Sett nu at denne mann hadde villet myrde meg her i min store ensomhet og forlatthet. Ja hva så? Jeg ville ha sprunget på ham og lagt mine labber om hans strupe. Og når jeg hadde kvalt ham nesten ihjel ville jeg ha holdt inne et øyeblikk og gitt ham leilighet til å angre sitt liv. Hvorpå jeg ville ha gjort det av med ham.

('I eventyrland')

Jeg begynner virkelig også å se på maten; hvem har befalt at kaffe og tobakk ikke er godt midt i måltidet? Kortsagt her er det jeg som kan fatte en hvilkensomhelst beslutning. Jeg spiser utmerket av kjøttet.
Jeg sitter og er hjemme her, det vil si borte, altså i mitt ess.

('I eventyrland')

JEG HAR SÅVIDT vært i fire av de fem verdensdeler. Jeg har naturligvis ikke vært meget omkring i dem og i Australien har jeg slett ikke vært, men jeg har dog stått med min fot nokså vidt omkring i verden og sett litt; men maken til Moskvas Kreml har jeg aldri sett. Jeg har sett skjønne byer og jeg synes Prag og Budapest er skjønne; men Moskva den er eventyrlig. Forresten hørte jeg russere selv kalle byen Maskvaa. Hva enten det nu er rett eller ei.

('I eventyrland')

August hadde nu sittet oppe så smått og var blitt riktig bra, men han var yderlig flau over at han hadde utlevert seg til Edevart den første kvelden, derfor ble han ikke trett av å spotte knivstikkeren: han hadde gjort dårlig arbeide, åh, til å gremme seg over, han måtte ha vært nummen på fingrene! August var ordentlig forbitret, han var vant til at knivstikk det var døden, sa han, men dette her var jo bare å narre folk til å tro at man var drept. Han måtte såvisst ha fått fatt i oppasseren -

August tenkte på det. Om han ikke nettopp rådet for fiskenes vei i havet og himmellegemenes gang så var det jo ikke hans make til å finne på råd. Ezra måtte ha hest.

Det, at en Literatur i vore Dage lever, viser sig i, at den sætter Problemer under Debat. Saaledes sætter f. Eks. George Sand Forholdet mellem de to Køn under Debat, Byron og Feuerbach Religionen, Proudhon og Stuart Mill Ejendommen, Turgenjev, Spielhagen og Emile Augier Samfundsforholdene. At en Literatur Intet sætter under Debat er det samme, som at den er i Færd med at tabe al Betydning.

Longtemps, je me suis couché de bonne heure. Parfois, à peine ma bougie éteinte, mes yeux se fermaient si vite que je n'avais pas le temps de me dire : "Je m'endors."

Reading, after all, is an act of the reader. And it doesn't happen in a vacuum. Literature is written in the world, by people who are tied to other people. We read in the world, each of us situated in our own webs of social and material relationships. Reading is itself a social activity. Not only because we enter into a relationship with another (imagined) person - the writer - when we read. Not only because, although we read alone, we read the same texts as others 'out there'. But also because we bring our own social situations with us into our readings. And because, in our reading, we encounter the rich social complexity that produced the text. When we read, we encounter society and complexity in the language itself. After all, language is made by people (if not by individuals).

Til andre tider kan selv usedvanlige opplevelser ikke formå å rykke en ut av en jevn og fattig stemning; midt i en ballsal kan man sitte, sikker, likegyldig og upåvirket. For det er ens eget indre som er sorgens eller gledens kilde.

(Fra "Pan")

Det ble ingen påske å tale om for folk i Polden iår, ingen snorksøvn og latskap og kirkegang som almindelig, de ganet og saltet og laket sild fra grålysning til skumring, flere fartøyer kom efterhvert, det ble et liv og en oppgang som endog kalte folk til fra nabobygdene. Penger? Penger regnet ned, de kom med fartøyene og de kom med telegraf og post, Hommelviken ble et navngjetent sted med losjerende sildvirkere i stuen og i høyhuset, det var en inntekt fra himmelen, konen tok inn to skilling natten for hver gjest og datteren i huset fløy om forlovet med to sildvirkere på én gang skjønt hun bare var seksten år.

For å demonstrere at han kunne kjøre bilen i revers, lot han den nå rygge i siksakk oppover hele gaten, uten et øyeblikk å snu hodet for å se om det kom noen. Endelig gjorde franskmannen i forsetet ham oppmerksom på at vi nu beveget oss i feil retning, og at vi på denne måten ikke ville nå flyplassen uten å kjøre rundt hele jordkloden.

"Uansett navn og benets plassering er en amerikansk steak alltid omkring 1 tomme tykk, og dens overflate svarer omtrent til hodet på en tennis-racket. Det er således ikke alltid at hele den får plass på en tallerken. Og det tør være innlysende at bare en tømmerhugger som har fått skjegget fast i en sprekk i en granlegg, og som har stått alene ute i skogen i 6 dager og netter uten å ha smakt hverken vått eller tørt, har appetitt og magamål til å kjøre i seg en hel steak."

