Hamsuns karakterer er fremmede, de hører ikke til noe sted, men er en slags sinnets turister, uten hverken fortid eller opphav. De bare kommer ramlende inn. Følelsene er noe som oppstår inne i menneskene, ikke mellom dem, som hos Duun. Forskjellen viser seg også i forståelsen av irrasjonalitet. Både Duun og Hamsun er interessert i det. Hos Hamsun er det irrasjonelle ofte noe fint og delikat, et utslag av nervenes adel, noe romantisk forrykt som er like rikt som det er vakkert. Hos Duun er det irrasjonelle knyttet til folkelige fortellinger, overtro, misforståelser og mørke, noe som utspiller seg mellom mennesker, ofte hjelpeløst og fattigslig.

Men hvorledes gikk det med buskapen? spurte Pauline malisiøst.
August: Buskapen? Nå, du leste ikke om uværet som de kaller katastrofe for tolv år siden - eler la meg ikke si formeget, det er kanskje bare ti, elleve år siden. Men det var et uvær med torden og jordskjelv og stjerner som ramlet ned fra himmelen, du skulle aldri ha sett maken -
Var du der?
Var jeg ikke der! Når jeg stod og så på! Men presidenten det var gutten sin som ikke var redd av seg, han stod og røkte sigaretter og smilte og sa et og annet for spøk, og til meg sa han: Jaja, August, du gjør aldri å se efter buskapen mere! Og det var så sant som sagt. Buskapen? Kjære velsigne deg, det kom jo ikke mindre enn omkring fire hundre stjerner ned fra himmelen, og så grynsmå de var fikk de jo satt buskapen i brann og hvert eneste dyr brant opp. Det luktet stekt kjøtt tusen mil borte og røken gjorde fire tusen mennesker blinde for livet i et naboland som heter Ecuador, fordi vinden bar dit.

Desverre var det kommet en viss storaktighet over grenden. Å men det var velsignet å kunne gi efter for desperate lyster en enkelt gang og heller siden unngjelde for det!

Ingen vet bedre enn jeg hvor langt det er til himmelen, men jeg kjenner snarveiene. Det gjelder å dø, med Guds hjelp, når man selv vil og ikke når Han bestemmer det. Eller, om du vil, å tvinge Ham til å ordne det før tiden.

(MK 6)
Døden er ikke moderne.

Vi fik erfare lidt om de hemmelige Bevægelser, som bedrives upaaaktet paa de afsides Steder i Sjælen, den Fornemmelsernes uberegnelige Uorden, det delikate Fantasiliv holdt under Luppen, disse Tankens og Følelsens Vandringer i det blaa, skridtløse, sporløse Rejser med Hjærnen og Hjærtet, sælsomme Nervevirksomheter, Blodets Hvisken, Benpibernes Bøn, hele det ubevidste Sjæleliv. Og da vilde det blive færre Bøger med den billige ydre Psykologi, som aldrig trevler en Tilstand op, aldrig dukker ned; deb sjælelige Ransagelse.

Det skal du ikke gjøre, Pauline, at du står der og geiper, sier August og gløder atter opp.. Natten før var det kommet et varsel til meg, det stod en hvit skikkelse hos meg, jeg vet ikke om det var han Gabriel eller en annen engel, men han sa at jeg skulle ta på meg den gummivesten som jeg hadde kjøpt i Singapore, og den skulle jeg ha nærmest kroppen, sa han. Hvorfor det? tenkte jeg, men jeg stod opp og gjorde som han sa. Det frelste meg, pilene kunne ikke gå gjennom gummien. Og nå var det at de ville begynte å se forundret på meg: hva betydde det at piler ikke bet på meg? Men da var det min tur: Jeg skrek til høvdingen og pekte rett på ham og tok på å legge ut om evangeliet og altsammen. Atten piler stod i meg, dem plukket jeg ut én for én og kastet dem på marken: Død, hvor er din brodd, helvede, hvor er din elendige seier over en kar som meg! sa jeg. Nei så forstod jo både høvdingen og de andre at jeg var sendt fra himmelen og så ville de døpes.
Ti stille, August! sa Pauline.

Se her for papirer! utbrøt August og viste frem aksjebrever og merkelige sedler, tildels fine skilderier med stempler og gullkant. Er ikke dette saker? Like til å stikke i munnen og svelge! Men forstod komlingene det? De var så nærsynte at de så ikke sine egne øyne, de hadde aldri vært ute i verden og visste ikke hvor Mexico og Honolulu lå.

Som jeg drev om i Fjæren igaar og saa paa Drivved og Skjæl og Stener fandt jeg en liten Bit Speilglas. Hvorledes den kan være kommet hit skjønner jeg ikke; men den er aldeles som en Feiltakelse og en Løgn at se paa. En Fisker kan vel ikke ha rodd den hit og lagt den her og reist igjen! Jeg lot den ligge der den laa, den var tyk og almindelig og simpel, kanske var den av en Sporvognsrute. Det var engang i Tiden at Glas var sjældent og flaskegrønt, - Gud velsigne den gamle Tid da noget var sjældent!

('Under Høststjærnen')

Vi er allesammen på reise til et land som vi kommer tidsnok til. Det haster ikke med oss, vi tar tilfeldighetene med på veien. Det er bare narrer som griner mot himmelen og oppfinner store ord om disse tilfeldigheter, de er mere utholdende enn vi og kan ikke unngås. Ja kjære, hvor de holder ut og er uunngåelige.

