Jeg fikk ikke fram et ord, og mamma forsøkte å fylle tausheten. "Som du har forandret deg og vokst, barnet mitt..." Men det kunne anes ut fra røsten hennes at jeg ikke lenger bodde inni henne. Jeg sto utenfor, var kommet ut av hennes sjelelige helligdom. Jeg fornemmet at det ville ta meg et langt liv å komme innenfor igjen. I motsetning til mamma rant ikke tårene, men jeg skrek i mitt indre av den smerten som fulgte med å høre inngjerdingen i min mors røst: Hendelsesguden hadde revet oss fra hverandre.

Hans Henrik Björnsson var alvorlig rammet av det noen kaller førerlammelse og andre kaller stjernestikk. Sykdomstegnene er tydelige. I nærvær av en fører eller filmstjerne mister pasienten evnen til å snakke og somler bort sin egen vilje. Tankevirksomheten legges ned, og ansiktsminen går over i et hundeaktig glis med tilhørende hengende tunge. Det er en svært lumsk lidelse som rammer de mest utenkelige mennesker, og som kan forandre de staseligste herremenn til siklende skjødehunder.

"Jeg skulle gjerne ha bestilt tid hos deg for en kremering."
"Bestille tid?"
"Ja."
"Ja, og...hva...hva er navnet?"
"Herbjörg Maria Björnsson."
Nå ble det rotet i papirer.
"Ja, jeg finner ikke navnet her i oversikten. Har dere sendt inn begjæring om kremasjon?"
"Ja, nei, nei. Jeg bestiller tid til meg. Til meg selv."
"Til deg selv?"
"Ja."
"Men...altså...først må det komme en begjæring, altså."
"Og hvordan gjør jeg det?"
"Du kan fylle den ut på nettet og sende den til oss, men vi tar egentlig ikke imot begjæringen før, før det...Ja."
"Før hva da?"
"Jo, vi tar ikke imot noe, liksom...hvis ikke noen er -ja, død, ikke sant."
"Ja, ja, jeg er død til den tid, det kan du stole på."
"Ok? Eh..."
"Ja, og hvis det drøyer, kommer jeg bare bort og legger meg levende inn i ovnen."
"Levende? Neii, det...det er ikke lov, skjønner du."
"Ja vel, jeg skal prøve å komme død, når har du tid?"
"Jo, eh...når vil du...?"
"Når jeg vil dø? Jeg hadde nå tenkt meg å dø før jul, i adventstiden, sånn midt i desember."

Mormor lærte meg tidlig å ikke respektere mannfolks rauting og å gjennomskue saker som helskjegg, byster og uniform. Det er en underlig uskikk hos oss kvinner å gå på nesa i gruset og ta alt våset fra disse slipsbærerne for god fisk. Det er det mest seiglivede tull i vår tid at menn skal ha mer vett enn kvinner. Misoppfatningen har oppstått fordi noen av dem kan flere viser enn oss, og fordi de haler daukjøttet sitt opp på talerstolene. Denne villfarelsen finner man selv hos de største heltinner, det kan jeg hilse og si.

Islandske kvinner har visst ikke noe imot å administrere sine ekteskap. Noen av dem driver dem slik andre driver bedrifter, men de mislykkes selvsagt med rekrutteringen. Det var flere ganger at jeg måtte si opp mannlige ansatte, men det var sjelden at jeg fant noe som var bedre.

Nordiske mannfolk er likte taktløse som de islandske. De blir fulle før middagen, ler høyt, roper, ender med "å synge", selv på restauranter der folk betaler for å slippe bråk og spetakkel. Men lommebøkene deres ventet alltid klink edru i garderoben, mens den islandske sto vidåpen midt på bordet.

Heldt eg kjenslene mine nede fordi eg ønskte, inni meg, ting, personar, ros, triumfar med ein slik kraftig villskap at det skremde meg?

"Dere må ikke sende oss på biblioteket," sa Tobben bedende.
"Det er altfor farlig."
"Farlig? Hva mener du med at biblioteket er farlig?"
"Det er ikke biblioteket," hvisket Tobben.
"Det er bibliotekaren."

Dei unge heltane som på eigen risiko utsette seg for valden som følgde med reaksjonane, hadde namn som Rudi Dutschke, Daniel Cohn-Bendit, og som i krigsfilmane, der det berre var menn, var det vanskeleg å identifisere seg med dei, ein kunne berre elske dei, tileigne seg tankane deira, ha medkjensle med skjebne deira.

