Vi har alltid hugget hodene av våre forfattere her i landet. Det hender også at vi stiller dem ut -setter hodet på nidstang. En såkalt "byste". Gjerne i nærheten av åstedet for deres synder -til skrekk og advarsel. Arne Garborgs hode står i en nisje utenfor Deichmanske bibliotek. Det er vel å gi ham skylden for litt vel mye?

Kunst og kultur -det er hjertets sunne galskap -og alle, både barn og voksne, bør gape sin åndelige kjeve av ledd så ofte som mulig. Hva er vitsen med å bare gjøre om og om igjen det vi vet vi kan klare? Nei, strekke seg -prøve på det umulige...og hvorfor er det så viktig å finne sin rette hylle -helst så fort som mulig? Hva i all verden skal vi sitte der for -og dingle med bena resten av livet? Kunst og kultur -det er alltid å være i bevegelse, alltid å være underveis.

Det er egentlig like mange versjoner av en bok, som det er lesere av den. For vi er alle litt forskjellige. Vi vil alle vri tingene litt på vår egen måte. Så når to mennesker diskuterer en bok de har lest, så er det faktisk ikke sikkert at det er den samme boken de snakker om. Eller rettere sagt: Det er helt sikkert ikke den samme.

Jussi så iblant at mor var sint. Hun sa ikke noe da heller, men blikket ble strammere, og det la seg is i munnvikene. Verst var det når smilet stivnet og hun for et øyeblikk lukket øynene hardt til. Den mora var Jussi redd for. Da tenkte han gjennom alt han hadde gjort den dagen. Et sted var det noe skammelig, og han måtte selv finne ut hva det var.

Det er interessant å følge en person som kan sine ting. Bevegelsene er sikre, arbeidet kjent, men likevel forviller ikke tankene seg, for han er seg bevisst hensikten med bevegelsene. Kanskje er det slik mesteren skiller seg ut. Den dyktige vet hva han gjør, men mesteren forstår også hensikten.

Man venner seg aldri til smerte, uansett hva folk sier. Men nå, for første gang, slo det ham -kunne det virkelig være første gang dette hadde slått ham?- at det fantes noe som var langt mer skremmende: folk som slett ikke følte smerte lenger. Han hadde sett det hos andre menn -tomheten bak øynene deres, mangelen som da karakteriserte dem.

Patty var klar over hvor gjerne Angelina ville snakke om seg selv, og likevel lot ikke Patty seg sette ut, hun bare merket seg det. Og hun skjønte det. Hun skjønte at alle først og fremst var interessert i seg selv. Men Sibby hadde vært interessert i henne, og hun hadde vært fryktelig interessert i ham. Dette er huden som beskytter deg mot verden -dette å elske et annet menneske, som du deler livet ditt med.

Det hele var egentlig utrolig beklemmende. Han ville ikke såre meg. Hun ville ikke såre mannen sin. Hun ville heller ikke såre meg. Alle disse menneskene folk ikke vil såre, når kroppen krever sitt. Det er virkelig beklemmende når man tenker på det, for kroppen bryr seg ikke det minste om hvem som blir såret. Kroppen driter totalt i alt.

Marerittene er ingenting sammenlignet med minnene som trekker deg ut av søvnen og venter stille ved sengekanten.

Jeg glemmer det aldri, at menneskene jeg møter hver dag, alle er en del av denne menneskeheten.

Barnegråt kunne høres fra en av sengene. Mamma, kan du lukke vinduet? Det er allerede igjen. Lukk det mer. Kan du ikke lukke det mer?

I min ungdoms Ohio lærte vi å verdsette lojalitet, ære og robusthet. Jeg gjorde meg fortjent til min første blodige nese da jeg var fem og mitt første blå øye da jeg var seks. Hver av disse slåsskampene kom til fordi noen hadde fornærmet moren min. Vitser om mødre var aldri tillatt, og vitser om bestemødre fortjente den strengeste straffen mine små never kunne tildele.

Når noen sitter inne for vold, så ser fengselet at ok, han har blitt roligere, det er progresjon, fyren er på rett vei. Men når det kommer til det jeg sitter inne for, hvordan måler man progresjon da? At jeg slutter å be?

Det viktigste var følelsen jeg fikk da jeg ba. Det var som å dra ut proppen i bunnen av badekaret. Plupp. Så begynte all faenskapen å renne ut.

Man vingler seg gjennom puberteten. Prøver å være god, prøver å være slem. Prøver ut alt.

Nå er det én mann som tenker på kvinnen som pleide å kysse ham på øynene.
Én tenker på hvor bra hun passet i armene hans.
Én tenker på hvordan hun strøk hånda gjennom håret hans.
Én tenker på hvor godt det luktet av pusten hennes når hun var helt nær ham.
Én tenker på hvordan hun pleide å stikke tunga i øret hans.
Én tenker på skimmeret i huden hennes når hun la seg hos ham.
Én tenker på hvordan leppene hennes kjentes mot huden.
Én tenker på hvordan hun så ut når hun sov.
Én tenker på hvordan hun noen ganger smilte.
Alle sammen tenker de en stund på kvinner de har elsket og som en gang elsket dem.

Jo mer utviklet et samfunn er, jo mer overtar de skrevne lovene plassen til common sense. Slik jeg vurderer det, er det nå bare to tredjedeler av alle de tyske lovene som er forankret i folks følelsesliv, om jeg får si det på den måten. En tredjedel er så tekniske, rene lover, så sterilt formulert at det følelsesmessige grunnlaget er blitt overflødig og praktisk talt ikke-eksisterende.

Richard spør seg om det virkelig er nødvendig med 40 tungt bevæpnede menn for å flytte tolv afrikanske flyktninger fra et asylmottak, for ikke å snakke om de rundt 150 resterende politimennene som venter på klarsignal i de andre bilene. I morgen, det vet han allerede nå, kommer det til å stå i avisen hvor mye innsatsen kostet, og bokholdernasjonen kommer til å laste objektene for kostnaden, slik det har vært vanlig til alle tider når Tyskland har fraktet bort folk.

I sitt gamle liv var han på sitt mest tilfredse når kona øvde bratsj mens han selv satt ved skrivebordet på rommet ved siden av og skrev på et foredrag eller en artikkel. Parallelluniversets lykke, pleide han å kalle det overfor kona. Mens hun, særlig de senere årene, pukket på at fullkommen ekteskapelig lykke forutsetter at den ene parten i det minste ser på den andre av og til, og i grunnen også tar på vedkommende. Dessverre ble verken han eller hun noe lykkeligere av disse diskusjonene.

Jeg ser foran meg og bak meg og ser ingenting.