Jeg gir meg til å skrive ut av hodet, helt efter hukommelsen. Ikke en bokstav har jeg tilbake av alle mine viktige papirer fra skipet. Borte hvert ett. Alle mine notiser forsvant sporløst en natt på randen av New Foundlands-bankene. Enhver annen ville mistet forstanden - ikke et skrik unnslapp meg engang; jeg satte meg blott stille ned på min gule vadsekk og tok det som en mann. Jeg var endog istand til å synke en halv kopp te fem timer bakefter - om jeg så skal si det selv.

(OVER HAVET, 1886)

Saa ser de hverandre og gjør Tegn at de hilser eller slikt, for de var Slæktninger med hverandre begge to.

(Fra 'En Vandrer spiller med Sordin')

Jeg hadde staat en lang Stund inde i Aasen og lyttet til Suset fra Himlen og Jorden, og det var intet andet at høre. Saa kunde det risle noget og da var det en sammenskrumpet Krøl av et Løvblad som rislet og reiste nedover de frosne Grener. Det var som at høre en liten Kilde. Saa suset Himlen og Jorden igjen. Det la sig en Mildhet over mig, en Sordin paa alle mine Strænger.

(Fra 'En Vandrer spiller med Sordin')

Dermed nærmer vi oss litteraturen betraktet som kulturelt og historisk betydningsbærende fenomen. Den amerikanske filosofen Martha Nussbaum mener at litteraturens evne til å trene innlevelsesevnen er en ufravikelig grunn til at litteratur bør spille en sentral rolle i skoleverk og utdanning i et demokratisk samfunn. De gjeldende læreplanene for norsk skole er orientert mot såkalte grunnleggende ferdigheter. Etter Nussbaums mening er det én grunnleggende ferdighet som kommer før alle andre, og som er bestemmende for evnen til å inngå i enhver form for fellesskap, det være seg kjærlighetsforhold, familiefellesskap eller samfunnsrelasjoner. Denne grunnleggende ferdigheten er evnen til å føle andres følelser. Hvis vi ikke kan leve oss inn i hvordan andre har det, kan vi verken være en god partner, en velfungerende forelder eller et gagnlig samfunnsmenneske. Nussbaum går så langt som å hevde at uten evnen til å føle andres følelser vil man ikke kunne ha et velfungerende, demokratisk samfunn. Uten at en relativt stor del av befolkningen har genuin innlevelsesevne, vil det tolerante samfunn krakelere.

En Foss midt inde i Landet gjør samme Gagn for Øret som en Brænding. Men Brændingen den vælter i stærkere og svakere Fremstøt, Suset fra en Foss derimot det er som en hørlig Skodde, det er urimelig i sin Enstonighet, uten al Fornuft, et Mirakel av Idioti.

('En Vandrer spiller med Sordin')

Denne overveldende illuderende virkning, som de store diktere kan naa paa hver sin maate, opnaar Hamsun næsten utelukkende ved at han forstaar som ingen anden at suggerere gjennem sit sprog; det er neppe nogen i vor hele litteratur, som saaledes har kunnet og villet, lagt sig efter at utnytte alle sprogets dulgte og underfundige muligheter til at anskueliggjøre og derved vække illusion; det smelder som skud, det skingrer som hammerslag mot jernplater, det hvisler som vindens sus i løvet: og han lar det virke direkte, gaar sjælden omveien gjennem billeder, beskrivelser, andres direkte tale, det er altid hans egen røst vi hører.

(Hans Aanrud,, Lørdags-Aftenposten, 1. oktober 1927)

Du, Benoni, begyndte så folk å si for en spøk efter den dag, hvad bestilte du i holla med Rosa præstedatter? Du kom ut halvnaken og varm av holla og du hadde ingen trøie på. Hvad skal vi mene om det?
Du skal mene at du er en sladderkjærring, svarte Benoni som en sand øvrighet.

Der er noget, jeg sidder og ej kan forstaa:
Hvi skæres de aks, hvi gulner det løv,
hvi visner alt sommerens liv til støv?
Hvi grønnedes græsset for blot at forgaa?
Jeg tænker derpaa.

De aks skal mætte de hungrige munde,
men græsset blev grønt for at visne til hø,
og løvet har skygget de solrige lunde.
Men jeg, - hvi spired det glædens frø
i min sjæl forat dø?

Jeg spørger og raaber til havets skum,
til jorden og bjerget og sivet,
til stenen og stormen og himlens rum,
til alting, som øren er givet:
Har jeg bedt om at fødes til livet?
Men himlen og stenen og stormen er stum.

Men intet - nei intet er undergang.
Så mildt er det tenkt og så herlig livet,
så snedig - jeg mener, så vist er motivet,
det hele står stemt i en eneste klang.
Vårt mål er å lære at frihet og tvang,
at ungdom og elde, at væte og tørke,
at godhet og ondskap, at lys og mørke -
at alt er verdier av like rang.
Vi fikk det fraoven i tidens begynnelse
til slit og til bruk. Og til ingen forsyndelse.

