Det var i den tid jeg gik omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fåt merker av den ...
(side 9)

Ifjor midt på sommeren blev en liten norsk kystby skueplassen for nogen høist usædvanlige begivenheter. Det dukket op en fremmed i byen, en viss Nagel, en mærkelig og eiendommelig charlatan som gjorde en masse påfaldende ting og som forsvandt igjen like så pludselig som han var kommet.
(side 153)

I de siste dager har jeg tænkt og tænkt på Nordlandssommerens evige dag. Jeg sitter her og tænker på den og på en hytte som jeg bodde i og på skogen bak hytten og jeg gir meg til å skrive noget ned for å forkorte tiden og for min fornøielses skyld.
(side 403)

Møllerens søn gik og tænkte. han var en svær knægt på fjorten år, brun av sol og vind og fuld av mangehånde ideer.
(side 505)

(...) gikk videre og tok en sekspakning med egg, de kom fra "frigåande hönor inomhus", stod det, og jeg lot blikket gli over de andre pakkene for å se om det på noen av dem stod "fra mistilpassede høner i trange bur", men det gjorde det ikke, (...)

Hva med avisene og media, da? sa forsvarsadvokaten. Der er det vel nok av brå død og sykdom? Jovisst er det det, sa jeg, men der er det framstilt som fakta, beskrevet langt utenfra, som et slags objektivt fenomen. De ringvirkninger et slikt tilfelle skaper, i den enkelte og i de nærstående, står det ingenting om, og om det gjør, er det referert, som noe ytre. Dessuten må det noe spektakulært til for at det skal bli skrevet om. Det jeg snakker om, er det hverdagslige. Metaforen for det er døden. Den er nærværende i alles liv, først i form av noe som rammer noen man kjenner, deretter, til sist, en selv. Folk dør i hopetall hver eneste dag. Den døden ser vi ikke, den skjules. Vi prater heller ikke gjerne om den. Hvorfor? Det berører vårt alles eksistensielle dyp. Hvorfor fortrenges det? Det forholder seg på samme måte med aldring og menneskelig bortforvitring. Blir man for gammel til å klare seg selv, plasseres man på en institusjon, i skjul for alle. Hva slags samfunn har vi da, hvor alt som er sykt, avvikende og dødt holdes ute av syne? For to generasjoner siden var både sykdommer og døden nærmere, en om ikke naturlig del av livet, så en ufravikelig. Dette kunne jeg ha skrevet en debattartikkel om, men det ville ikke ha sagt så mye, for argumenter er rasjonelle, og dette handler om det motsatte, det irrasjonelle, alle våre følelser i forhold til hva det vil si å møte det oppløste og det døde, ja, hva det egentlig er.

The Hamsun-text proves particularly difficult to historicize, partially because the author himself never 'belonged' to any single place, but also because aspects of his works, often in translation, have been read in such divergent ways in different times and places, as might be indicated by simply listing the incongruous mix of twentieth-century notabilities who admired his work, or aspects thereof - including literary modernists of such diverse kinds as Franz Kafka, Thomas Mann, Katherine Mansfield and Rebecca West, or such different Marxist writers as Walter Benjamin, Bertolt Brecht and Maxim Gorky, or different theorists and philosophers as Roman Jakobson and Martin Heidegger, or again different Nazi ideologues, such as Alfred Rosenberg and Joseph Goebbels, or yet again author such as Henry Miller, Ernest Hemingway and Paul Auster. This indicates, above all else, the sheer variety and startling differences within and between the many cultural, literary and political currents with which aspects Hamsun's works have found and continue to find, their polyphonic resonances. The heterogeneous migration of the oeuvre entails, therefore, two separate yet often converging sets of movement: the internal Movements of the oeuvre as an agglomeration of turns, transformations and repetitions and, thereupon, the scattering of that oeuvre in multiple fragments, through re-editions, revised editions, translations and re-translations.

Kvalitet hang sammen med eksklusivitet, og alt som handlet om høy og lav litteratur, folkelig og elitistisk, hadde med det å gjøre. Jo bredere fortellingen favnet, jo større fellesskap den åpnet for, jo lettere var det å begripe, og jo mindre utfordrende ble det, i den forstand at leserens egen innsats og deltagelse ble mindre. I dette lå det også forenkling. En roman som skulle si noe sant om virkeligheten, kunne ikke være for enkel, den måtte ha et element av eksklusivitet i sin kommunikasjon, noe som ikke var felles eller delt av alle, med andre ord noe eget, og der et sted, mellom den gales helt egne og derfor helt ukommuniserte remser, meningsløst for alle andre enn den gale selv, som fant det dødelig relevant, og genreromanens faste formuleringer og klisjéer, som hadde blitt klisjéer fordi alle var fortrolige med dem, beveget litteraturen seg. Det høyeste idealet for en forfatter var å skrive en tekst som fungerte på alle nivåer samtidig. De eneste jeg kunne tenke på som hadde klart det, var forfatterne av de første Mosebøkene og Shakespeare.

Hvis dette høres kjedelig og overnormalt ut, er det helt uten grunn:
Familien på Gilje er åpenbart en av de beste norske romanene. I tillegg til alt det andre kan den brukes til å diskutere hva litterær kvalitet er. Ikke mange bøker skaper en tilsvarende litterær glede på sine første to sider: Fred, selvfølgelig, kanskje Sjur Gabriel, Garman & Worse, Landstrykere. Få andre.

