneskes død. Min sorg vil derfor være farget av hvem jeg er, av hvilket menneske som døde, og hvilken relasjon vi hadde, av mitt forhold til døden og hvor mye erfaring jeg har fått i forhold til å håndtere tapet.

Men noe av det mest fantastiske med vår menneskelighet er at vi nettopp kan strekke oss ut over alle våre begrensninger.

Selv under krig, etter katastrofer og i verdens mange flyktningleirer finnes det mennesker som har opplevd verre ting enn meg, og som likevel synger, likevel elsker og likevel forteller historier for barna sine.

Sorg er ingen rett linje, som mange tror. Det begynner ikke på bunnen med begravelsen og kommer seg langsomt oppover til en igjen kan bevege seg ute blant folk og alt normaliserer seg. Sorg kan lettere sammenlignes med en børskurve hvor krakket gjerne kommer lenge etter at verdiene forsvant.

Kjærlighet er ikke et resultat av å møte det perfekte menneske (ikke engang Steinar var heelt perfekt), men en egenskap som kan trenes.

Mennesket ville aldri overlevd som art hvis vi tok inn hele sorgen på en gang, da ville vi hoppet utfor ett eller annet[...]

Noe i livet er for stort og for tungt for upersonlige blikk.