De blå øyne kunne stamme fra Mattis snekker, tenkte han vel og fant ikke ord foraktelige nok for den mann, det neshorn, den kjerringfut. Petra forsvarte ham.
Nå, har han ikke engang en forferdelig nese?
Nei, det høver ham å ha den nesen.
Ti stille! Han som er snekker skulle bygge en stall til nesen sin.

Postmesteren fortsetter: Å hvor vi mennesker er i endeløs uro natt og dag! Vi hviler ikke. Det gjelder ikke å få nok, det gjelder å få mere enn nok. Vår sjel stiger og ramler ned igjen, kravler på fire, prøver andre oppganger og ramler ned igjen. Så en dag dør vi.

Oliver med sin sterke overkropp kunne ha reist seg og kløvet bordet med en øks eller revet ovnen ned eller gjort noe annet til en liten advarsel, men han gjorde noe helt uventet, han gikk ut i byen og kom tilbake både med osten og såpestykket og sa værsågod!

Da slo Oliver opp en stor latter over morens urimelige tale: Nei nu skal du tie stille! Hahaha, nei nu skal du herren fryde meg snakke resten med deg selv!

Der har vi det, så meget grommere skal det være! roper fruen igjen. Og nu vet jeg hva fru Olsen skal ha på: hun vil sitte i to silkekjoler!
Latter igjen og latter like i taket. Det var så sjelden fru Johnsen sa en vittighet, det hadde vel sine grunner og ingen ventet det av henne. Konsulen markerte nu på stedet at hun var storartet, at hun var briljant!
Men så er det jo at fruen har så vanskelig for å tåle ros, hun ødelegger seg på å undres over hva mon fru Olsen skulle ha på føttene - to par støvler?
Så lo jo alle igjen, men gid hun nu ville holde opp! tidde malerne.