Hun har tatt sterkt av i omfang, det var et under hvor hun hadde gjort av sin fylde, hun var blitt så snøret og pen. Ansiktet derimot var ikke blitt yngre, det hadde heller fått noe slapt og ufriskt over seg. Da selvmorderen første gang så henne igjen sa han til frøken d'Espard: Men - så hun ser ut! - Hvorledes? spurte frøkenen. - Så slatten. Hun ser ut som hun har punktert.

Det var intet pent på denne mannen, han var så ufullkommen, sterk nok over akslene, men med noen skrøpelige legger, han så ut som han var unnfanget av en elev, en lærling i faget, og gjort på en tjenestepike. Sine penger hadde han arvet. Gjestene kalte ham bare selvmorderen.

(Fra romanen "Siste kapittel" (1923))

Selvmorderen tilkjennegav støtt at dette var noe doktoren ikke forstod seg på. Jeg leter etter en gyldig form for det, sa han, jeg går jo ikke hen og bare avliver meg midt for nesen på meg.
Det gjør De rett i!

[...]

Ja vet de egentlig hva det vil si å dø?
Nei, svarte selvmorderen, ikke av egen erfaring.
Og derpå vinket han doktoren bort.

(Fra romanen "Siste kapittel" (1923))