Jeg snakker ikke engang med meg selv nu, av mangel på uvane.

('På gjengrodde stier')

"Noen kaller på meg, jeg hører det -
Men det er ikke sant, bare innbilning. Jeg vil være interessant for meg selv. Det er en forsømmelse av meg at jeg ikke har dreiet psykiatrikerne denne lille knappen før, så ville jeg ha fått et fint navn på den. Jeg sitter her frisk og sunn og jukser meg selv med vilje. Det må minst være schizofreni.
At noen skulle kalle på meg er den rene ablegøy, og at jeg finner det på til meg selv er et stivt stykke, jeg ville ikke ha tålt det av noen annen. Ingen har kalt på meg, men jeg later så.

('På gjengrodde stier')

Se, Kjærlighet begynder som en Livets Opstandelse,
blir derpaa en Velsignelse og siden en Forbandelse,
for allersist at ende som Forbandelsens Velsignelse
- ifald jeg blir forstaat naar jeg bruker denne Lignelse.

('I eventyrland')

Sett nu at denne mann hadde villet myrde meg her i min store ensomhet og forlatthet. Ja hva så? Jeg ville ha sprunget på ham og lagt mine labber om hans strupe. Og når jeg hadde kvalt ham nesten ihjel ville jeg ha holdt inne et øyeblikk og gitt ham leilighet til å angre sitt liv. Hvorpå jeg ville ha gjort det av med ham.

('I eventyrland')

Jeg kom engang til et kapell, eller hva det heter, et muhammedansk tempel, men så bittelite og falleferdig i verden. Det gikk en høy, rødskjegget mann og la noen kluter ned på marken, og ovenpå klutene noen små stener. Så kastet mannen seg på kne. Det gikk opp for meg at han bad til Gud. Hvorfor flyttet han stenene frem og tilbake på klutene? Jeg forstod ingen ting, men jeg holdt meg og smilte ikke.
Jeg kommer til å huske på at jeg engang har gått til alters i kirken. Det var da jeg ble konfirmert. Presten stakk noe i munnen på meg, og bakefter lot han meg nippe til et glass. Det var mange mennesker omkring som så på det, men de holdt seg og smilte ikke.

('På gjengrodde stier')