Og eg skal seie det var tett luft her, seier Anton. Han går bort til vindauget og opnar det.
Magda er redd for at eg skal få trekk på meg, seier eg. Eller det som verre er, gjennomtrekk.

For meg, for noen få mennesker, er kanskje friheten (eller burde jeg si ensomheten?) et større gode enn kjærligheten.

[...] fordi jeg skjønte at det var lettere å skjule seg i bykjernen enn i utkanten, til og med i skogen. Bare mellom mange mennesker kan man bli usynlig.

Og jeg tenker at det alltid vil være bedre å hoppe langt og falle enn å hoppe kort og stå.

[...] at ingen lyd er høyere enn en telefon som aldri ringer.

[...] og det går opp for meg at det er ikke bare veien fram som er viktig, men også alle stedene man lar være å gå. Det er vekten av hvem du var, blandet med forståelsen av hvem du kunne ha blitt, som gjør deg til mennesket du er nå.

Morgenavisens sannheter er på et vis kveldutgavens løgner, tenkte han, selv om det neppe spiller noen stor rolle for hukommelsen. Det man husker, er gjerne ikke sannheten, men det det ropes høyest om, eller som trykkes med fet nok font. Og når minnene har fått rasle lenge nok, tenkte han til slutt, blir de historie.

Jo saktere dagene går, jo fortere går livet. [...] Hva gjør folk for å forlenge livet og gjøre dagene kortere? De prater. De slarver og skravler, preiker og plaprer, nesten uten avbrekk.

Alle var opptekne av å lære seg språket så godt som mogleg og av å forstå norsk kultur og historie. Dei ønskte seg norske venner som kunne hjelpe dei med det. Dei prata med folk dei møtte på i kvardagen - naboar, bussjåførar, butikkassistentar, flyktningkonsulentar, kontakpersonar i kommunen, pensjonistar med god tid i trappeoppgangen. Ellers følte dei at nordmenn var veldig travle og opptekne med sine eigne liv. Dette undra dei. Dei kom frå kulturar der eit måltid med venner kunne vare heile ettermiddagen og utover kvelden. Kva var det folk i dette landet hadde det så travelt med? Eller var dei ikkje travle, berre redde for utlendingar? Dei skjønte ikkje heilt grunnen til at det var så vanskeleg å få kontakt.

Det skulle bare være mellomrom igjen i livet mitt. Jeg hadde planlagt det sånn. Innerst inne har jeg vel tenkt at jeg ikke har rett til å gjøre mer ut av meg.

Da kjøkkenet var strøkent, kunne jeg gå. Jeg visste akkurat hvor kort tid jeg kunne bruke på å spise og rydde uten at pappa blei forbanna, jeg rydda ofte mer enn nødvendig, for det var sånn han tok oss på, alt vi burde ha gjort som han ikke hadde bedt oss om.

Det var ikke tilfeldig at det blei denne leiligheten. På andre visninger kom damene med prospektet knuga mot brystet og begynte å peke: Her skal vi ha det, sånn gjør vi det her. Og jeg prøvde ikke engang, etter hvert begynte jeg å lure på hvordan jeg skulle finne et sted å bo uten ei sånn dame i livet mitt. En som tok avgjørelser, som allerede hadde bestemt hvor skapet skulle stå.

Vi har alle våre lodd å bære, andre bar tyngre. Hvor mye skal vi kreve av hverandre, stille andre til ansvar for våre liv og våre følelser?

En kollega av meg pleide å si at hvis du deler et ansvar på to, så blir det én prosent på hver.

[...] at en kommentar om en skjorte egentlig er en kommentar om hele min personlighet og alle mine valg.

Du trenger aldri mer skynde deg hjem, til døra ingen venter bak.

"Bli sammen med ham, da vel. Det er ikke for sent ennå, bare du får ut fingeren. Er du ikke ensom?"
Linde sprutet ut i latter over søsterens brutale direkthet. Men Ena fortsatte alvorlig mens hun strammet grepet om rattet: "Det er ikke noe å le av. Du er snart femti, Linde. Og mannfolk er jo de samme, uansett. Det gjelder å huke seg en fyr nå, så du har noen som kan finne deg den dagen du faller om på badegulvet."

Hun trakk pusten dypt og rasende idet hun trykket seg inn på facebookprofilen hans. Hun måtte sjekke om han ennå sto oppført som i et forhold med henne før hun satte i gang, tenk om han hadde forandret på det, tenk om han hadde gjort det slutt. Hun visste ikke om man fikk varsel dersom man ble dumpet på Facebook, eller om man kunne snike seg ubemerket ut av et forhold, hun visse for lite om kjærlighet sånn sett.

Hun skulle gå fra å bo i en gateplanleilighet i en bydel hvor fulle ungdommer og Paradise Hotel-deltakere sloss på gaten hver natt, til å bo i en toppleilighet i en bydel dit folk flyttet for å dø.

Og no er det ikkje meir tid.
Om litt kan vi ikkje skrive til kvarandre, tenkjer eg. Og eg tenkjer på mobilen min, der telefonnummera til dei som er døde, framleis finst, eg er ikkje mann for å slette namn og nummer til dei som er døde. Ikkje slett meg, tenkjer eg. La meg vere på lista di. La stemma mi vere på svararen din så lenge som råd. Gjer vel, legg igjen ei melding."