Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Livskraftig roman som ble kåret til Århundrets roman i Danmark. Handlingen i Kongens fall (1900.01) foregår i overgangstiden mellom middelalderen og renessansen på Christian IIs tid. Leseren får følge Mikkel Thøgersen fra ung, håpefull student til han blir leiesoldat. Parallelt følges kongens forsøk på å gjøre Danmark til en stormakt, et forsøk som mislykkes takket være hans manglende virkelighetssans og beslutningsevne. Romanen ble i 1999 kåret av en rekke aviser til århundrets roman i Danmark. Det er nesten noe hamsunsk over beretningen, som flakkende følger Mikkel Thøgersen på hans hvileløse ferd. Johannes V. Jensen (1873.1950) ble født i Himmerland, en region han stadig vendte tilbake til i sine bøker. Foruten Kongens fall peker særlig de sju bøkene i romanverket Den lange reise (1908.22) seg ut i forfatterskapet. Jensen ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1944. Den ble gitt til ham «for den sjeldne styrken og livskraften i hans poetiske fantasi, kombinert med en bred intellektuell nysgjerrighet og en dristig, frisk, kreativ stil».
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2003
Format Heftet
ISBN13 9788205309296
EAN 9788205309296
Serie Gyldendal klassiker
Genre Historisk litteratur
Omtalt tid 1500-tallet 1400-tallet
Språk Bokmål
Sider 217
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Så har vi det igjen. Boken står i min hylle. Den har stått der i flere år. Urørt.
Av meg vel og merke. Så ser jeg at denne for meg hittil ukjente dikter, er så kjent at han i 1944 (Det år jeg ble født!) fikk nobelprisen i litteratur. Og da må man vel nesten om ikke annet åpne boken.
I første omgang ikke den store "tenningen" ved å lese omslagets (forlagets) kommentar. Historie er interessant nok for meg, men dansk historie fra Christian II's tid er ikke det som fenger meg meg mest. Men så er det rare, noe som skjer meg temmelig ofte: jeg blar litt i den, leser litt her og der, "smaker" på den.
Så prøveleser jeg fra begynnelsen av, og dermed er jeg i gang! Kan ikke legge den bort. Den er så veldreid i regi, skriveteknikk, og dette med historien i historien: En menneskeskjebne som opptar i seg flere menneskeskjebner, hvor selve krigen (Kongens forsøk å "utvide" Danmark) bare blir et bakteppe. Som på et teater: En avgrensing av romanens rom, tiden er allerede gitt.
Slik forfatteren navngir flere personer, hvis livsbaner blandes sammen av en ytterst påfallende, dog likevel troverdig felles historie. Som altså faller sammen med en konges historie. Mesterlig. Kanskje et av de beste eksempler jeg har sett på den teknikk man i et senere litteraturhistorisk lys har kalt "Den kinesiske esken" eller "den russiske dukken" (men åpner en dukke for å finne en ny , nokså lik dukke som igjen inneholder en mindre , men nokså lik dukke osv. Så dyktig gjort er dette, at det ikke går opp for meg før boken er avsluttet. Så er det selve talentet for å skrive en spennende historie. Som vi vil følge til dens (bitre?) slutt. Jeg setter en 6er uten å nøle. Også for selve den elegante, drivende språkføringen.Det jeg kaller skrivekunst!
Disse stemningsbeskrivelser av landskap, årstider , lyder, dufter. De legges så smidig og tilforlatelig inn i prosateksten selv om de (etter min mening) egentlig er nydelig lyrikk! Les gjerne gjennom noen av mine her gjenlagte sitater som illustrasjoner på dette. Og selv om boken er ført i realismens episke penn, skjemmer det ikke med disse halvt mytiske , nærmest eventyr som han behendig putter inn i mellom. Både hist og både her!
Boken anbefales herved. Vel og merke av lille meg. Du -hvem du nå måtte være er uansett stor nok til ikke dele min oppfatning.
Takk for oppmerksomheten.
