Kroppen har minne. Den bærer deg gjennom livet. Kroppen gjør alt den kan for ikke å svikte deg. Kroppen ønsker å være til nytte. Når det skjer vonde ting i livet eller vi skader oss, tar kroppen imot smerten og forsøker å beskytte oss best mulig. Det er derfor vi kan få vondt i ryggen av stress eller påkjenninger. Disse erfaringene setter seg fast i kroppen vår som knuter og blokkeringer.

Lukten fra leiligheten spredde seg ut i oppgangen, traff meg. Det var ingenting spesielt ved den, men alle hjem har sin egen lukt. Lukten av menneskene som bor der. Maten de har spist, klærne de har vasket, skoene de har brukt, svetten de har utskilt, ånden de har utpustet i sene nattetimer - den ramme lukten fra sovende menneskers munner - sengetøy som kanskje burde vært byttet, en stekepanne som skulle vært rengjort, men er blitt stående til neste dag, så matrestene er størknet og har starte en tidlig forråtnelse.

...at livet som oftest består i å fremkalle fortiden. Og etter hvert som man blir eldre hoper den seg opp. Til slutt er man ikke annet enn fortid.

Er det ikke skremmende hvordan man venner seg til det meste? ER det ikke skremmende og likevel en trøst? Fangen venner seg til cellen. Flyktningen venner seg til eksilet. Den syke venner seg til venteværelset, ja, også venteværelset venner man seg til. Når man har ventet lenge nok, venter man ikke lenger. Da er det bare et værelse. Jeg noterer, nederst ved listen under vinduet: Det normale er det som er.

At alt vi vet former minnene våre også. Det har tilbakevirkende kraft. Fremtiden forandrer fortiden.

Venner er de som velger deg. Venner gjør deg utvalgt.

De lysskye fant det best å holde seg innendørs, mens de oppegående var på tur i det som heter skog og mark, som var like mye en norsk sinnstilstand som topografi.

Jeg er, som man vil merke, besatt av rekkefølge. Noe må komme først og noe må følge etter. Det gjelder for måltider, musikk, arbeid, reiser, idrett, klær, kunst, kjærlighet, sykdom, elskov og romaner. Men selv om rekkefølgen jeg nevner dette i er tilfeldig, blir summen den samme: Livet er en rekkefølge.
Tilfeldigheten er en del av denne rekkefølgen.

De lo begge to, og kunne derfor le det bort, for skal man le noe bort må man gjøre det sammen, alene nytter det ikke, da ler man det bare nærmere.

Levde minnene sitt eget liv? Eller hentet de kunnskap fra drømmene og drømmene kunne han jo ikke gå god for.

Du har alt å lære, alt det som ikke kan læres: ensomheten, likegyldigheten, tålmodigheten, tausheten.

Vi er alle forvist, og noen av oss angrer seg. Men de som angrer seg, får også syndenes forlatelse.
Jeg ser forundret på henne. Er hun kristen?
Jeg forsøker å finne ordene og greier det.
Men da er det for sent, sier jeg.
Det er alltid for sent, svarer hun.

For det hadde skjedd med barnet hennes det som ikke skulle skje, som hun hadde lovet aldri skulle gjenta seg, å la barnet bli splittet, delt opp som en hytte, i mine og dine uker. Mens hun selv hadde hatt storesøsteren sin. De flyttet frem og tilbake sammen. Hjemme var å være sammen med henne. Kanskje det er derfor han sitter der foran TV-en. TV-programmene er blitt hjemme for ham.

Han liker best å prate om ting som ikke betyr så mye, sier han. Verden er for opptatt av ¨å søke etter mening. Som om livet er kunst som må ha mengder av fortolkninger for å gi oss noe tilbake.

...et fellestrekk hos folk med dårlig sovehjerte, var at de i det minste hadde mye empati. Psykopater derimot, sa han, sov alltid godt, hvis det var noen trøst.

Du er laget for de små anledninger du, pleier han å si. I morgenkåpe en vanlig søndag morgen. Når ingenting spesielt skal skje. Da har vi det fint.

[...] den snart førti år gamle kvinnen som var ikledd sine beste sorte klær og som også hadde satt opp håret og tatt på seg maskara og leppestift. Hvorfor? Ikke fordi hun ville være fin, men fordi hun trengte en rustning.

Jeg liker ikke våren, liker ikke at dagene blir lengre, som alle sier, og jeg protesterer hver gang, for dagene blir faktisk ikke lengre, det kan heldigvis ingen påstå. Men det blir unektelig lysere, og vårlyset er påtrengende og avslørende.

Faren min møter meg i gangen, ser overrasket og glad ut på samme tid.
- Nei, men er det deg? sier han og gir meg en klem.
- Kommer du nå?
To unødvendige spørsmål, men jeg kommenterer det ikke, bare nikker inn i klemmen.

Vi har for god tid, sier Guro. - Det er det som er problemet, for god tid og for stort fokus på oss selv, vi sitter bare og stirrer på vår egen navle og klager.