... kan hende er de de eneste mennesker som ser hverandre som de er, for det er den aller vanskeligste måten å se noen på....

Den som ikke tror at vi blir hjemsøkt av de døde, har grå stær på sjelen. Jeg er en vitenskapens mann, men jeg tror på skytsengler og spøkelser. Jeg har sett livets mirakel, svangerskapets kompleksitet, og jeg tror fortsatt at noe så perfekt som et lite barn ikke kan bli skapt uten Guds hjelp.

Jeg lurer ofte på om det er alderdommens forbannelse, det at man føler seg ung i hjertet, men blir forrådt av kroppen.

Far forteller meg om prinsipper om frastøting og tiltrekning, og slik tenker jeg snart at alt i tilværelsen henger sammen. Det veksler mellom nærhet og distanse, men også varme og kulde, mørke og lys.

Har du noen gang følelsen av at en tanke eller ting holder deg fanget? Som om det til og med på dette vakre stedet midt på blanke dagen var en svart sky over deg og bunnløs, mørk tomhet under deg? Slik at selv om du trekker denne reine, friske lufta dypt ned i lungene og selv om du betrakter dette vakre landskapet, får ingenting deg likevel til å føle deg som en del av verken dette vakre eller av denne verden?

Alle ekteskap har dårlige sider, siden alle mennesker har svakheter. Alle mennesker som lever sammen med et annet menneske, lærer å håndtere disse svakhetene på forskjellige måter.

Noen ganger er det lettere å leve med at man ikke vet hvem man er hvis man i det minste vet hvor man er.

Det finnes mye som man ikke vet om et menneske, før man er blitt dette mennesket. Hva det er i stand til. Motet det har.

Da hun kjenner at de er i ferd med å falle, finner hun styrke til selv å stå oppreist. For kvinner gjør det, finner styrke når de må gjøre det for en annens skyld.

Nok en gang ser jeg livet i Bergen for meg. Et liv der skolen fortalte hvor mislykket jeg er. Der jeg hele tiden ble fortalt hva jeg ikke får til. Et liv hvor jeg følte at min intelligens og verdi som menneske ble vurdert ut ifra hva som sto på karakterkortet. Strøk man på skolen, strøk man i livet.

Det er fascinerende hvordan man fra starten av livet automatisk tar til seg lærdom som en svamp. Jeg passer nabobarna innimellom for å få litt penger til å feste, og spørsmålene slutter aldri. Hvorfor må mennesker spise? Hvorfor kan jenter kun få barn, og ikke gutter, er ikke det... urettferdig? Hvorfor, hvorfor,hvorfor? . [...] Men hvorfor stopper det ? Hvorfor stopper trangen til å smake nye smaker, som en baby som putter forskjellige ting i munnen for å kjenne om det er godt? eller trangen til å reise, som barnet hele tiden tøyer grensene til foreldrene ved å se hvor langt ned i gaten han kan gå før han får beskjed om å komme tilbake. Når slutter det? Når i livet finner man ut at, nei, nå har jeg smakt nok, jeg liker grandis eller taco best og trenger ikke å smake på mer. Eller nå har jeg utforsket Bergen, jeg vet hvor jeg liker gå, og er ikke interessert i hva som gjemmer seg der ute. Er det slik at man blir fornøyd og ikke orker å utforske mer? Eller tenker man bare ikke over det, og plutselig har man nok?

Fra man går ut av ungdomsskolen, skal man liksom ha en plan for hva vil gjøre resten av livet. Jeg aner virkelig ikke hva jeg vil med livet, det eneste jeg vet, er at jeg trenger en pause. Rett og slett en god, lang pause.

Jeg legger en hånd over magen hans, kjenner hjertet slå, brystet heve og senke seg. Han har allerede sin egen rytme, sin egen kraft, helt uavhengig av mor og far og meg.

Hvis jordas alder var et døgn, ville menneskets historie vært tjuefem sekunder.

"Så pen du er, mor"
"Jeg er slett ikke pen. Jeg ser ut som en stor, feit, hvit larve," sier mor sint.
Jeg blir forvirret. Moren min er den peneste i hele verden. Hvorfor forstår hun ikke det?

Jeg har aldri blitt passet så godt på i hele mitt liv som jeg blir i krigen. Fiendene er fiender, og vennene er venner. Det er ingen ulykkelige sammenblandinger.

Jeg vet ikke hvorfor jeg tenker på det nå, men når jeg fyller hodet med ting som ikke er så viktige, blir det mindre plass til de alvorlige tingene. De tingene som gjør at man må bli stor, få seg fast jobb og gå rundt med langt, trist ansikt og smile til folk man ikke liker.

Det er en grunn til at vi helst husker det gode som har hendt i livet. Mennesket har en fenomenal evne til å skille ut det vonde.

[...]I alt virkelig gammelt hviler en historie.

Jeg snakker alltid sant. Det er bare ikke alltid jeg snakker.