Det var slik fortiden dukket opp denne gangen, i form av en meget gammel mann som hadde et talent for ikke å vie ett sekund mer til sine bekymringer enn de fortjente, og som fremdeles ikke ville skusle bort tiden med å snakke om annet enn vesentlige ting.

Gud har for vane å utvirke mirakler hele tiden, som vi ikke en gang ser. Sånn som sommerfulger (...) Sommerfuglen må trenge gjennom skallet fra sitt gamle liv (...)Marte jobbet hardt for å lage seg sitt skall. Nå er tiden kommet for henne, og hun vil klare å unnslippe, eller ikke. Men hun må gjøre det selv. Vi må alle gjøre det selv. Det er Guds plan.

Vi var på vei hjem fra Samson. I entreen kom far på at han bare hadde én kartong sigaretter igjen i huset. Med hans forbruk var dette for ingenting å regne: Han røkte bortimot hundre sigaretter i døgnet. (Bare halvparten av sigaretten, for ikke å få lungekreft.) Han løp rundt i ring og rev seg i håret.

Et verdenskart som ikke innbefatter Utopia er ikke engang verd å kaste et blikk på, for det utelukker det eneste sted menneskene alltid går i land.

Eksistensialistene er opptatt av at vi er ansvarlige for våre valg og våre liv. Det innebærer også å ta ansvar for konsekvensene av de valgene vi foretar. Om et valg er vellykket eller ikke, bestemmes ikke først og fremst av om det fører til det vi har bestemt oss for, men av om vi er villige til å ta konsekvensene av det vi velger.

Some people were obsessed with shoes and loved them with a passion. Shoes were fine but you couldn't stay up all night reading one, could you?

Det er en god, gammel regel som sier at man bør begynne med begynnelsen. Når kvinner skal fortelle en historie, begynner de regelmessig med poenget; forutsatt da at deres historier har et poeng, hva de oftest ikke har. Vi menn derimot, det saklige kjønn, vi som kan fortelle en historie, vi begynner alltid med begynnelsen.

Arbeidet med å skape en mer behagelig måte å overleve på er i seg selv blitt en grunn til å leve, og gradevis, ja, nesten metodisk, har vi glemt det opprinnelige spørsmålet...Vi har glemt at vi fremdeles ikke vet HVORFOR vi lever.

I Paris traff vi en polsk forfatter som hadde vært forlovet med Knut Hamsuns datter, Victoria Hamsun. Vi gikk til Père Lachaise kirkegården for å lete etter Oscar Wildes grav. Jeg husker det som det skulle vært igår: Pappa lå lent over graven og hulket så voldsomt at hele kroppen ristet. Det gjorde et dypt inntrykk på meg. Da kom polakken og sa at det dessverre var feil grav, Oscar Wilde lå der borte. Stor munterhet blant de voksne. "Jaja, sa far, "så har jeg grått litt på denne graven også!" Flau over å ha gått til feil adresse, knelte han ned foran den store sfinken på Wildes grav og gråt litt til. Jeg forsto ikke hva de voksne lo av. Aldri har jeg sett min far mer ulykkelig, oppløst i tårer som han var over Oscar Wildes fortvilte skjebne.

-"Her, Lin" peste han. "Du er så stor fyr, jeg håper vi kan få den passe godt. Disse kommer fra feite Satish. Han er så stor, jeg tenker den kanskje passer for din. Jeg fortalte ham historie, og så han ga denne to par til deg. Jeg sa du hatt litt løse mager på den tur, og at du fikk så søl i overunderbukse at vi måtte kaste den." -"Du sa altså til ham at jeg hadde bæsjet i buksa?" spurte jeg. -"Ja! Å ja, Lin! Jeg kunne jo ikke si til ham at du ikke har overunderbukse!" -"Nei. Selvfølgelig ikke." -"Hva han kunne tro om deg?! Du forstår."

En av grunnene til at vi higer etter kjærligheten og søker den så desperat, er at kjærligheten er det eneste som kan lindre ensomhet, skam og sorg. Men noen følelser skjuler seg så dypt i hjertet ditt at det bare er ensomheten som kan hjelpe deg å finne dem igjen. Noen sannheter om deg selv er så smertefulle at det bare er skammen som kan hjelpe deg å leve med dem. Og enkelte ting er så triste at det bare er sjelen din som kan gråte over dem for deg.

Uvitenhet er drivhuset der de forferdeligste blomster gror.

Det minnet ham på at tiden var knapp, men at en vakker slutt fremdeles kunne finnes på tampen av kalde, triste dager

Faren hans hadde en gang sagt at de vanskeligste valgene i livet ikke er mellom det som er riktig og det som er galt, men mellom det som er riktig og det som er best.

Enhver kvinne som med vitende og vilje får flere enn to barn, begår en forbrytelse mot menneskeheten.

Jeg byr på ingenting - det er det eneste jeg har. Du må bare forsyne deg. Jeg har mer av samme sorten.

Og det slår meg at det onde ustanselig må yngle og formere seg på nytt, mens det gode er udødelig.

Ifølge Enrique er ekteskapet en vane. Det finnes ikke oppriktig erotisk dragning mellom mann og kone. Men ekteskapet er en samfunnsbyggende institusjon, så det kjønnslige skuespillet i ektesengen er en nødvendig forestilling fordi den opprettholder familiefreden og familiestrukturen.[...] Enriques familiebyggende tiltak begrenser seg til trim av Martas erogene soner når det er påkrevet.

Books are mirrors: you only see in them what you already have inside you.

Oh, Mr. Bennet! Have some compassion on my poor nerves!