2012
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Boka handler om en gruppe mennesker som flytter til Folkvang, en tidligere folkehøyskole i indre Østfold, for å gjøre seg klare til verdens undergang. På Folkvang flettes historiene deres sammen.
Omtale fra forlaget
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2010
Format Innbundet
ISBN13 9788202283872
EAN 9788202283872
Omtalt sted Østfold
Språk Bokmål
Sider 377
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Torgrim Eggen (f. 1958) har i årenes løp utgitt 13 bøker, og "Jern" er hans siste roman. Selv har jeg med skam å melde kun lest "Hilal" (1995) og "Hermanas" (2006), og det på tross av at jeg så langt har likt hans bøker svært godt og har opptil flere av hans bøker stående (ulest) i bokhyllene mine.
Hva er det som gjør at flere mennesker søker sammen på den tidligere folkehøyskolen Folkvang i indre Østfold for å forberede seg på dommedag? Nærmere bestemt at verden skal gå under i desember 2012 - på tidspunktet for Maya-kalenderens opphør ...
Biv Boeser er en karismatisk leder av en bevegelse som kalles Perennial Spirituality Center, og gjennom foredrag som tar for seg innholdet i de forskjellige verdensreligionene, gamle myter, genmanipulert mat, konspirasjonsteorier av ymse slag etc., etc., samler han noen høyst forskjellige mennesker på Folkvang. Bl.a. frisøren Gro alias Yasmina som blogger om det å ha mistet et barn, og som gjennom en i beste fall rørende naivitet utleverer seg selv og sitt indre liv fullstendig på nettet. Ove er rusmisbruker og har den litauiske mafiaen i hælene. Tilfeldigheter fører ham til Folkvang - rett og slett fordi han er blakk og ikke har noen andre steder å dra. Og Ina som holder på med en doktoravhandling om nyreligiøse bevegelser som holder sammen pga. frykten for dommedag. Ved å samle disse og flere andre på Folkvang, forbereder Biv Boeser dem på at de skal overleve dommedag - som de eneste på jorda. I motsetning til hva omverdenen tror, blir medlemmene verken hjernevasket eller driver med sexorgier. På Folkvang er det nemlig trosfrihet og i den grad det er fokus på sex, så handler det i det alt vesentlige om avholdenhet - med unntak av når den såkalte omega-generasjonen skal skapes ...
Underveis presenteres vi for kjente konspirasjonsteorier pluss noen nye. Som at det egentlig er CIA og Israel som står bak 11. september - teorier som kun ligger tre-fire tastetrykk unna på nettet, nær sagt uansett hvor man måtte befinne seg - og at verdens elite i all hemmelighet har samlet opp lagre av frø, DNA-prøver, mat etc. på ulike steder i verden (bl.a. på Svalbard) for å være beredt når planeten Marduk (også kalt Malurt) forventes å kollidere med jorda i desember 2012 - teorier som har inspirert både forfattere og filmregissører de siste årene (bl.a. Åge Grønning i romanen "Og stjernens navn er Malurt"). Jeg undres imidlertid over hvorfor mennesker som er opphengt i konspirasjonsteorier også er opptatt av det kunstige søtningsstoffet aspartam - som en del av hele greia ... Jeg tror i alle fall at Eggen i "Jern" har fått med seg det meste av det som verserer på nettet av alternative teorier om hva som egentlig foregår i den store, store verden. Skjønt det med at Obama skulle være Antikrist selv - det var nytt for meg. Ekstra fornøyelig skildrer han dessuten paranoiaen som rammet verden i forbindelse med svineinfluensa-epidemien.
Torgrim Eggen skriver godt, og han benytter mange ulike fortellergrep i denne romanen, som er nokså fragmentarisk bygget opp gjennom presentasjon bl.a. av Gros blogg, diverse mail-utvekslinger, Biv Boesers foredrag og helt mot slutten av boka et NRK-innslag. Han tar pulsen på fellesnevneren for de fleste dommedags-"sekter" som forberedte seg på at verden skulle gå under i desember 2012, og det eneste som skiller "vår sekt" fra de fleste andre, er det materielle innholdet i dogmene deres, mens de fleste nyreligiøse sekter først og fremst er opptatt av ikke-materielle verdier (dvs. onde og gode krefter i verden, og at det onde skal bekjempes med det gode). Men etter å ha bygget opp en masse spenning rundt hvordan det skulle gå med dem som oppholdt seg på Folkvang, sluttet boka skuffende tamt. Det er mulig at slutten faktisk er mer realistisk på den måten, men vi befinner oss tross alt i fiksjonens verden og jeg hadde derfor forventet noe mer - ikke bare et tamt poff ut i ingenting. Det jeg uansett liker ved Torgrim Eggens fortellerstil, er hans sarkasme, ironi og humoristiske harsellering med alle konspirasjonsteoriene som blir endevendt i boka, og mellom linjene en smule latterliggjort, slik jeg opplevde dette. Den tamme slutten trekker likevel ned helhetsinntrykket, og dermed blir det bare terningkast fire denne gangen. Og så kan det faktisk tenkes at jeg leser boka drøyt to år for sent, og at den ville ha gjort et større inntrykk med 2012 foran meg, og ikke bak meg ...
Boka er eit djupdykk inn i tankegods frå konspirasjonsteoriar og nyreligiøse rørsler. Lesaren blir tatt med inn i framveksten av, og etter kvart avviklinga av, eit kollektiv som førebur seg på endetida.
Forteljarstilen er tiltalande, det er i hovudsak fire stemmer som veklser på å drive forteljinga framover, tre høyrer til medlemmene Gro, Ine og Ove som kjem til kollektivet nokonlunde samstundes, medan kollektivet er i ein vekstfase, og den fjerde er den karismtatiske leiaren Biv (er det tilfeldig at alle har fornavn på tre bokstavar? Skal eg starte min eigen konspirasjonsteori om dette?). Gro og Ine sine forteljingar kjem gjennom blogginnlegg, e-postutveksling og notat, Ove sin forteljing er i form av eit bokmanuskript, medan Biv greier ut om idegrunnlaget for kollektivet gjennom ein serie foredrag.
Frå andre omtaler av boka var eg førebudd på ein skuffande slutt, og er dermed ikkje så negativ til slutten som eg kanskje ellers ville blitt. Likevel kjende eg på ein dalande entusiasme for boka, frå knakande bra i starten til omlag middels god på slutten. Kanskje er dette i seg sjølv eit godt bilete på nyreligiøse rørsler? At det virkar som ein god ide i starten, men kokar ned til noko ganske ordinært etter kvart?
Noen andre som har lest denne? Hva synes dere? Jeg ble ikke grepet, synes det var en merkelig roman og da tenker jeg på at det ikke er en forteller men forskjellige personer som forteller sin oppfatning av samme situasjon. Stilig konsept, men ikke noe som jeg falt for.
Massevis av mennesker i playmo-samfunnet gjør ting de ikke kan. Kunstnere som ikke kan tegne, forfattere som ikke kan skrive, politikere som ikke kan snakke, you name it. Realisering, kalles det
Sett dette sammen med science fiction-forestillinger, litt indisk mystikk, absolutt giftfritt kosthold, gudinnetro og et mer eller mindre konkret endetids-skjema, og du har litt av en røre. Det minner om plottet til en dårlig roman.
Her er en liste over dystopier som man i utgangspunktet tror er en «vanlig» roman
Nei, det er ikkje ei liste der ein rockemusikk-genre er fellesnevnaren. Det er i staden ei liste over bøker der eit metall er med i tittelen. Enkelte av bøkene har eg lest, andre kan eg tenke meg å lese.