Ei merkeleg bok, både lita og stor på ein gang. Handlinga er lagt til slutten av 1400-talet og første halvdelen av 1500-talet, og dreier seg stort sett om Mikkel Thøgesen. Lesaren møter Mikkel først som måteleg entusiastisk student, og seinare som soldat under Christian II av Danmark. Dette er ein ganske dramatisk epoke i Danmark sin historie, men boka tek ikkje mål av seg til å forklare eller greie ut om dei historiske hendingane, det er heller slik at ein oftast berre anar omrisset av dei, men ein får også enkelte eksplisitte hendingar på nært hald.
Det verkeleg storarta med boka er språket. Enkelte av skildringane har ein kraft og ein poesi over seg om naglar lesaren fast i boksidene. Der er mange originale språklege bilete, og Jensen gjev også naturen og landskapet til viktige element i forteljinga. For ikkje å snakke om dei meir groteske skildringane, ein kan jammen begynne å lure på om det er mogleg å skildre desse så detaljert utan å ha vært vitne til liknande hendingar sjølv.
Sjølve hovudpersonen var det smått vanskeleg å få tak på. Mikkel er korkje helt eller anti-helt, han let seg nærmast kvervle av garde i dei historiske hendingane utan mål eler vilje. Det einaste som gjev han ei viss retning i livet er viljen til å tene kongen sin, uansett korleis det gjeng med monarken.
Eg vegrar meg for å spekulere i kva Jensen kan ha prøvd å fomidle med denne boka, utover det å nytte historiske kulissar til å skape ei god forteljing. Det klarte han i alle fall, boka fall godt i smak hjå denne lesaren. Eg las den saman med gretemor sin lesesirkel, det virka som om dei fleste av dei andre deltakarane også var begeistra for boka.
Men han hadde glemt meget og var blitt stiv i leddene , Mikkel. Han satt der som et gammelt slitt orgel med en sprukken belg, og når Zacharias trådte ham, ga han kanskje lyd på rette sted, men han ga likeså ofte luft.
Alle Danmarks fugler kom tilbake igjen. Stæren fløytet lidenskapelig hver morgen, når solen rant og smeltet rimet bort fra jordene. Tårnhøyt oppe over de bare markene hang lerken og sang. Vinden viftet i det visne gresset på bakkeskråningene og kruset det blå iskalde vannet i plogfurene. De første gule blomstene kikket opp fra jorden, og svalene red tause på østenstormene. Og så endelig ble det stille. Varme netter. Det grodde. Paddene kvekket så inderlig dulgt og fortrolig i sivene. Jorden ble grønn, og froskene sang sin underlige aftensang om grøde og fruktbarhet på jorden.
Og tiden gikk. Tiden tok overhånd. Dagene grep om seg, og årene bredte seg som et smittsomt onde, hinsides all menneskelig makt. Det folk tok fatt på, fikk de halvveis begynt; det de skimtet ferdig i det fjerne, slengte tiden for føttene på dem som et makkverk. Og det var allerede år og dag siden altsammen; gamle folk snakket om det som noe de kunne huske. Famlende førsteforsøk ble forlatt av tiden, men var faste kjensgjerninger, da solkulen hvirvlet sin ild og sin aske inn i et nytt århundre. Mennene sank glemte i jorden, men deres tilløp til handling ble stående som ubestemmelige støtter ved veien til evig tid. Deres historie så ut som et landskap efter springflod, når grushauger og svarte trær med nakne røtter dekker jorden, som er gold av salt og slam så langt øyet kan nå.
Så fløy han i oppreist stilling ut i den lyse natten og dalte ned på lykkens skib. De seilte over havet i lyset fra månen og stjernene. Og da de hadde seilt lett og lenge, kom de til lykkens land. Det lave landet som har slik en underlig sommer. Med øynene lukket sanser du den søte lukten av jordens gress, landet er mykt og grønt som en frisk seng i havet, fødeseng, dødsseng. Himmelen hvelver seg kjærlig over det og skyene står stille over det, bølgene glir inn og klapper den lyse stranden. To blå hav beiler til kystene hvor sanden er fin og den magre gressbunnen er strødd med runde spraglete stener. I landet er det en fjord du aldri glemmer, der står solstøttene. Kyster og øyer stiger så vidunderlig yndig over havet. Fjordene synger, og sundene er som porter inn til overflødighetens land. Alt har dype farver her, jorden er grønn, grønn, og himmelen møtes med havet i blå stemning. Det er den store sommers land, dødens land.
