Forstadsliv: en (vibrerende, varmegenererende) bikube.
Famiieliv: liten, selvgod bikube inni en bikube.

Når jeg har sagt nei, føles maset til en mann helt uutholdelig. Selv om han gjør det høflig eller forsiktig, overkjører han den tydelig uttalte hensikten min. Budskapet er: Valget ditt spiller egentlig ingn rolle. Mitt ønske er det som har noe å si, og jeg har ikke lyst til å få dårlig samvittighet for å tvinge deg. Så kanskje du burde tenke deg om på nytt?

Overalt hvor enken går, er hun i følge med alene.

Sinne etterlater alltid et tomrom, som umiddelbart fylles av en tristhet som renner som en stor elv, en flom, uten begynnelse eller slutt.

Å ja, denne Mannen var født til å lede. Og det var også det eneste han var i stand til.

Kroppene våre brytes ubønnhørlig ned, snart blir vi syke og dør. Våre kjære vil forlate oss, minnet om dem vil forsvinne i larmen; ingenting blir igjen. Bare noen klesplagg i skapet og et menneske på et bilde, som man ikke kjenner igjen lenger. De mest dyrebare minnene blåses vekk. Alt vil synke ned i mørket og forsvinne.

På sett og vis kan folk som fører pennen være farlige. Man aner en falskhet -som om de ikke er seg selv, men et øye som observerer uten stans og forvandler det de ser til ord; og på den måten skreller de av det som er det viktigste ved virkeligheten: dens uuttrykkelighet.

Når man har kommet i en viss alder, må man falle til ro med at folk kommer til å være utålmodige med deg hele tiden. Før var jeg ikke klar over eksistensen av eller meningen med gester som raske nikk, flyktige blikk og det å gjenta "ja, ja, ja," som et tikkende ur. Eller å se på klokken, klø seg på nesa. Nå forstår jeg godt hele dette narrespillet som uttrykker den enkle setningen "La meg være i fred, gamle kjerring".

Noen personer er det vanskelig å prate med, som oftest er det menn. Jeg har en Teori om det: Med alderen pådrar mange menn seg testosteron-indusert autisme, som viser seg gjennom gradvis tap av sosial intelligens og evne til mellommenneskelig kommunikasjon, samt nedsatt evne til å formulere tanker. Den som rammes av denne plagen blir taus og ser ut som om han har falt i staver. Han utvikler en interesse for ulike Redskaper og maskiner og blir opptatt av andre verdenskrig og biografiene til kjente personer, som oftest politikere og forbrytere. Evnen til å lese skjønnlitteratur forsvinner nesten fullstendig; testosteron-indusert autisme minsker kapasiteten til å forstå romankarakterenes psykologi.

Sånn er det alltid med lommelykter, de er bare synlige i dagslys.

Du står opp, legger i ovnen, setter på kjelen, kanskje vil du varme opp brødet fra i går og plutselig er du død. En som ikke vet hvem du er, har beordret angrep. Glovarme splinter fra en bombe treffer landsbyen din før morgengry, trenger seg inn i folks kropper, knuser hjertene, punkterer lungene. Flere hundre graders hett metall smadrer skaller, river av fingre, eller en hel arm. Det stanser alt, en drøm, en gjesp, en tankestrøm, et halvveis uttalt ord.

Jamilas brødre mobbet ham for å være sin kones tjener. "Om dere ser en kvinne med en tung bør, og hun er i ferd med å kollapse under den, ville dere hjulpet henne?" spurte han dem. "Selvsagt," svarte de. "Vel, der har dere Jamila. Hvorfor er det liksom mandig å ta børen for en kvinne på gaten, men ikke å avlaste henne i huset?" De ristet på hodet av mannen som stelte hjemme.

For den afghanske staten var det undergravende virksomhet. For ham var det kamp mot en fremmed okkupasjonsmakt. For regimet var det drap og terror. For ham var det hellig krig.

Eksil. En glatt overflate og en bevrende, blodig underside, der det meste lå. Sjokket hadde ennå ikke lagt seg. Det lå gjemt i kroppen. Å miste alt hadde skjedd så raskt. Savnet skalv inni henne. Eksil er å tape kontroll, å miste det vante. Uansett hvor skakkjørt livet og landet hennes hadde vært, hadde det vært hennes.

Røttene hennes var rykket opp. Men det var som om det nye hjemlandet ikke ville la henne stikke egne røtter i jorda og la dem gro, nei, de ville sette ned noen andre knoller slik at det kunne vokse en effektiv renholdsarbeider eller en snill hjelpepleier opp av dem.

Å drepe er lett, å bli drept er lett. Å styre rettferdig er noe annet.

For hver dag de satt klemt sammen, ble de mer isolerte for hverandre. Mens de sparte på veden. Når de la seg under tykke tepper med varmeflasker. Et liv på sparebluss der omtanken var skrudd av.

Vi borde träna mycket mer på att lämna oss själva ifred.

Narsissisme kan sies å ha blitt en egen amerikansk forskningstradisjon, slit britene forsker på Shakespeare og nordmenn forsker på laks.

Jeg trur kanskje du bare er hardt ramma av oppvekst.