Glitrende godt skrevet, språklig og grammatikalsk så gjennomført og korrekt, i en svært bredt anlagt slektskrønike med annen verdenskrig og dens sammenbrudd som går ut over et uskyldig barn som må bære skammen over noe hun neppe den gang kan ha noen forståelse for eller meninger om. Boken spenner helt fra slutten av første verdenskrig, via aksens sentrum: den andre verdenskrig og helt til Palestina - Israel striden i nyere tid. Men sentrert om konsekvensene for dem som var på tapernes side etter nazismens sammenbrudd i Norge.Og som for et uskyldig barn kom til å bære med seg siden i livet, kriser, rusmisbruk, tvangsinnleggelse på psykiatrisk sykehus i en tid hvor denne institusjon var synonymt med galehus.
En begavet kvinneskjebne som drives ut på reiser- like meget utover i verden som innover i seg selv.
Et flott grep i å drive handlingen fremover-og skiftevis bakover gjør forfatteren ved at historien formidles til oss av tre forfattere, bokens hovedperson både i jeg form, og av en forteller som skriver om henne og andre i 3.person og hennes far som også skriver i jeg-form via dagbøker.
Kjærlighet, særlig den som er forbudt etter kristen moral, og den er det mye av, skjønt å kalle dette moral?- Hat, snakk bak andres rygg, misunnelse,griskhet, overgrep , alt nesten for realistisk beskrevet slik at smerten blir til å ta og føle på. Den ennå ikke voksne Idun Hov bærer den skam som andre burde bære. De som skulle skamme seg gjør det slett ikke! Og videre påtar Idun Hov seg hele familiens skam over ikke å ha forsvart sin far under rettssaken. En kvinneskjebne så urettferdig behandlet av sine omgivelser. En begavet kvinne som skriver bøker. Bøker som folk leser!

En bok som faktisk er uhyggelig aktuell i dag i den mer og mer avdekkende debatten om hvem som svek landet, de som bar NS-nålen og ble straffet, og de som profitterte på krigen ved å arbeide for tyskerne. osv osv.
Men for all del, les den heller selv. Gjør deg selv den tjenesten!

Iduens historie fortalt av henne selv, og også hennes far Vemunds fortelling gjennom hennes opplevelse og hans livsnotater, er en bok som gir inntrykk. Språket er nydelig, og fortellingen får en til å stille seg mange spørsmål om balansen i livet, eksempel mellom det normale og det syke, valg folk tar o.s.v. Jeg er nesten tilbøyelig til å gi boka en sekser, ikke minst på grunn av språket. Leser gjerne flere av denne forfatteren, som jeg kom over fordi ved kassering av bøker på et bibliotek. Anbefales som en bok til ettertanke og som litterær "snopestund".

