[...] uten at vi noengang definerte verken det ene eller det andre, har jeg ikke vært sammen med noen, og heller ikke følt behov for det. Tvert imot har jeg tenkt at det er deilig å slippe hvis jeg kan, at det tar for mye plass og krever for mye. Kanskje jeg bare er for selvopptatt, sa jeg en gang til Joachim, kanskje jeg ikke har plass til noen andre enn meg selv. Alle mennesker er grunnleggende selvopptatte, sa han, det er også derfor de finner seg noen å leve sammen med, som hele tiden kan bekrefte dem og livet deres. Det er den ultimate trygghet.

[...] det kan være vanskelig å huske på Island, vinden sender tankene hit og dit, og iblant blir det for isnende kaldt og vindfullt til å kunne tenke dype tanker, kraften går med til å holde seg varm, og kanskje lage en vise, kanskje fortelle en historie.

[...] fordi man har dømt denne byen ut av spill, heretter kommer ingenting til å skje her, og det har det faktisk heller ikke gjort på en årrekke, jobbene dro et annet sted, her var det ikke mulig å tjene nok, slik måler man et menneskelig, i fortjeneste, ikke hjerteslag, i kapital, ikke lykke, og likevel undrer vi oss over vår mangel på lykke, på stress, usikkerhet: Er det noen der ute som kan få oss til fornuft?

Det er tydeligvis vanskelig å finne en balanse i menneskets verden, og det virker som om vi alltid er like langt fra å forstå hverandre. Kanskje spiller det egentlig ingen rolle hvor mange språk vi lærer oss, for uenighet, fordommer og misforståelser ser ut til å ligge innebygget i språkene, lurer som ugress i ordene; sannsynligvis kan vi ikke møtes andre steder enn i musikken.

Alle dør alene.

Hvorfor, tenker han og heller mørtelen i trillebåren, er det så vanskelig å reparere et liv? Dersom en bil går i stykker, åpner man panseret og sjekker motoren. Men hva går det an å åpne og sjekke dersom ens liv går i stykker?

[...] han snur seg, ser utover havet, husker ikke sist han tenkte på lykken, det har vært for mye å gjøre, og det går opp for ham, nå når det kanskje er for sent, at mennesket mister det de ikke tar vare på, det de ikke pleier og passer på.

Og hvordan er forresten kjernen vår, den sanne mening, kan det være at den faktisk ikke eksisterer, og at vi, når det kommer til stykket, ikke er annet enn et kar, fylt til randen av rådende meninger, vedtatte synspunkter, og at vi derfor nesten aldri øyner en fri tanke i livet, bortsett fra i glimt som umiddelbart blir kvalt, slukket, av standardiserte ideer i nyhetene, reklamer, filmer, slagere; ekte slagere?

Jeg er ikke sikker på om vi på alvor prøver å forstå andre mennesker- anstrenger vi oss virkelig for å gjøre det? Prøver vi ikke tvert imot, og til stadighet, hele vårt liv, å la andre se verden slik vi ser den? Er det ikke det som er vår store ulykke?

Trolig snakker vi aldri helt sant. Iblant slett ikke, og vi tier alltid stille med noe; for å gjøre livet mer håndterlig og for å forhindre at noen blir ulykkelige. Men kanskje oftere på grunn av selvbedrag, for å gjøre oss selv bedre, og kanskje enda oftere på grunn av feighet. Man forvandler taushet til løgn, forvandler den til svik. Snakker sjelden helt sant og er derfor aldri hele. er det derfor vi ikke tør å gå god for oss selv, for verden slik vi har skapt den? Er menneskets liv bare en flukt og et selvbedrag?

Og nå er de for lengst forsvunnet ut, er trolig gått inn i bussen utenfor, mens Ari fortsatt står på samme flekken, ser på bagasjebåndet som snurrer de to koffertene hans i ring, og med posene, fulle av svunnen tid, som trekker nedover. Det kan være tungt å holde på det som er borte.

Vi kan mene noe av alle livets krefter og likevel ende opp med å svike til slutt.

Det er ikke særlig rettferdig at kjærligheten med sine flammer, sin tause inderlighet, ikke alltid lever like lenge som mennesket, men blekner med årene, kjølner, mister sitt uttrykk.
Hvordan er det mulig?
hvordan kan dette enestående, utrolige, på relativt kort tid, kanskje bare på noen få år, bli til grå hverdag, en karakterløs tirsdag [...].

Ari og jeg har det til felles, som så mye annet, at vi aldri bruker klokke, ubehagelig å ha den på håndleddet; som å være lenket til tiden.

"Det er ikke alltid så lett å puste i små samfunn, luftmangelen kan være kvelende,[...]"

Nordmenn, sier jeg; de er interessante. man har følelsen av at de stort sett er forsiktige, troende, hederlige, sunne, for de er jo alltid på ski, og dessuten deler de ut Nobels fredspris - det er nesten som om de huser selve freden. Men Norges mest berømte kunstner noensinne er likevel en halvgal maler som malte uforglemmelige bilder som dirrer av mørke, mye utålmodighet, erotisk spenning, ja dirrer av alt det du vanligvis ikke forbinder med nordmenn.

Det er ikke alt du kan helbrede. Og ikke alt som repareres blir vakrere. Av og til blir det bare ødelagt. Ingenting annet.

Det var det som var problemet med folk. Alle folk, fra alle verdener. De reparerte ikke ting. De bare ødela.

Problemet er ikke at vi har glemt. Problemet er at dere fremdeles husker.

"Han kom med et gammelt ordtak en kveld. 'Kaniner som senest skifter pels er de som dør', sa han. De blir lysere om vinteren, ikke sant? Og dersom de er sent ute, så blir de lettere sett av rovdyr."
Han krummet ryggen. Lente seg mot henne. "Skolm sa det var sprøyt, så klart. At ny pels ikke var noen garanti for å unngå rovdyr. Så vi begynte å krangle, da. Til slutt ble vi enige om at noen kaniner blir tatt uten å ha skiftet pels. Andre blir tatt fordi de skiftet pels. Man kan ikke vite. Skjønner du?"
Hirka nikket. "Det var det jeg trodde." [...] "Jeg skjønner at det ikke spiller noen rolle hva man gjør. Man kan gjøre alt riktig, og likevel dø. Du har for eksempel skiftet pels hele ditt liv, og trodd det skulle gjøre deg tryggere. Men det har bare gjort ting verre. Kaniner dør. Uansett. Du kan like gjerne gjøre det som ligger i din natur å gjøre."