Du skal ikkje lyge, heitte det i gamle dagar. [...] Men lygna er ikkje alle tider så lett å få auge på. Ikkje eingong inne i oss sjølve. For det finst ørsmå lygner i alle sanningar.

Men far gav oss andri kyss eller klemmar, slik mor gjorde. Far gav oss berre omfamningar. Då sa han aldri eit ord. Far brukte hendene. Aldri kinn eller munn. Men vi forstod kva han meinte. Å halda rundt nokon er også bokstavar i eit språk.

Ah, sanneleg gjorde det godt å få jula ut gjennom dørene! Ho ber på for mange minne. Endeleg er ho over. [...] All glitter. All stas. Alle bjøller og lysestakar. No er her inga høgtid som kastar skuggar i stova lenger.

Til neste jul bestilte eg meg Bachs oratorium. Då eg bretta ut det store notearket og sette fingrane på tangentane, undra eg meg på om det verkeleg fanst noko stillare enn den siste augneblinken rett før musikken begynner ---.

Nokon seier at ein kan misse språket av ulukker. Andre hevdar at visse lydar kan gjere ein stum. For farfar stemde begge delar.

Språk er makt. Når man omtaler tortur som "forsterkede forhør", eller drepte barn som "utilsiktet tap", svekkes språkets evne til å formidle mening, til å få oss til å se, føle og bry oss. Men dette kan brukes begge veier. Man kan benytte ordenes makt både til å begrave mening og til å grave den frem. Hvis man mangler ord for et fenomen, en følelse eller en situasjon, får man ikke snakket om det, hvilket betyr at man ikke kan møtes for å diskutere det, langt mindre endre noe.

Vi trur vi har meir tid, at vi kan snakke meir om det vanskelege ein annan gong, at vi kan rette opp i det som har blitt sagt, eller ikkje sagt, men det er ikkje slik, det er for seint, for alltid for seint.

Stilla ligg mellom oss, alle orda fell til botnen av meg.

Jeg gikk bort til den ene mannen som er bibliotekar der. De andre to bibliotekarene er kvinner, men jeg hadde ærlig talt større tiltro tol at en mann ville ha bedre oversikt over hvilke bøker de hadde om tekniske emner. Siste gang jeg var der, for å låne boken Lille Lord Fauntleroy om igjen, hadde en av damene forsøkt å prakke på meg en svens ungdomsbok om en neger.

Men slik er det nå engang her i livet, at når man først vet noe, så vet man det, og man kan ikke slutte å vite det bare fordi man ikke har godt av sine kunnskaper. Det er som med en julekalenderluke man har kommet til å åpne for tidlig og sett bildet av engelen inni der; uansett hvor mye du forsøker å lukke luken igjen på tilforlatelig vis slik at ingen skal merke noe, så har du nå sett den. Dette er et av livets virkelig store mysterier. Det du vet, kan du ikke tvinge deg til å glemme. Du kan selvfølgelig late som om du har glemt det; det er oftre det beste.

Jeg har aldri sett far knuse ting. Han knuste bare barn.

Smilet fungerer ikke på malerier, tenker mor, det er ikke noe bestandig med et smil, det streifer ansiktet i korte stunder og speiler en forbigående tilstand.

Hvorfor er de viktigste ordene i livet små filleord? Ja og nei. Det er latterlig. To og tre bokstaver. Én stavelse. Er man ikke maks skjerpet, går man glipp av hele svaret. [...] Så er man uheldig og svelger akkurat da den andre svarer. Det kan være nok til at mang ikke klarer å skille mellom ja eller nei. Noen burde ta ansvar og kostruere skikkelige svarord. Jasåklartjegvil eller neiabsoluttikke. Svar som står mer i stil med spørsmålene som blir stilt.

Det er lenge siden hun sluttet å tro at han skulle forandre seg. Hvorfor skulle han det? Hun har ikke forandret seg. Mennesker gjør stort sett ikke det. Hun er den samme, med det viktige unntaket at hun ikke lenger tror på forandring.

Ebbas tanker beveger seg bakover i tid. Som ung tenkte hun mest på fremtiden. Sånn er det vel med alle; på et tidspunkt legger man merke til at det er blitt mindre planer, men desto mer minner. Før farget forestillingen om fremtiden nåtiden, fortiden var noe man var ferdig med. Nå er det fortiden som smitter over på nåtiden. Fremtiden vil man helst ikke vite noe om.

Huset luktet gammelt, en distinkt lukt som bare gamle hus har, men det var en god lukt. Møblene var også gamle,de så ut som om de enten var fra loppemarked eller arvet. Men det var en egen varme der inne, det var lett å like seg, det var et hus som tok en imot.

Hvordan henger en familie sammen?
En familie er sydd sammen av utilhørende stoffer
som blir tvunget inn i et mønster
det mønsteret som heter familie.

Om kvelden flytter trærne seg
nærmere hverandre
i mørket og blir en eneste stor
sort familie.

Han tar mindre og mindre plass
i leiligheten som om han forbereder seg
på å forsvinne helt.

Vi er alle navnløse vi
sier navnene våre
og så glemmer vi dem.