Det ble ingen påske å tale om for folk i Polden iår, ingen snorksøvn og latskap og kirkegang som almindelig, de ganet og saltet og laket sild fra grålysning til skumring, flere fartøyer kom efterhvert, det ble et liv og en oppgang som endog kalte folk til fra nabobygdene. Penger? Penger regnet ned, de kom med fartøyene og de kom med telegraf og post, Hommelviken ble et navngjetent sted med losjerende sildvirkere i stuen og i høyhuset, det var en inntekt fra himmelen, konen tok inn to skilling natten for hver gjest og datteren i huset fløy om forlovet med to sildvirkere på én gang skjønt hun bare var seksten år.

August tenkte på det. Om han ikke nettopp rådet for fiskenes vei i havet og himmellegemenes gang så var det jo ikke hans make til å finne på råd. Ezra måtte ha hest.

August hadde nu sittet oppe så smått og var blitt riktig bra, men han var yderlig flau over at han hadde utlevert seg til Edevart den første kvelden, derfor ble han ikke trett av å spotte knivstikkeren: han hadde gjort dårlig arbeide, åh, til å gremme seg over, han måtte ha vært nummen på fingrene! August var ordentlig forbitret, han var vant til at knivstikk det var døden, sa han, men dette her var jo bare å narre folk til å tro at man var drept. Han måtte såvisst ha fått fatt i oppasseren -

Edevart sukket trett av det hele og spurte for å si noe: Så skulle vi to mann seile jakten til Spanien?
Nehei, vi påmønstrer ny mann i skotsk havn.
Nå, og hvor skulle vi skille oss med Teodor?
På Nordsjøen. Vi hiver ham overbord.
Hahaha! lo Edevart hjertelig.
August syntes ille om denne latter, han var nu allikevel skipperen. Han ville hevde sin overordnethet og han mente vel å være rimelig, men hans styrløshet steg til himmelen, den ble frimodig som uskyldigheten, han sa: Ja vi skal skyte ham først.