Bollemælk forstod han, men makaroni hvad var det? Han hadde ikke fulgt med i stedets og menneskenes opsving, nu var det ingen som ikke åt makaroni med han vann, og det smakte godter av det og det smakte lækkert ister av det, og de måtte bare såsandt ha hatt en duvende makaroniskog her også likesom i utlandet!

-- Dostojevskij er død, sa borgerinnen, men likesom ikke så altfor sikker.
-- Jeg protesterer! utbrøt Behemot ivrig, - Dostojevskij er udødelig!

De splittelser i menneskeånden som egentlig utgjør den dypereliggende tematikken i Dostojevskijs romaner, kan ikke tolkes med utgangspunkt i realismen.

Enhver ekte kunst er symbolsk, den er en bro mellom to verdener, den betegner en dypere virkelighet, som også er den egentlige virkeligheten. Denne egentlige virkeligheten kan gis kunstneriske uttrykk kun i form av symboler, den kan ikke gis en umiddelbar, reell form i kunsten. Kunsten gjenspeiler aldri den empiriske virkeligheten, den trenger alltid inn i en annen verden, mens denne andre verden er tilgjengelig for kunsten bare i form av en symbolsk fremstilling. Hele Dostojevskijs kunst handler om den dypeste åndelige virkeligheten, den metafysiske virkeligheten; den er slett ikke opptatt av å beskrive hverdagslivet empirisk.

Slå klokken din i stykker,og du kommer til å se hva tiden forandres til. Det er svært interessant. Den forandrer seg til du ikke kjenner den igjen. Den slutter å være splintret, oppstykket i timer, minutter, sekunder. Tiden er som kvikksølv: Deler du den opp i småbiter, vokser de umiddelbart sammen igjenn, antar på ny en ubestemmelig helhet. Mennesket har temmet den, lenket den fast til lommeur og stoppeklokker, og for alle dem som holder i lenken flyter den like fort. Men prøv å slippe den fri, så vil du se at for forskjellinge mennesker flyter den forskjellig. For den ene langsomt og tregt, han måler den i røkte sigaretter, i inn og utpust; for den andre raser den avsted, og han kan kun måle den i levd liv.

Min eksistens forutsetter hele universets eksistens, ikke sant?

På den tiden var folk flest omtrent førti år fattigere på kunnskap om godt og vondt enn i dag.

Han er en skikkelig fyr og så lite prestelig som det lar seg gjøre for en som må være prest.

han var et følelsesmenneske og opplevde fellesskap med andre rent konkret og fysisk; og denne følelsen lot seg ikke svekke av abstraksjoner og teoretiske studier. Han var ikke bare opptatt av "tilfeller", men også av John og Elizabeth, særlig av Elizabeth.

Mens vi på den andre siden er relativt uinteresserte i den andre typen form og skjønnhet, som vi bare kan vinne ved å tenke og studere flittig, og tålmodig gi avkall på øyeblikkets gleder.

Hva er hensikten med at noe stemmer, hvis det ikke stemmer med det man har ventet seg?

Og nå som skjebnen hadde vist ham at nettopp dette kanskje kom til å skje, ville det vært det rene vanvidd å tro at han skulle få mindre enn han trengte. Det ville være like vanvittig som å tro på et halvt mirakel fordi man ikke var gudfryktig nok til å tro på hele mirakelet.

Å, det er alltid de som ikke gjør noe galt, som er mest irriterende.

Hvorfor var det slik hvis alle, den første søndagen etter at Peter Featherstone var død, skulle få vite at alt han eide var gått ut av familien? Ikke på noe tidspunkt har den menneskelige hjerne vært villig til å godta kaos, og et så vanvittig resultat var rett og slett utenkelig. Men vi mennesker engster oss for mye som er utenkelig.

"Det er spott og skam av en mann som William Nygaard som har råd til å holde seg til sannheten og ikke gjør det! Jeg er så fattig at jeg ikke har råd til å la være. Han kan spørre hvem han vil av mine bekjente om jeg pleier å gå og lyve. Det er visst ikke min verste feil, tvertimot, min natur ligger heller for å ta litt mere på meg enn jeg behøver."

(Knut Hamsun, artikkel i Dagbladet 21.10.1907)

Her brast det for han Bersvend. Han la årene inn og mælte:
- Du - du - du store geud å fader! Når du - når du lægg tel å lætte på kjæft'n, då - då e de høranes de du kjæm me. Når du'kje har meir saup oppi skojlten så du har, då va de då likar du sætte dæ på kjæft'n.

Stem på havet,
stem på vinden som styrer bølgene og
former skyene,
stem på havets plankton og hvalenes
kjærlighetskonserter,
stem på skrei, sild, sei og lodde.
Stem på grunnfjellet, stem på svaberg
og tankefulle utsikter,
stem på grunnvannet og moseslag på
berget

(fra diktet Stemmeseddel)

Jeg er nordlending. Vi kjenner til der nord hva det vil si å bruke skiene. Hele vinteren igjennom - en vinter på fem, seks, syv måneder - har vi kun båten og skiene å ta til når vi skal noe sted hen. Det kjøres nemlig ingen sneplog efter veiene der, så at man kan komme frem tilhest, og der er heller ingen veier å kjøre plogen på. Nordlendingen kjenner altså temmelig godt til bruken av ski.

(DAMER PÅ SKI, 1889)

Litteraturen er ikke til for "folk", den er til for mennesker, tenkende, følende, villende, handlende mennesker, til hvem forfatteren skal henvende seg med sin høyeste intelligens. Finnes det dem blant det såkalte folk som ikke forstår et dikterverk, så skal det forklares for dem. Man kan dog ikke billigvis forlange at en moderne geograf skal gå ut fra at jorden er flat av den grunn at ikke godtfolk forstår at den er rund. Men det blir geografens sak å forklare dette for umedvitende. Og la oss også tenke oss et dikterverk forklart på samme måte. En diktning er ikke blott en bok, den er en åndsåpenbaring, og en ånd kan dog ikke alltid iaktta den regel å åpenbare seg i nivå med almenmenneskets fatteevne.

(KRISTOFER JANSON, 1888)

Engang mens min pine var på det høyeste, og jeg lå henslengt i en krok på dekket sammen med to, tre andre lidelsesfeller, kom haugesunderen forbi, min sovekamerat til venstre, dette svære, ubehjelpsomme menneske som kunne snuble i et stykke flatt papir, og trådte uten ringeste nødvendighet to ganger på min ene fot - jeg var ute av stand til å reise meg opp og slå ham ned; jeg bare hvisket en smule velsignelse efter ham.

(OVER HAVET, 1886)