Utenfor tårnet sukket vinden dypt og fortrolig som en erfaren venn som lyttet til hans ensomme tanker. Den som ikke dør hver dag, skal aldri leve.
Den natten Mikkel døde, vendte hans ungdoms dype og veldige følelser tilbake. Sitt vesens varme, hjertets fagre vår , fikk han igjen i samme øyeblikk hjertet holdt opp å slå.
Nei, det står skrevet, at den som tviler, alltid skal ende med unnlate, han skal ende med å la den saken FALLE som er gjenstand for hans tvil.
Middagsvarmen lokket frem en krydret lukt fra de tørre småplantene i lyngbunnen. En bi summet over veien. musikken fra gresshoppene hørtes som åndedrag i lyngen . Men ellers var det ikke noe annet som tydet på at landet var befolket enn den brede kjøreveien som krøket alle sporene sine fremover mot synsranden. En mil borte lå Gråbølleåsene. Den lyse himmelen hvelvet seg vidt over landet.
Da mørket - den varsomme skumringen - begynte å falle på, flammet himmelen i gult og det dugget i gresset. Det tunge grønne kornet hang som kaker ut over de sunne akrene, og det kom en drektig lukt fra grøden i alle de tunge aksene. Nede på jorden ved åen rautet melketunge kyr efter budeien. Langt borte i heiene over Gråbølle sto det en prikk mot den miledype himmelen, det var en gjetergutt som søkte opp nå mot kvelden.
Kvelden var stille og duftende sval under himmelen, selve skumringen var grønn, som om luften var en fruktbar sjø. Allle lyder kom så mildt mot øret. Et rop fra det fjerne var som et bud om lykke der det kom fra, det fikk en klang av lykke underveis under den vennlige himmelen. Det skulle jo ikke bli natt. Det var de lyse netters tid.
Og vinteren ble strengere, det ble så knakende kaldt. All vind la seg, luften døde.
Ved middagstider sto solen tindrende hvit og kald som en slipt isklump langt borte, tidlig om kvelden sank den ned i en mørk blodsjø bak skogene. Stillheten de lange nettene ble bare brutt når en trett fugl fløy så nær at den skubbet sne ned fra trærne eller når ville dyr jamret av sorg og sult langt borte.
Jeg bare elsker loppemarkeder. Spesielt når jeg kan komme en time før stengetid på en søndag og bare fråtse i bøker til en slikk og ingenting, det vil si 6 kroner pr. bok. Kvaliteten på bøkene overrasker meg hver gang, veldig mange av de ser ikke ut til å være leste. Så får jeg bare håpe at jeg får lest de etter hvert. Nesten halvparten av de har jeg hatt på ønskelisten min.
Så lørdag og søndag har jeg vært inne i det vi kansje kan kalle en salig "bokrus." Deilig.
Jeg har som mål å lese flere Nobelprisvinnerene i litteratur. På denne lista vil jeg legge inn de jeg har lest og fylle på etterhvert.
Bøker skrive av Nobelprisvinnarar, og som eg har lest eller har leseklare i bokhylla. Sortert etter året forfattaren fekk Nobelprisen, dernest etter årstalet boka kom ut.
Dette er en oversikt over nobelprisvinnere jeg har lest. Jeg har valgt ut ett verk fra hver forfatter (med unntak av Sigrid Undsets trilogi om Kristin Lavransdatter). Noen av disse forfatterne har jeg lest en eller få bøker av, andre mange.
Blant disse nobelprisvinnerne finnes flere av mine favorittforfattere, for eksempel Sigrid Undseth, García Marques, John Steinbeck og José Saramago.
Vinnere av nobelprisen.
Nobelprisen ble ikke utdelt i 1914, 1918, 1935 og 1940-1943. To personer mottok prisen i 1904, 1917, 1966 og 1974.
Bøker eg har lest eller har leseklare i bokhylla der tittelen har konge, dronning eller andre adelege titlar i tittelen.
Popularitetsoversyn:
Konge: 9
Dronning: 2
Prins: 2
Fyrste: 1
Grevinne: 1
Keiser: 1
Lord: 1
Prinsesse: 1