Engang var det noen skøyere som ville stikke ham med kniv midt i ansiktet for å prøve ham, men da spratt han iværet som en trollmann og skrek. Hahaha, sa de, du er jo ikke blind, din tamp! Joggu er jeg blind, sa han, men jeg skimter det som er blankt. Men kniven er jo ikke blank, sa de. Nei der hører du hvor blind jeg er! svarte han.

Men informasjon er ikke kunnskap. Kunnskap er noe kroppslig, noe vi gjør til vårt eget gjennom konsentrasjon og fordypning. Vi kan ikke tenke med det vi laster ned på skjermen. Vi kan bare tenke med det vi har i hode og sinn, med det vi har lært.

Den vanlige måten å lese tekst på skjerm på er nemlig skimming og skanning, vi farer over teksten, og gir oss ikke tid til å memorere den skikkelig, eller tenke over hva vi leser, mens vi gjør det. Dette er påvist ved flere undersøkelser. Vi lærer dårligere ved å lese hypertekst enn papirtekst, og vi blir mindre reflekterte.

Hun har tatt sterkt av i omfang, det var et under hvor hun hadde gjort av sin fylde, hun var blitt så snøret og pen. Ansiktet derimot var ikke blitt yngre, det hadde heller fått noe slapt og ufriskt over seg. Da selvmorderen første gang så henne igjen sa han til frøken d'Espard: Men - så hun ser ut! - Hvorledes? spurte frøkenen. - Så slatten. Hun ser ut som hun har punktert.

Min påstand er: En religiøs som ikke kan godta at en ateist kan være humanist, er ikke en humanist, og en ateist som ikke kan godta at en religiøs kan være humanist, er ikke en humanist.
Humanismen er noe begrenset og enkelt: et minste felles multiplum. Og humanismen er noe stort og overgripende: et største felles mål for disse religionene, filosofiene og politiske ideologiene. Men det omfatter ikke alle. Det mangler ikke kraft til kritikk. Det finnes kristne og ateister som ikke er humanister. Det finnes sosialister og liberalere som ikke er humanister. Og en rasist kan ikke være humanist. Humanismen både samler og skiller.

Selvmorderen tilkjennegav støtt at dette var noe doktoren ikke forstod seg på. Jeg leter etter en gyldig form for det, sa han, jeg går jo ikke hen og bare avliver meg midt for nesen på meg.
Det gjør De rett i!

[...]

Ja vet de egentlig hva det vil si å dø?
Nei, svarte selvmorderen, ikke av egen erfaring.
Og derpå vinket han doktoren bort.

(Fra romanen "Siste kapittel" (1923))

Det var intet pent på denne mannen, han var så ufullkommen, sterk nok over akslene, men med noen skrøpelige legger, han så ut som han var unnfanget av en elev, en lærling i faget, og gjort på en tjenestepike. Sine penger hadde han arvet. Gjestene kalte ham bare selvmorderen.

(Fra romanen "Siste kapittel" (1923))

[...] blant de helhetene vi hele tiden forholder oss til når vi fortolker, er også vårt eget sett av fordommer, vår egen forståelseshorisont, som stadig endres og revideres. Igjen opplever vi hvordan forståelse og selvforståelse i realiteten er to sider av samme sak: Vi forstår mer av teksten og samtidig mer av oss selv.

"Jeg leser," sa jeg. Det var bare en halv løgn. "Hva med Dem?" sa jeg. "Hva driver De med?" Jeg tenkte på fotograferingen.
Hun nølte. "Jeg ... lever," sa hun. Kanskje også for å gjengjelde mitt upresise svar.
"Da er vi i samme bransje," sa jeg
"Lese og leve er ikke det samme," sa hun.
Jeg tenkte, uten å si det høyt: Det er det det er.

Oliver med sin sterke overkropp kunne ha reist seg og kløvet bordet med en øks eller revet ovnen ned eller gjort noe annet til en liten advarsel, men han gjorde noe helt uventet, han gikk ut i byen og kom tilbake både med osten og såpestykket og sa værsågod!

Postmesteren fortsetter: Å hvor vi mennesker er i endeløs uro natt og dag! Vi hviler ikke. Det gjelder ikke å få nok, det gjelder å få mere enn nok. Vår sjel stiger og ramler ned igjen, kravler på fire, prøver andre oppganger og ramler ned igjen. Så en dag dør vi.

Der har vi det, så meget grommere skal det være! roper fruen igjen. Og nu vet jeg hva fru Olsen skal ha på: hun vil sitte i to silkekjoler!
Latter igjen og latter like i taket. Det var så sjelden fru Johnsen sa en vittighet, det hadde vel sine grunner og ingen ventet det av henne. Konsulen markerte nu på stedet at hun var storartet, at hun var briljant!
Men så er det jo at fruen har så vanskelig for å tåle ros, hun ødelegger seg på å undres over hva mon fru Olsen skulle ha på føttene - to par støvler?
Så lo jo alle igjen, men gid hun nu ville holde opp! tidde malerne.

Her brast det for han Bersvend. Han la årene inn og m æ l t e:
"Du-du-du store geud å fader. Nå du - nå du lægg tel å lætte på kjæften, då-då e da høranes de du kjæm me. Når du'kje har meir saup oppi skojlten så du har, då va de då likar du s æ t t e dæ på kjæ'ften.

No veit dokker dæ at der e tre sorta uta Dejnn sorte død. Føst så e dæ en sort kor majnn dør syv vekke ætte majnn har fådd han. Dejnn ajnner sorten, der dør du i samme nekken så du får han. Mæn me dejnn trie sorten då dør majnn to tima før majnn får han. Dæ e ajiilså de iljskaste argaste slag uta Dejnn sorte død så går.