Dette er i hovedsak en bok om kvinnen Idun Hov. Men også morfaren hennes, Andreas Sand, og faren hennes, Vemund Hov, har en stor plass i boka. På denne måten spenner handlingen over et lengre tidsrom, mesteparten av 1900-tallet. Hendelsene er ikke framstilt kronologisk. Det hoppes fram og tilbake i tid. Også presentasjonsformen varierer. Mye er skrevet som dagboksnotater, altså i jeg-form. I andre deler er det forfatteren selv som forteller og personene sees utenfra. Man kan undre seg over hvorfor generasjonene før får så stor plass i historien om Idun. Men det motsetningsfylte mellom personene her har nok preget henne sterkt, samtidig som hendelser knyttet direkte til begge sider av familien har påvirket utviklingen hennes.
Da vi først møter Idun Hov er hun blitt en middelaldrende kvinne. Hun lever innesperret på en psykiatrisk institusjon. Det er familien hennes, og da først og fremst hennes tvillingsøster Urd som har fått henne anbrakt der. Etter et mislykket rømningsforsøk er Idun blitt umyndiggjort og plassert på lukket avdeling. Idun er forfatter og har fra før av fått utgitt noen bøker. For å fordrive tiden på institusjonen går hun i gang med å skrive sin livshistorie. Hun går tilbake til morfaren, Andreas Sand, en foretaksom, men ikke alltid så hederlig person. Han startet som matros, mønstret av. Innyndet seg hos rederen, giftet seg med dennes funksjonshemmede datter og overtok hele rederiet. Andreas gjorde seg bemerket som driftig forretningsmann og streng menighetsforstander. Maria er datteren hans. Hun er like egoistisk og utspekulert som sin far. Det blir tilsatt en ny prest i byen. Vemund Hov som han heter, virker annerledes og spennende på Maria og fordi faren hennes gjør det han kan for å holde datteren borte fra presten, blir Vemund desto mer attraktiv for Maria. Hun synger i kirkekoret, og fordi stemmen hennes harmonerer så utrolig bra med prestens, oppdager han henne fort, og dermed er det gjort……
Vemund Hov kommer fra landsbygda. Etter umenneskelig slit oppnådde faren å bli eier over gården sin. Vemund var odelsgutt, men stakk av fra gården og det praktiske arbeidet. Prestefamilien i nabobygda, Quislingfamilien, forbarmet seg over unggutten og hjalp ham slik at han fikk studenteksamen. Så dro Vemund til Tyskland og studerte der. Vemund Hov er av en helt annen natur enn sin svigerfamilie. Han er grublende og innesluttet. Ekteskapet med den heller overflatiske Maria blir mer stormfylt enn lykkelig. De får tre barn, en sønn og to tvillingdøtre, Idun og Urd. Mens broren og søsteren er vellykkede barn i morens øyne og får all hennes oppmerksomhet, vokser det fram et nært forhold mellom Idun og faren.
Vermund har to yngre brødre som etter hvert også bosetter seg i byen. Den ene, Balder, har utdannet seg til adjunkt. På overflaten er han svært sjarmerende, men det tar ikke lang tid før folk gjennomskuer sjarlatanen. Andre verdenskrig bryter ut. De tre brødrene møter tiden på helt forskjellig vis. Balder ender som erklært nazist, mens den yngste broren blir en aktiv motstandsmann. Vemund er verken det ene eller det andre. Riktignok føler han en dyp takknemlighet overfor Vidkun Quisling og hans familie, men han stiller seg helt uforstående til dennes politiske ideer. En av de tyske soldatene som er utstasjonert i byen, er en studiekamerat av Vemund. De treffes av og til og da diskuterer de gjerne musikk. Dette skal bli brukt mot Vemund da krigen er over og landsvikeroppgjøret starter. Det ender med at Vemund blir dømt for landssvik og havner i fengsel. Her får han hjerneslag, blir sluppet fri og blir liggende hjemme som hjelpeløs pleiepasient. Maria vender seg nå helt bort fra mannen og overlater pleieoppgavene til Idun, 13 år. Flere år før dette kom en annen tildragelse til å berøre Idun sterkt. Ved en tilfeldighet blir hun klar over at morfaren Andreas i all hemmelighet huser to jøder, en mor og hennes sønn, på loftet sitt. Den jødiske gutten heter Aron og har vært en av lekekameratene hennes. Da de nå møtes oppe i lofttrappen innprenter Aron at nåde henne om hun forteller til noen at de holder seg skjult her. Lille Idun føler seg skremt. I tiden etterpå formelig skyr hun bestefarens hus. Flere ganger er den lille jenta på nippet til å fortelle det til faren, og da hun til slutt, som en glipp, kommer til å nevne det, er det til den verste av dem alle, nemlig til onkel Balder. Heldigvis får ikke dette noen alvorlige konsekvenser for den lille jødefamilien. Nå skulle man kanskje tro at det var en medmenneskelig og heltemodig handling fra morfarens side å hjelpe Aron og hans mor, Rut. Men i virkeligheten lå det også her egoistiske motiver bak. Det kommer fram da Andreas Sand mange år senere på dødsleiet sitt bekjenner at han utnyttet kvinnens Ruts takknemlighet for å tillate seg adgang til hennes sengekammer når det måtte passe ham.
Etter at krigen er slutt blir Rut og sønnen boende i det store huset til Andreas Sand. Der bor nå også Idun med sin mor og sine søsken. Etter hvert oppstår det et fortrolig fortrolig vennskap mellom Arin og den litt yngre Idun. Arons store drøm er å få være med på å bygge opp den nye staten Israel. En dag reiser han. Da er er han og Idun allerede blitt kjærester, og avtalen er at hun skal reise etter så snart hun er blitt gammel nok til å ta en slik avgjørelse. I tiden etterpå går Idun og venter på brev fra Aron, men det kommer ingen. Idun føler seg forrådt, samtidig oppdager hun at hun er blitt gravid. Morfaren ønsker å gifte henne med en av sine forretningsforbindelser, Idun motsetter seg av alle krefter. Løsningen blir at morfaren sender henne til Danmark. Hun føder en sønn som umiddelbart blir tatt fra henne. Senere kommer det fram at Aron verken har sveket eller glemt henne. Det var morfaren som beslagla alle brevene som kom fra Israel.
I årene som følger er Idun stadig på fart rundt om i Europa. Hun fører et noe utsvevende liv, knytter seg til ulike menn, men opplever å bli sveket. Til slutt blir hun en slik belastning for familien at hennes ”prektige” tvillingsøster som selv er psykiater, sørger for å få henne innlagt på institusjon. Mange, mange år senere klarer Arin å oppspore Idun. Nå er han selv en anerkjent psykiater. Han kommer til klinikken i Norge, og i kraft av sin fagkompetanse får han opphevet tvangsinnleggelsen av Idun. Nå kan de begge reise til Israel der en det ligger en felles framtid åpen foran dem…..

Det finnes mange gode bøker som har kommet ut for noen år siden. De fleste av disse er bare tilgjengelig på bibliotekene.

Kjernesamlingen er 100 utvalgte bøker innen skjønnlitteratur for voksne. Litterær kvalitet har stått sentralt i utvelgelsen, i tillegg ønsker vi å vise Bergen Offentlige Biblioteks identitet og egenart, og fremheve bredden av litteratur som finne på biblioteket. Derfor vil allerede kanoniserte verker stå side om side med tegneserier og krim. 100 bøker er svært få, så dette er ingen komplett kanon, men et utvalg av det beste biblioteket har å by på. Samlingen er valgt av oss som jobber på biblioteket, gjennom en demokratisk prosess med diktatoriske undertoner. For å få bredde i samlingen, har vi etterstrebet å ha representanter fra underkategoriene verdens kanon, norsk kanon, bergen og omegn, og i tillegg sjangrene poesi, skuespill, krim og spenning, fabelprosa og tegneserier.

Alle disse bøker som kom inn i mit hjem, lite visste jeg at de skulle forbli uleste... Men i år, dere. I år skal jeg komme meg igjennom en liten brøkdel!

Ingen umulighet, langt i fra, samtlige bøker ØNSKER jeg å lese. Det er et bra utgangspunkt!

Vel. Utenom Silmarillion. Den gir meg akutt angst.