"Jeg vil ikke påstå", sa han, "at bare høyt utdannede og lærde mennesker er i stand til å bidra med noe verdifullt i verden. Slik er det ikke. Det jeg mener, er at høyt utdannede og lærde mennesker, dersom de er begavede og kreative i utgangspunktet - noe som uheldigvis sjelden er tilfellet - som regel etterlater seg en uendelig mye mer verdifull arv enn de som bare er er begavede og kreative. De uttrykker seg som regel klarere, og er lidenskapelig opptatt av å følge sine tanker til ende. Og - viktigst av alt - ni av ti ganger viser de mer ydmykhet enn den uskolerte tenkeren."

Det sikreste tegnet på at det finnes intelligent liv et eller annet sted ute i universet, er at ingen av dem har tatt kontakt med oss.

Kunnskapens ånd i form av en mengde bøker med eselører hadde sluppet ut av flasken og hadde fylt mitt sinn med vidunderlige bilder som fikk meg til å lengte etter opplevelser langt utenfor Tysklands snevre grenser. Takket være bøkene mine kunne jeg reise på kryss og tvers i både tid og rom, i virkelighet og fantasi.[...]Takket være bøkene kunne jeg når som helst flykte vekk fra noen av de mer smertefulle situasjonene i dagliglivet og inn i verdener som var rettferdige, uansett hvor farlige de var, verdener der det gode ble belønnet og det onde straffet. Lesingen ga meg en effektiv buffer mot de stadige rasistiske angrepene fra folk som herr Wriede, og bidro til å lindre virkningen av slike angrep på den umiddelbare bevisstheten min. Uten at jeg var helt klar over det, ble lesingen det uunværlige overlevelsesverktøyet mitt.

Hun var gjennomsyret av en sterk aversjon mot religiøsitet - en aversjon som jeg har arvet - og var overbevist om at man kunne gå i kirken og be til man var blå i ansiktet og kunne Bibelen baklengs på fem språk, og likevel ikke være et godt menneske. Den eneste måten man kunne oppnå det på, mente hun, var ved å behandle ens medmennesker og dyr riktig.

Og så var det Herr Harden, den første engelsklæreren min. Han var noe helt for seg selv, han var en tyrann som ikke forskjellsbehandlet noen. Det mest positive jeg husker om ham, er at han hatet alle de andre guttene like mye som han hatet meg.

Humor er evnen til å erkjenne at uansett hvor selvrettferdig man er, og hvor stor urett man har lidd, er det alltid et aspekt ved det som er en smule komisk.

Folk forteller om seg selv i nesten forbløffende likeframme ordelag så snart de får sjansen:"Jeg er så ærlig og åpenhjertig at folk utnytter meg," kan de si, eller "Jeg er så følsom at jeg sliter med å finne meg til rette blant folk," eller "Jeg er en menneskekjenner" og så videre. Men jeg har ofte sett 'følsomme' mennesker tråkke på andres følelser uten grunn, jeg har sett 'ærlige og åpenhjertige' mennesker forstille seg med meningsløst sofisteri uten å merke det selv engang, og jeg har sett 'menneskekjennere' la seg lure trill rundt av helt åpenlyst falsk smiger. Så hva vet vi egentlig, når det kommer til stykket, om oss selv?

Det viktigste vi lærer på skolen, er det faktum at det viktigste i livet ikke kan læres andre steder enn utenfor den.

Det er visst bare når vi har det vondt at vi ser hva som er viktig. Hvis det blir fred, gir jeg meg selv et løfte. Jeg skal mekke noen spesielle briller til meg selv. De skal stenge ute om folk er tjukke eller tynne, pene eller rare, om de har kviser eller føflekker eller forskjellig hudfarge. Brillene skal gjøre det samme for oss som lidelsene, men uten at det gjør vondt. Jeg skal gå med de brillene resten av livet.

Du så meg den gang jeg var et foster, i din bok ble alt skrevet opp; mine dager ble dannet før en eneste av dem var kommet. (Sal 139,16)

Målet ble nødvendigvis et annet hvis man brukte visse midler for å nå det. "Den som slåss mot monstre," hadde Nietzsche sagt, "må passe på slik at han ikke selv underveis blir et monster"

Det var ingen på min alder jeg kjente som var gift, giftermålet tilhørte de forrige generasjonene, det var en attenhundretalls anakronisme, istandkommet på grunn av en rigid seksualmoral og et like rigid menneskesyn, hvor kvinnen var hjemme med barn og mannen ute og arbeidet, like avleggs som flosshatten og nattpotten, esperantoen og skovlhjulsbåten.

Ingen historier likner hverandre, og likevel sies det at i hele verdenslitteraturen finnes det bare åtte fortellinger, alt annet er variasjoner av et tema.

Du må ikkje forsvinne

Du må bli hos meg

no når du og eg

har funne fram

til kvarandre

må du ikkje forsvinne

for meg

[...]that human life, under any circumstances, never ceases to have a meaning, and that this infinite meaning of life includes suffering and dying, privation and death.

From all this we may learn that there are two races of men in this world, but only these two- the "race" of the decent man and the "race" of the indecent man. Both are found everywhere; they penetrate into all groups of society.

When the clouds of sorrow gather over us, we see nothing beyond them, nor can imagine how they will be dispelled: yet a new day succeeded to the night, and sorrow is never long without a dawn of ease.

The Europeans, answered Imlac, are less unhappy than we, but they are not happy. Human life is everywhere a state in which much is to be endured, and little to be enjoyed.

Vaktmestere, vaskedamer, grøftegravere og dem som skifter bleier på voksne er de kasteløse i et angivelig kasteløst og demokratisk samfunn

"Når du alltid ser de samme menneskene,(...)blir de til slutt en del av livet ditt. Og når de først er blitt en del av livet ditt, vil de til slutt også forsøke å forandre det."