Jeg leste nylig i et telegram at Abd ul Hamid er så oppjaget og nervøs at han må ha kniver liggende foran sin seng om natten. Hans kone rørte seg i søvne, stod det, og sultanen fór opp i sin redsel og støtte kniven i henne. Det er granngivelig som om den tyrkiske sultan har lært utenat et utmerket norsk ordsprog om pølsen i slaktetiden; han har jo 299 koner igjen; hit med en annen!

Er det ikke temmelig godt gjort å stå med sin fot i selve Tyrkiet? Det er ikke alle som har vist dette mot. Tyrken spiser ikke mennesker mere, neivel. Men tør noen påstå at han er tannløs? Har noen annen norsk forfatter våget seg hit til dette land? Goethe reiste engang fra Weimar til Italien; men besøkte han Tyrkiet? Kortsagt, det er temmelig godt gjort.

(Stridende liv: "Under halvmånen": Inn gjennom Bosporus)

(När jag skriver detta märker jag att man omöjligt kan nå samma precision med fakta som med fiktion. Att fakta aldrig kan bli så "sanna" som det fiktiva.
Fiktion diktar alla fakta som behövs för att skapa mening. Medan faktaberättelsen ur "det faktiska" plockar fram den bråkdel som är känd, och därifrån den del som låter sig ordnas till en handling.
Biografin rör sig ofta i en ungefärlighet som för en romanförfattare kan kännas ljum och oexakt, trots att den beskriver verkliga människor och händelser.)

Oppslaget med Ellen Helene var dermed fullbyrdet. Jens Olsen, hennes far, gikk den mektige skipper på klingen for denne strek, viste ham neven og gjorde ham grove spørsmål. Reiersen var ikke noen nichtsforingenting dengang, han viste også sin neve frem og sa: Hvis du trøster deg til å komme i beliggenhet av min person, min gode Jens Olsen, så skal du få lære å kjenne Reiersen av Sydstjernen.

Dersom forskjelligheten hadde vært total, ville det knapt ha kunnet eksistere noen kultur. Dersom enigheten blir for kvelende, får alle typer opposisjon stor egenverdi.
En virkelig artikulert teoretisk innsikt i at all god lesning forandrer verket, akkurat som ethvert godt verk forandrer leseren, i en forståelsens og vurderingens evige sirkelbevegelse, eksisterte kanskje ikke i Norge på 1920-tallet, selv om den kunne ha vært funnet i William James' pragmatisme.

Spør du meg åndelige spørsmål og vil sette meg fast da svarer jeg bare at for eksempel Gud det er opphavet og at menneskene sannelig bare er prikker og fnugg i universet. Lenger er heller ikke du kommet. Men går du såvidt at du spør meg hva evighet er da er jeg kommet akkurat like så langt som du også heri og svarer: Evighet det er bare uskapt tid, aldeles uskapt tid.

('Den siste glede')

Alexander sa:
Den første gang snekkeren kommer igjen dreper jeg ham.
Men Leonarda var lei av ham og trett av ham og svarte atter spotsk:
Jaså. Og hva gjør du den annen gang?

(Fra fortellingen "Alexander og Leonarda" i samlingen 'Stridende liv' (1905))

Danse? Gjerne det. Men kunne hun danse? Hun som andre. Alle lærer det, om ikke på skole, så ved smitte.

Han vil ikke bli noe, sa Lolla.
Nei. Men er det så absolutt nødvendig? Er han selv ulykkelig for det?
Jeg vet ikke. Det er nedverdigende for ham.
Har han følelsen av det?
Det tror jeg ikke.
Se der! Vi andre vi blir til det lille vi blir fordi vi er så almindelige. Han er fra et grenseland som er ukjent for oss.

En kone har spent ut en snor mellom trærne i parken og hengt vask på den. Det hadde hun ikke lov til, og de uttaler seg om det. En kvinnfolkbukse henger med hele sin frodige åpning midt i dagen, de later begge som de ikke ser på den. De undres på hva det er for en kone som tør skjemme ut parken. Ikke for det, vasken er pen og hvit den, og de ser ikke på kvinnfolkbuksen men stirrer hårdt på et putevar ved siden av, som om det hadde en interessant fasong og var firkantet.

Og ingen ting var penere enn asper når de stod og spratt om våren. Hele sommeren var de også uforanderlig pene med en sølvlet over seg og en silkelyd i løvet. Det var ikke noe annet tre i Nordlandene som hadde denne silkelyd, det kom av at selv det minste luftdrag kunne få de store aspeblad til å dingle mot hverandre fordi hvert blad hang som på et knappenålshode. Det var et under som de kunne dingle uten å falle av. Først langt på høsten gulnet så bladene og begynte å falle, et eller mange blad i gangen, somme gikk ned på kant og havnet straks på marken, andre hvilte på luften som en skål og dalte hit og dit før de var nede -