"Vet du hva jeg har funnet ut? At folk flest ikke legger merke til noe som helst, og om de gjør det, så bryr de seg ikke."

-Han holdt ut ganske lenge med Laila, synes du ikke?
-Tja, hvor lenge holdt det, Rogern?
-Fem år. Seks...
-Hva sier du til det, fatter?
Fattern smiler. Han ser på muttern, han sier:
-Hvor lenge har det holdt, Marta?
-Toogførti og et halvt, sier muttern og rødmer svakt, klar med jernet i tilfellet noen vil ha flere vafler. Og det er selvsagt familieidyll, som vi ikke tåler for mye av her i huset, av frykt for å miste maska, og selv om det sikkert skjuler seg ganske mye møkk på de seksogførti åra, og selv om jeg trur at fattern alltid har hatt -om ikke et ess- så i hvert fall en åtter i ermet, så kjenner jeg et lite grøss når jeg ser henne stå der.

Den første gråten hennes. Den husker jeg bedre enn første gang vi lå med hverandre. Jeg husker ikke første gang jeg lå med en jente, jeg husker heller ikke første gang jeg var full. Men jeg husker den første gråten til ei jente jeg trodde var min.

Skiltet på skrivebordet hennes sa "Informasjon". Men det kunne like gjerne stått "Cave canem". Det gikk et par minutter før hun, med briller som blinket Morsekoden for "gå din vei", endelig anerkjente min tilstedeværelse ved å se på meg.
"Ja?"
Det var et blått skjær i det grå håret hennes, og munnen var så stram som en geometrisk firkant. Hun hadde hvit bluse og en dobbeltspent marineblå jakke. Hun minnet meg litt om Admiral Dönitz. Et høreapparat var festet til lommen. Jeg bøyde meg mot det og pekte mot en av marmorstatuene.
"Egentlig tror jeg han har ventet lenger enn jeg har," sa jeg.
Det var nok til at hun viste tenner. De var bedre enn den russiske kvinnens. Så sterke ut også. Noen hadde foret henne med kjøtt.
"Mein Herr," sa hun skarpt. "Dette er Nasjonalbiblioteket i Wien. Hvis de er ute etter en god latter, foreslår jeg at de oppsøker en cabaret. Hvis det er en bok, så kan jeg kanskje hjelpe Dem."

Han kunne ikke ha vært mer enn drøy én femti og likevel hadde han fremtoningen til en skapning som drepte snømus med bare tennene. Det var som om moren hans hadde bedt om å få nedkomme med en terriervalp og så ombestemt seg i siste øyeblikk.

"Det er forskjellen mellom krig og fred, det er det hele," sa jeg til ham. "Krig gjør at drap virker gjennomførbart og realistisk. I fredstid er det ikke det. Ikke på samme måte. I fredstid er alle bare engstelige for at hvis du dreper noen, vil det bli et fryktelig søl på teppet. Angsten for sølet på teppet og om det betyr noe, er den eneste virkelige forskjellen mellom krig og fred." Jeg tok et drag av sigaretten. "Det er ikke Tolstoj akkurat, men jeg jobber med saken."

Alle klienter er løgnere, sa jeg til meg selv. Jeg har ennå ikke møtt en som ikke betrakter sannheten som om den var rasjonert.

"De er ganske velinformert til å være så enkel og vulgær, er De ikke?"
"Ekte dekadanse krever at man ikke tar noe helt alvorlig," sa jeg, "Minst av alt dekadent kunst."
"Er det virkelig det De mener om det? At det er dekadent?"
"Jeg skal være ærlig," sa jeg. "Jeg liker det ikke i det hele tatt. Men jeg er glad for å se det utstilt uten innblanding fra mennesker som vet like lite om kunst som jeg gjør. Å se på det er som å se inn i hodet på en som er uenig med deg i nesten alt. Det gjør meg ille til mote." Jeg ristet trist på hodet og sukket. "Slik er demokratiet, antar jeg."

Huset lån fem minutters kjøretur vest for stasjonen. En messingplate på en av de obeliskformede portstoplene sa at det var en villa, men det var sikkert fordi de kviet seg litt for å bruke et ord som "palass".

Tanken om at "produksjonsoverskuddet må reinvesteres i økt produksjon" lyder trivielt, men den har vært fullstendig fremmed for de fleste i menneskenes historie.