Bruno sleppte henne, trekte seg tilbake. Han rørte ved leppa, som blødde, han flirte skamfull, han mumla: Unnskyld, eg trudde at det i alle fall var litt takksemd å hente. Lila skreik: Prøver du å seie at eg må betale et depositum for ikkje å bli oppsagd, er det slik? Han lo igjen, han rista på hovudet: Nei, viss du ikkje vil, så vil du ikkje, punktum, eg har sagt unnskyld, kva anna vil du at eg skal gjere? Men ho var oppskaka, først no begynte ho å kjenne avtrykka etter hendene hans, og ho visste at dei kom til å bli verande der, det der var ikkje ting ein kunne fjerne med såpe.

Då eg nesten var heime, stod Johannes, naboen vår altså, i vegen og vinka. Han heldt på å grava ei grøft. Det såg ganske flott ut. Når folk grev grøfter, ser det alltid ut som dei er med på noko viktig. Det kan til og med vera nok at dei står i vegen med ein spade i nevane. Då ser dei viktige ut med ein gong.

'How do you want to do this?' asked Nightingale.
'You're the expert, sir,' I said.
'I looked into the literature on this,' said Nightingale, 'and it wasn't very helpful.'
'There's a literature about this?'
'You'd be amazed, Constable, about what there's a literature on.'

Mange liker å reise, men for dem som ikke liker å reise, fortoner det seg omtrent slik: En reise er ikke bare selve reisen, det er all den tiden du bruker på å tenke på reisen, både før du drar og etter at du er kommet hjem igjen. Jeg vet ikke om tenke er det riktige ordet her. Det kan godt hende at du greier å la være å tenke på reisen, men du kan ikke unngå å føle deg gjennomsyret av den, reisen har tatt bolig i deg, og du må leve med den lenge før du skal ut på den og lenge etter at den er avsluttet -det er som influensa.

Biblioteket var for henne ein viktig ressurs. I løpet av samtala viste ho meg stolt alle lånekorta sine, fire i alt. Eitt var hennar, eitt var registrert på broren Rino, eitt på faren og eitt på mora. Med kvart kort kunne ho låne ei bok, og slik kunne ho få fire bøker i alt. Heime slukte ho dei, og neste søndag leverte ho dei tilbake og fekk fire nye.

Han slapp fra seg et lite bjeff av en latter. "Herregud, du har virkelig en bondes lidenskap og fordommer."
"Nettopp," sa Olive. Hun begynte å gå i sitt eget tempo nå. Hun sa over skulderen sin: "Jeg har i det minste ikke fordommer mot homofile."
"Nei," ropte han. "Bare mot hvite menn med penger."
Ja, for pokker, tenkte hun.

Men folk får jo vite både det ene og det andre. Når man er helsesøster eller bibliotekar med rosa hår, får man vite hvem som er gift med alkoholikere, hvem som har barn med ADHD (det var det det var), hvem som knuser tallerkener og hvem som sover på sofaen. Hun hadde ikke lyst til å tenke på at det var folk i kirken akkurat nå som visste ting om barna hennes som hun ikke visste selv.

Hun hadde vært gjennom en del, men sånn var det bare. Hun ranket ryggen. Andre folk hadde også vært gjennom en del.

Man kunne ikke få seg til å slutte å føle på en bestemt måte, uansett hva det andre mennesket gjorde. Man måtte bare vente. Til slutt gikk følelsen bort fordi andre mennesker kom til. Noen ganger gikk den forresten ikke bort, men ble presset sammen til noe bitte lite og hang der som et stykke glitter i bakhodet.

Apropos skjenking, en kollega beklaget seg en gang over at jeg ikke skjenket yndig nok. Som om det ikke var klisjefylt nok at kvinner skulle være yndige, forventet han tydeligvis at jeg skulle skjenke yndig også. Jeg ble så lamslått at jeg bare ble sittende og stirre på ham. Noe han tydeligvis misforsto, for da vi kom ut etterpå, prøvde han å kysse meg i mørket. Nei, dette kan vi ikke ha, tenkte jeg idet han trykket seg mot meg, parerte det fremrykkende ansiktet med begge hender og fikk skjøvet ham tilbake.

Jeg ventet tålmodig -i årevis- på at pendelen skulle svinge den andre veien, at menn skulle begynne å lese Jane Austen, lære seg å strikke, late som de elsker kosmos, arrangere scrapbook-selskaper og kline med hverandre mens vi kaster kåte blikk. Og så skulle vi si: Å ja, han er En kul fyr.