Av russiske romaner får man det indtryk at det i Russland kjøres med en uhørt fart. På billeder av russiske kurerer ser man også gjærne hestene i et fabelaktig jag og allikevel står kuskens svøpe mot sky. Vi hadde da en forestilling om at vi vel ikke kunde undgå å rase med firspand over Kaukasus og komme ned på den andre siden som nogenlunde galne mennesker. Vi ble overrasket ved at farten var meget rimelig.

Det å falle er en skrekkelig fornemmelse, Lille Moff. Du tror ikke det er sant. Et voksent menneske faller ikke. Du kjenner at kroppen ligger i en uvant vinkel i forhold til jordoverflaten, men du tror at det er bare å ta et skritt for å gjenopprette likevekten. Og så hender altså det forunderlige, at det ekstra skrittet hjelper ikke likevel, ja, det lar seg simpelthen ikke ta. Du faller. Faller! Til min grenseløse forundring braste jeg overende, med hele kroppsvekten på 78 kilo, midt oppi eller midt nedi noe digert og hardt som sa knakk. Jeg hadde lyst til å si noe annet, men sa: "Excuse me!"
Senere ble jeg en smule sjenert, da jeg fant ut at jeg i det stummende mørket hadde stammet denne unnskyldning frem for en trillebør.
Fallet hadde gitt meg et sjokk. En stund ble jeg liggende og føle efter med fingrene, hvem av oss som hadde brukket flest ben, jeg eller trillebøren. Men da vi begge lot til å ha sluppet med forskrekkelsen, reiste jeg meg og ga den et spark.
Det skulle jeg ikke ha gjort.
Har du noensinne sett en blå stortå, Lille Moff? Ikke en stortå med en blå negl, men en stortå som er blå - dyp indigo - over det hele? Jeg forsikrer deg: der er et eventyrlig syn.
Igår kjøpte jeg meg en lommelykt.
Skal jeg vende levende hjem igjen, må jeg unngå flere møter i mørket.

Det vanskeligste er å få sove. Som jeg fortalte deg i siste brev, er lugaren min helt foran i båten, så jeg beregner nå differansen mellom høyeste og laveste punkt i mitt luftsvev til å være noe sånt som 10 meter. Først 10 meter opp i luften, så 10 meter ned. Det hele gjentas inntil videre 4-5 ganger i minuttet, og må være en ypperlig øvelse til utdannelse av fallskjermtropper. Men på grunn av min sjøsyketablett kiler det ikke i magen. Derimot ligger jeg på en deilig myk springmadrass, hvilket gir meg et ekstra svupp oppover når båten går nedover, slik at jeg da ligger klistret fast til bunnen av køyen over meg. (Og den har ikke springmadrass på undersiden!) Og når båten atter går opp, synker jeg ned igjennom min myke madrass, så dypt at jeg ikke skjønner at ikke madrassen sprekker, og jeg selv havner på lugargolvet. Det tar meg alltid en time før jeg sovner.

Det har aldri hendt meg - når jeg skulle ut på en lengre reise - at ikke en drosje kom og laget tulliball, som oftest ved ikke å komme. (Denne setningen er slik skrevet av hensyn til Odd Eidem i "Verdens Gang", som studerer forunderlig norsk språk fra uke til uke.)

Tar De livsløgnen fra et gennemsnitsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme.

Den høye, vadefugl-aktige mannen som var i ferd med å entre den lille trappen opp til sovevognen, steg til side og gjorde plass for en liten gruppe mennesker som trengte seg ut og ned. Han satte et øyeblikk koffertene ned på den snedekkede perrongen og tørket pannen. Han hadde løpt.

"Dannelse" betyr nok ikke lenger det samme som før: Ordet innebærer ikke lenger en innforlivethet med det beste og mest høyverdige i åndshistorien. Dagens humaniora er blitt forsiktig med å fremheve enkelte historiske tradisjoner som mer høyverdige og verdifulle enn andre. Men vi blir dannet likevel og fremdeles, fordi vi blir forandret, omskapt. Ikke av Promethevs, høyt der oppe over Universitetsplassen, men av vårt eget arbeid med det andre mennesker har skapt - og med oss selv.

Edevart sukket trett av det hele og spurte for å si noe: Så skulle vi to mann seile jakten til Spanien?
Nehei, vi påmønstrer ny mann i skotsk havn.
Nå, og hvor skulle vi skille oss med Teodor?
På Nordsjøen. Vi hiver ham overbord.
Hahaha! lo Edevart hjertelig.
August syntes ille om denne latter, han var nu allikevel skipperen. Han ville hevde sin overordnethet og han mente vel å være rimelig, men hans styrløshet steg til himmelen, den ble frimodig som uskyldigheten, han sa: Ja vi skal skyte ham først.