Havet. Skogen. Fjellene. Himmelen. Ovenfor naturen var jeg ingen. Bare et kryp blant andre kryp. Naturen trengte ikke meg for å overleve. Den stilte ingen krav. Havet ville ikke sørge hvis jeg druknet. Skogen brydde seg ikke om hvorvidt jeg gikk meg vill eller frøs ihjel. Med mennesker var det annerledes. Blant mennesker fantes forventninger. Når medmenneskene ikke levde opp til forventingene kom skuffelsen.

Men man forsvinner ikke. Det bare fortsetter. Alt fortsetter, og det blir stadig mer historie å holde rede på.

"Jeg har alltid lurt på hvilken type far jeg hadde blitt. Siden jeg aldri hadde noen far selv. Ikke lenge, i alle fall. Ikke at jeg trengte det heller. Moren min gjorde alt for meg som hun trodde en far ville gjort. Lærte meg praktiske ting. Som hvordan man monterer et nytt vindu, skifter forgasser på bilen eller sløyer fisk. Ting hun måtte bruke tid på å lære seg selv først. Hun mente det var kunnskap jeg ville få bruk for. Men jeg tenkte likevel mye på at jeg ikke hadde en far. Spesielt i tenåra. Bekymret meg for om jeg ville bli en bra far selv, siden jeg vokste opp uten. Men én ting er sikkert. Jeg kunne i alle fall ha blitt en god mor."
"Jeg tror du hadde blitt en flott far."
"Tror du?"
"Ja. For de som ikke blir gode fedre, har som regel ikke bekymret seg for om de skulle bli det. Det er min teori. Som du kan ta for god fisk. Liker du fisk, forresten?"

Ingen forlater noen det ikke er livsviktig å forlate.

Han har ligget på sofaen i tolv timer.
"Skal vi gå en liten tur?"
"Jeg er ikke helt i form."
"I form ...", sier jeg: "Dette uttrykket; en pepperkake man trykker ut til selvvalgt form. Er det en metafor for hvem man egentlig burde være? En griseform? En nisseform? En stut? En emu? En gås? En vaktel? En vombat?"
Han ler så han får tårer i øynene. "du kan virkelig få sagt det, du. Du kan virkelig få sagt det! Det var det jeg håpet innerst inne. Du har min humor. Du har faktisk det!"
I form. Som om det finnes en statisk, ubevegelig person innerst inne i en. En personlig mal. Uttrykket "å være i form" burde heller bety at man er i ferd med å dø; han er i form nå. Han er ikke lenger flytende og dynamisk. Han har størknet. Er malen på den han er, prototypen. Slik han skal fremstå for ettertiden, som et dyr.

(På dødsleiet:) "Go west" sier jeg. Og jeg legger meg tett inntil ham. Legger hjertet mitt inntil øret hans. Det siste du skal høre, er slag av liv.

Jeg må finne noe annet å drive med, må være interessert for å være interessant. Spill er vanskelig å spille alene, det er vanskelig å spille sammen med andre, jeg kan jo la være, leser bøker i stedet, de som står i bokhyllen, for eksempel kokeboken.

Lucas går inn i det grå huset. Han fortsetter gjennom en lang og mørk korridor som ender i en glassdør hvor det står en rusten plakat: "Offentlig bibliotek".
Lucas banker på. En kvinnestemme svarer:
- Kom inn!
Lucas går inn i et stort rom som er opplyst av ettermiddagssolen. En kvinne med grått hår sitter bak et skrivebord. Hun har briller på seg, og hun spør:
- Hva ønsker du?
- Jeg vil gjerne låne bøker.
Kvinnen tar av seg brillene og ser på Lucas:
- Låne bøker? I den tiden jeg har arbeidet her, har det aldri kommet noen for å låne bøker.
- Har du vært her lenge?
- I to år. Min oppgave er å holde orden her. Jeg må sortere bøkene og fjerne de som er satt på listen over forbudt litteratur.
- Hva skjer med dem etterpå? Hva gjør du med dem?
- Jeg legger dem i disse kassene, og så blir de hentet og makulert.
- Er det mange bøker på listen?
- Nesten alle.
Lucas betrakter de store kassene som er fulle av bøker:
- For et sørgelig arbeid du har.

