Men når det ikke er deres egen fortjeneste at de har det så bra, er det jo heller ikke flykningenes skyld at de har det så vondt. Det kunne like gjerne vært omvendt. I et like sekund åpner denne tanken kjeften på vidt gap og viser frem sine stygge tenner.
Sylvia sier: Jeg ser ofte for meg at vi også må flykte en dag, og da kommer ingen til å hjelpe oss heller.

I virkeligheten ønsker de å finne seg arbeid og organisere livet sitt selv, akkurat som alle andre med kreftene og vettet i behold. Men de som bor i dette området som bare har hett Tyskland i omtrent 150 år, forsvarer reviret sitt med paragrafer, de hugger løs på de nyankomne med tiden som mirakelvåpen, stikker ut øynene på dem med dager og uker, lar månedene valse over dem, og hvis de fortsatt ikke holder munn, får de, med litt flaks, tre kasseroller i forskjellig størrelse, et sett med sengetøy og et papir som det står "asylsøkerbevis" på.

...det fins ingen enklere måte å få historie til å forsvinne på enn å slippe pengene fri, frittgående penger er hissigere enn kamphunder, de glefser lett i seg et helt hus...

Richard forstår: Med Dublin II har alle europeiske land som ikke har middelhavskyst, kjøpt seg retten til å slippe å høre på flyktningene som kommer over Middelhavet.
Dermed vil også noen som forteller en sann historie i et land der man ikke behøver å høre, enn si reagere på den, være en såkalt falsk asylsøker.

Hvorfor nekter man egentlig mennene retten til å arbeide, i et land der selv kravet på en plass i himmelen er betinget av arbeid?

I 1990, da muren ble revet bit for bit, sto det alltid en mengde rørte vestberlinere klar når en ny overgang åpnet, for å hilse sine brødre og søstre fra øst velkommen. En morgen klokka 9.30 hadde de hilst også ham velkommen, med tårer i øynene, en østberliner som tilfeldigvis bodde i denne gata som hadde vært delt i tjueni år, og som nå var på vei til friheten. Men han var ikke på vei til friheten, han var bare på vei til universitetet -han ville gå til stasjonen som lå i den vestre enden av gata, straks denne delen av muren ble åpnet. Han hadde albuet seg gjennom folkemengden, uberørt og travel, en av de skuffede frigjørerne ropte ukvemsord etter ham, men Richard hadde for første gang klart å komme seg til universitetet på mindre enn tjue minutter.

Hvordan var det egentlig før Luther, hva hadde da befunnet seg på det stedet i sjelen der den dårlige samvittigheten har breiet seg siden? En viss nummenhet har rett og slett vært påkrevd som nødverge etter at Luther slo opp sine teser.

Da jeg gikk i sjuende klasse, røyket allerede mange av vennene mine i nabolaget marihuana. Mamaw fant ut av det og nektet meg å være sammen med noen av dem. Jeg er klar over at veldig mange unge bare overser slike forbud, men de fleste av dem får ikke forbudene fra Bonnie Vances like. Hun erklærte at om hun så meg i nærheten av en eneste en av personene på svartelista, skulle hun kjøre over ham med bilen. "Ingen kommer til å finne ut hvem som gjorde det", hvisket hun truende.

Skjønner jeg den smerten barna mine føler? Jeg tror jeg gjør det, selv om de kanskje vil påstå noe annet. Men jeg tror jeg vet så godt om den smerten vi barn trykker til brystet, om at den vil vare livet ut, med lengsler så store at man ikke engang kan gråte. Vi holder den tett inntil oss, det gjør vi, for hver gang det hamrende hjertet slår: Denne er min, denne er min, denne er min.

Men nådeløsheten handler virkelig, tror jeg, om å gripe fatt i meg selv, om å si: Dette er meg, og jeg kommer ikke til å dra dit jeg ikke holder ut å dra -til Amgash i Illinois- og jeg kommer ikke til å bli i et ekteskap når jeg ikke vil det, og jeg vil gripe fatt i meg selv og slynge meg selv videre gjennom livet, blind som en flaggermus, men videre drar jeg!

Men iblant ser jeg et barn gråte i den dypeste desperasjon, og jeg tror at det er en av de sanneste lydene et barn kan lage. Da føler jeg nesten at jeg inni meg selv kan høre lyden av mitt eget hjerte som brister, sånn som man kunne høre ute i det fri -når forholdene var ideelle- maisen gro på barndommens åkre. ... Jeg har gått av subwayen for å slippe å høre et barn gråte på den måten.

Da skjønte jeg at jeg aldri kom til å gifte meg med ham. Det er rart hvordan én ting kan få en til å skjønne noe sånt. Man kan være klar til å oppgi barna man alltid har ønsket seg, man kan være klart til å holde ut bemerkninger om ens egen fortid, eller om klærne man går i, men så -en bitte liten bemerkning, og så slippes luften ut av sjelen og den sier: Åh.

Det første året hun var gift, hadde moren min jobbet på det lokale biblioteket, og visstnok -fortalte broren min meg senere- elsket hun bøker. Men så sa biblioteket til moren min at det var kommet nye regler, og at de bare kunne ansette folk med riktig utdanning. Moren min trodde aldri på dem. Hun sluttet å lese, og det gikk mange år før hun gikk på et bibliotek i en annen by og tok med seg bøker hjem igjen.

..., og verdenshistorien åpnet seg, og alt annet var vagt og ute av fokus, jeg ville puste, jeg ville overholde dødlinjer, skrive ferdig artikler, og hver idé jeg fikk, hver tanke som slo meg, ville jeg kommunisere med ham. Hver sang jeg hørte, ville jeg dele, jeg ville at han skulle se alt jeg så, jeg ville ta på profilen hans mens han sov, bore meg inn i hvert enzym, studere det ned til minste sprettende, uforutsigbare elektron, og hele tiden, i en egen luke i hjernen, noterte jeg hvor jeg antok at han befant seg til enhver tid.

Selv veide jeg hvert eneste ord i hver eneste e-post. Jeg kopierte dem inn i et worddokument, telte tegn, slettet, skrev dem på nytt, redigerte og korrekturleste. Det slukte tid. Det slukte særlig tid å få det til å se ut som om jeg ikke hadde brukt tid på det i det hele tatt.

Jeg vil at du skal komme i senga mi like ofte som i nyhetsfeeden min.

...(jeg til Kika: "Alle menn mansplainer, forskjellen er hva de har å si")...

Ole-Morten retter på legefrakken. Han tar tredager'n, om viser seg å bestå av seks dager, på fullt alvor, og han sier ikke som leger pleide å si. Du får ta det opp med myndighetene. Ikke skyt budbringeren. Stem på et annet parti neste gang (hvorpå jeg alltid svarer: Jeg stemmer da vitterlig alltid på et annet parti).

Jens hadde besøkt morfar nede i Sønderby et par ganger. Han ante ikke at han hadde katter. Bare at han hadde en liten hund som fulgte ham overalt og kunne spille død på kommando. Det gikk fint helt til den dagen den ikke reiste seg opp igjen. Deretter ble den kalt øyas lydigste hund, og morfaren til Jens sluttet å si noe. Og så døde han også.

Silas kjente de fleste nede på hovedøya, og ellers kjente han noen som kjente dem. Ikke at han sladret. Han fortalte alltid bare fine ting om de døde. Det kunne være ting som at bakeren alltid hadde sørget godt for rottene sine, eller at postmesteren hadde hatt så mye kjærlighet til sin kone at han var nødt til å fordele hengivenheten på hele tre andre damer nede på sørøya.