Det faktum at folk fra en stor øy i Nord-Atlanteren erobret en stor øy sør for Australia er en av historiens mest bisarre begivenheter. Ikke lenge før Cooks ekspedisjon var De britiske øyer og Vest-Europa stort sett en fjern bakevje for middelhavsområdet. Det skjedde sjelden noe av betydning der. Selv Romerriket -det eneste viktige førmoderne europeiske imperiet- hentet mesteparten av sin rikdom fra provinsene i Nord-Afrika, Balkan og Midtøsten. Romas vesteuropeiske provinser var et fattig Ville Vesten som bidro med lite annet enn mineraler og slaver. Nord-Europa var så øde og barbarisk at det ikke var verdt å erobre engang.

Penger er altså et system av gjensidig tillit, og ikke et hvilket som helst gjensidig tillitssystem heller: Penger er det mest universelle og mest effektive system av gjensidig tillit som noen gang er funnet opp.

Hvis spenninger, konflikter og uløselige dilemmaer er krydderet i enhver kultur, må et menneske som hører til i en bestemt kultur, ha motsetningsfylte meninger og bli sønderrevet av uforenelige verdier. Det er et så grunnleggende trekk i alle kulturer at det til og med har et navn: kognitiv dissonans. Kognitiv dissonans blir ofte sett på som en svikt i den menneskelige psyke, men egentlig er det en uvurderlig fordel. Hvis ikke menneskene hadde vært i stand til å ha motsetningsfylte meninger og verdier, ville det antakelig vært umulig å etablere og opprettholde noen menneskekultur i det hele tatt.

Det som får Sumer, faraoenes Egypt, det gamle Kina og Inkariket til å skille seg ut, er at disse kulturene utviklet gode teknikker for arkivering, katalogsiering og gjenhenting av skriftlig informasjon. De investerte også i skoler for skrivere, funksjonærer, bibliotekarer og regnskapsførere.

Inntil ganske sent i moderne tid var over 90 prosent av menneskeheten bønder som sto opp hver morgen for å dyrke jorden i sitt ansikts sved. Det de produserte ekstra, livnærte den lille minoriteten av eliter -konger, representanter for myndighetene, soldater, prester, kunstnere og tenkere- de som fyller historiebøkene. Historie er noe ganske få har holdt på med mens alle andre har pløyd åkre og båret vannbøtter.

På stille ettermiddager i brorens leilighet tenkte Jeevan ofte på hvor menneskelig storbyen var, hvor menneskelig alt var. Vi beklaget oss over hvor upersonlig den moderne verden var, men det var løgn, syntes han nå, den hadde aldri vært upersonlig i det hele tatt. Det hadde alltid eksistert en enorm, skjør infrastruktur av mennesker som arbeidet ubemerket rundt oss, og når folk slutter å gå på jobb, går hele systemet gradvis i stå og stopper opp.

Det hendte at Den omreisende symfoni følte at det de drev med var edelt. Det var øyeblikk rundt leirbålet da noen sa noe oppmuntrende om kunstens betydning, og alle syntes det ble lettere å sovne den kvelden. Andre ganger virket det som en vanskelig og farlig måte å overleve på, og knapt verdt det...

Jeg sa til ham før han drog herfra at jeg i hele mitt liv, hver gang jeg har sett mer enn to menn sammen, har sett tåpelig atferd, og jeg har sett brutalitet, men det er tåpeligheten jeg først og fremst har merket meg.

The mark was from the glue that once held a folder into which a Library card would have fitted back in the day when dinosaurs roamed the Earth and computers were the size of washing machines.

"Du...var du ofte forelsket?"
"Næh...Det er med hjertet som med grillkjøtt. Man kan ikke steke det flere ganger."
"Mener du at man bare kan forelske seg en gang?"
"Ja, det er naturligvis bare å prøve igjen, men da blir det fryktelig seigt...en forferdelig drøvtygging."
"Hvor lenge varte det?"
"Min første kjærlighet varer livet ut. Jeg tenker fremdeles på ham."
"Men jeg mener. Hvor lenge var dere sa...sammen?"
"Vi var et par i to..." Jeg måtte ta en pause og få igjen pusten, "...to dager, så vidt jeg husker."
"Var dere sammen i to dager, og så tenker du fremdeles på ham?"
"Ja. Kjærligheten er målt i grader og ikke i minutter."