('På gjengrodde stier')

Jeg kom engang til et kapell, eller hva det heter, et muhammedansk tempel, men så bittelite og falleferdig i verden. Det gikk en høy, rødskjegget mann og la noen kluter ned på marken, og ovenpå klutene noen små stener. Så kastet mannen seg på kne. Det gikk opp for meg at han bad til Gud. Hvorfor flyttet han stenene frem og tilbake på klutene? Jeg forstod ingen ting, men jeg holdt meg og smilte ikke.
Jeg kommer til å huske på at jeg engang har gått til alters i kirken. Det var da jeg ble konfirmert. Presten stakk noe i munnen på meg, og bakefter lot han meg nippe til et glass. Det var mange mennesker omkring som så på det, men de holdt seg og smilte ikke.

('På gjengrodde stier')

Jeg snakker ikke engang med meg selv nu, av mangel på uvane.

('På gjengrodde stier')

"Noen kaller på meg, jeg hører det -
Men det er ikke sant, bare innbilning. Jeg vil være interessant for meg selv. Det er en forsømmelse av meg at jeg ikke har dreiet psykiatrikerne denne lille knappen før, så ville jeg ha fått et fint navn på den. Jeg sitter her frisk og sunn og jukser meg selv med vilje. Det må minst være schizofreni.
At noen skulle kalle på meg er den rene ablegøy, og at jeg finner det på til meg selv er et stivt stykke, jeg ville ikke ha tålt det av noen annen. Ingen har kalt på meg, men jeg later så.

('På gjengrodde stier')

Menneskene favoriserer oldingen. Men en dag har jeg ingen cigar mere, hva så? Da slutter jeg å røke, slutter. Det har jeg gjort tre ganger før, et år om gangen, fra dato til dato. Jeg vil være såpass herre over meg selv at jeg slutter. Godt. Men jeg begynner jo igjen, hva er da det hele til? Jeg vil være såpass herre over meg selv at jeg også begynner igjen.
Og nu akter jeg ingenlunde å sette dette mitt lys under en skjeppe.

('På gjengrodde stier')

I denne verden blomstret deres korte, lengselsfylte liv, i den følte de seg trygge og hjemmekjente. De elsket et glass champagne eller en riktig god rett i hotellgrillen like høyt som vi på vår side kunne elske en komponist eller en dikter. Når de hørte en ny dansemelodi eller en jazzsangers sentimentale og søtladne lokketoner, kunne de rives med av en begeistring, en henførelse og en rørelse like sterk som noe vi kunne føle for Nietzsche eller Hamsun.

Jeg har lest om at orientalerne iblant kan drive det kosteligste narrespill med reisende "englendere" og vri seg under den lykkeligste latter når det går godt. Rett betenkt er det nu heller ikke underlig om orientalerne holder seg litt skadesløse for all vesterlendingenes påtrengenhet og nysgjerrighet. Selv holder de det for under sin verdighet å vise forbauselse over noesomhelst, mens vi glor på en merkelig ting, viser hverandre den, gir utrop. Jeg så en araber som var kommet til Paris. Han gikk i sine hvite flagrende kledebon i gatene og pariserne, dette toppmålt jålete folkeferd, ble jo straks forvirret av et så selsomt syn. Men araberen gikk sin rolige gang.
Tatar, du hadde rett til å gi oss en leksjon!

('I eventyrland')

Men ute i saltsteppen lever en tistel under enda verre vilkår. Jorden den står i er av leire og salt, og vind og sol svir den - der står tistelen i små flokker. Den er hård, bustet, den er som metalltråd med ragg på. Man ser på disse småpletter med tistler med stor glede. De står der som små folk i tross. I tross. Får de regn bøyer de seg - som mennesker bøyer seg i takk for et mildt ord; men i den lange og ulidelige tørke reiser de seg bare mere opp og blir ranke, urokkelige, harde - som mennesker i tørke.
Det er bare kamelkjeften som er sterk som en maskin som kan bite denne tistel av.

('I eventyrland')

Hvordan skulle jeg kunne unngå å være en steppeulv og en lurvet eneboer midt i en verden hvis ambisjoner jeg overhodet ikke deler, hvis gleder overhodet ikke taler til meg. Jeg orker ikke å bli sittende særlig lenge hverken i et teater eller på kino, jeg kan knapt nok lese en avis, sjelden en moderne bok, jeg fatter ikke hvilken lyst og glede det er menneskene søker på overfylte tog og på hoteller, i overfylte kafeer med lummer, påtrengende musikk, i de elegante luksusbyers barer og forlystelsessteder, på verdensutstillinger, på bulevardene, ved foredrag for de kultursultne, på de store idrettsplassene - jeg fatter ikke, jeg kan ikke dele disse gledene som jo ville være oppnåelige for meg og som tusener av andre maser og strever for å få del i. Det som derimot hender med meg i mine sjeldne gledesstunder, det som for meg er lykke, opplevelse, ekstase og løftelse, det kjenner og søker og elsker verden høyden i diktningen; i livet anser de det for å være forrykt. Og faktisk er det jo slik at hvis verden har rett, hvis denne kafémusikken, disse masseforlystelsene, disse amerikaniserte menneskene som nøyer seg med så lite, har rett, så har jeg urett, så er jeg forrykt, så er jeg virkelig Steppeulven som jeg ofte har kalt meg selv, dyret som har havnet i en fremmed og ubegripelig verden og som ikke mer finner sitt hjem, sin luft og sin føde.

Se, Kjærlighet begynder som en Livets Opstandelse,
blir derpaa en Velsignelse og siden en Forbandelse,
for allersist at ende som Forbandelsens Velsignelse
- ifald jeg blir forstaat naar jeg bruker denne Lignelse.

('I eventyrland')

Disse folk som sover i senger og utnytter nattens timer til ren og skjær pleie for sin råttenhet, var de til å utstå? Jeg har selv ligget i europeiske senger med tepper i over en menneskealder og det er en Guds lykke at jeg har holdt det ut. Men jeg har vært en kjempekar.

('I eventyrland')