...for han hadde aldri skjønt vitsen med å velte seg under barkrakker med rasende idioter som mente de hadde opparbeidet seg evigvarende fitterettigheter på grunn av framifrå pikk og dype smilehull, og som kunne ha kniv.

"Nå må du gi deg," sa Takeo. "Utlendinger spiser sushi som bare det. Sant?" Hun så spørrende på innehaveren.
"Jo, de spiser sushi." Den gamle sushikokken bredte de tykke, hovne hendene over skjærebrettet for å stagge rekene som lå og sprellet vilt.
...

"Utlendinger synes visst at det er noe ekkelt med rødfisk, så det spiser de ikke."
"Sier du det?" sa først aksjemegleren og deretter Teinosuke, som fortsatte: "De synes sikkert det ser morbid ut, en likblek, hvit risklump med en uformelig, blodrød fisk på."

Men kvinner er alltid ensomme i menns grusomhet.

Se på dem der de drar i hopetall, landets barn, bare se på dem dra i hopetall. De som ikke har noe, krysser grenser. De som har styrke, krysser grenser. De som har ambisjoner, krysser grenser. De som har det vondt, krysser grenser. Beveger seg, løper, emigrerer, drar, forlater, går, gir opp, flyr, flykter - til overalt, til land nær og fjernt, til land ingen har hørt om, til land hvis navn de ikke kan uttale. De drar i hopetall.

Og da de spurte oss hvor vi kom fra, vekslet vi blikk og smilte, blyge som barnebruder. De sa, Afrika? Vi nikket ja. Hvilken del av Afrika? Vi smilte. Er det den delen hvor gribber venter på at utsultede barn skal dø? Vi smilte. Hvor folk løper rundt nakne? Vi smilte. Den delen hvor de massakrerte hverandre? Vi smilte. Er det der den gamle presidenten drev med valgfusk og folk ble torturert og drept og en hel haug av dem ble satt i fengsel og alt, der hvor de dør av kolera -å herregud, ja, vi har sett landet ditt, det har vært på nyhetene.

Det er mat å spise her, alle typer mat. Men av og til, uansett hvor mye mat jeg spiser, føler jeg at maten ikke virker på meg, som om jeg er sulten på landet mitt, og ingenting hjelper mot det.

Nå lærer jeg at hvis jeg sier noe bittert til den sinte mannen idet han går ut av huset, sårer jeg samtidig de andre, de jeg ikke vil såre, den lenkne mannen som erter, den alvorlige mannen som snakker om penger og den tålmodige mannen som gir råd.

Sigarettrøyken hang etter de to mennene som rufsete chiffonskjerf mens mørket steg opp under dem.

Du kan ikke gi meg for mye arbeid. Det å samle opp arbeid har nærmest blitt en lidenskap for meg: Kontoret mitt er så fullt at det ikke er en eneste tomme med ledig plass. Snart blir jeg nødt til å bygge på en ekstra fløy. Og jeg er svært forsiktig med arbeidet mitt også. Noe av arbeidet som jeg har nå, har jeg hatt i besittelse i årevis, og det er ikke et eneste fingermerke på det.

"Mannfolk," sa moren min, "er fulle av overraskelser. De er alltid en annen enn du trodde." Jeg begynte å se for meg at alle menn gikk rundt i kostymer, at alle sammen hadde en glidelås nede på ryggen et sted. Så gikk det opp for meg at jeg også ville bli mann en dag, og jeg lurte på dette med glidelåsen.

Paradoks Du begynner å forstå hva et paradoks er: Du ligger ved siden av ham på sengen og er dypt interessert mens du iakttar ansiktet hans og holder hendene hans, og samtidig kjeder du deg inderlig og ønsker du var et annet sted og gjorde noe annet.

Barn, tenkte han, mens han betraktet kisten, flytter fra sine foreldre i den tro at det er en statisk verden de legger bak seg. En slags koagulert tid der foreldrene lever videre, fanget i et hendelsesløst nå. Og når man kommer hjem til jul, blir man lurt av at adventslysestaken er den samme, av tingenes bestandighet, møblenes urokkelige posisjoner, gutterommets utstillingsgjenstander fra en forgangen epoke, de kjente luktene, de gjentatte vitsene, en gammel språkordens etymologi, og trekker den slutning at det ikke har hendt noen ting i foreldrenes liv siden sist man var der. Men i virkeligheten kunne alt mulig ha rukket å hende.

Så er jeg tvangsinnlagt igjen.