"Hvis det bare hadde vært arbeidet hadde jeg ikke klaget men besteforeldrene dine var av det slaget som trodde på tukt. I hvertfall farmoren din. Det var nok å velte en vannbøtte for å få juling. Ofte var det nok å bare finnes."

"Det tok sin tid sa göranbäckström og flirte. Kalven lå allerede lastet på vogna. Vi bakset moren opp ved siden av barnet sitt. Jeg syntes fortsatt det var feil. Hvem skulle føde nye kalver hvis man skjøt kyrne.
Skogen er full av elg sa göranbäckström til sitt forsvar.
Verden er full av menn også tenkte jeg. Man burde kanskje skyte bort noen stykker."

Men så skjønte jeg at han hadde rett. Jeg har kastet bort fortiden vår. Det som kunne vært fortiden vår, tilhører nå noen andre.

Ting forsvinner med tiden. Det er dette som er glemsel. Jeg har glemt mye på ett hundre og fem år. Men nå vet jeg at ingenting virkelig er blitt borte. Det er akkurat som med gamle bilder. Noen setter man bare i en krok, andre dekker man til, atter andre males over. Jeg har malt over utallige uhumskheter. Brann og granater. Hån og ensomhet. Puter våte av tårer. De mange, mange forvrengte ansiktene. Og til slutt min egen lite heldige, langsomt fremskridende ansiktsforvandling. Jeg skjønnmalte alt sammen, men det hjalp ikke.

Etter noen timer bestemte jeg meg for å dra, jeg hadde oppnådd det jeg var kommet for: en smule avveksling fra hjemmelivet. Det ble buss til Tangen, båt til byen, lokaltog hjem. Huset mitt sto der det pleide, og ensomheten hadde greid seg godt uten meg. Men nå var vi sammen igjen.

• Men vet du hva jeg hadde, Armand? Jeg hadde håp. Masse håp.Det håpet som alle foreldre har for barna sine. Om vi ikke har noe annet, om vi ikke har penger eller planer eller noen som helst kontroll over hva dere finner på, så har vi håp. Håpet om alt dere skal bli. Drømmene dere skal oppfylle. Ikke de drømmene vi har, men de dere selv har, et sted inni dere. At dere må finne dem, og at de er levedyktige så de kan gi dere det dere trenger. Vi kan gi dere mat og klær og lære dere å gå på do, men hvordan drømmene deres går, må dere finne ut av selv.

Er det sånn det er, tenker Sina, at å røpe hemmelighetene våre får oss til å stå stødigere? Blir vi tryggere jo naknere vi viser oss?

• Læreren vår tvang oss til å skrive en fortelling om hva vi vil bli når vi blir store, forteller Noah.
• Hva skrev du?
• Jeg skrev at jeg ville konsentrere meg om å være liten først.
• Det er et veldig godt svar.
• Ikke sant? Jeg vil heller bli gammel enn voksen. Alle voksne er sinte, det er bare barna og de gamle som ler.
• Skrev du det?
• Ja.
• Hva sa læreren din da?
• Hun sa at jeg ikke hadde forstått oppgaven.
• Og hva sa du?
• Jeg sa at hun ikke hadde forstått svaret.
• Jeg elsker deg, får farfar fram med lukkede øyne.

Den eneste gangen man har mislyktes, er hvis man ikke prøver en gang til.

Livet er blitt en rekke av oppgaver, forpliktelser som skal oppfylles, møter man ikke må komme for sent til. Myriam og Paul er overarbeidet. De gjentar det hele tiden, som om utmattelsen var et forvarsel om suksess.

«Man skal passe på å reise mens man er ung,» sa hun igjen. «Etterpå har man hele livet på seg til å være voksen.»

Venner var bekreftelse på andres aksept, tenkte Ragnar, og folk hadde å oppføre seg slik at de ble akseptert. Ellers ble samfunnene umulige, og det enkelte liv for tungt.