Så mye å lære. Følelsen av død hud. Lukten - hun har nettopp funnet kilden til den skarpe lukten - av død hud. Lyden av brann - hvem skulle tro at en brann kunne brøle så rasende, bre seg så fort? Den er på vei opp åsen nå; snart sluker den henne. Ikke bare ryggen hennes; hele hun blir til Urakami-dalen. En diamant av kull - et kort øyeblikk ser hun seg selv som en diamant, hele Nagasaki som en diamant som flerrer jorden og tumler ned i helvete.

"Moderne?" Moren gjentok det engelske ordet med forakt, og Sajjad prøvde å jage bort bildet av Burton-paret som lo av den utpregede uttalen hennes: "Maa-dern." "Er det slik de fremstiller seg, disse britene dine? Moderne? Dette er ord skapt bare for å fjerne deg fra ditt eget folk og din egen fortid."

Krig er som en sykdom. Før du får den, vet du ikke hva det er. Men nei. Det er en dårlig parallell. Med sykdom tror de fleste i hvert fall at det en dag vil kunne ramme dem. Man har litt vondt her, en kul der, en forkjølelse som ikke gir seg. Du begynner å tro at det kanskje er noe alvorlig. Men krig - land som ditt er alltid innblandet i en eller annen krig, men aldri på egen jord. Sykdommen rammer alltid et annet sted. Det er derfor dere er med i flere kriger enn alle andre; fordi dere skjønner dere mindre på hva krig er. Dere trenger å forstå det bedre.

Jeg drøfter hvem som bør hjelpes til examen artium. [...] Når det hevdes at flere og flere skal få examen artium, er det i realiteten det samme som å gi idrettsmerket til f.eks. slike kuffertløpere som undertegnede. Denne siste påstanden kan virke noe drøy. Jeg skal derfor først ta for meg den intellektuelle og faglige sulteforing og svindel i gymnasiet. Flere og flere blir sluppet inn, det vil si at den faglige grense stadig svekkes.

Uten familien hadde han aldri klart å være så mye hjemmefra.

Du skal ikke sparke dem som ligger nede. Bare gå stille forbi.

Han var så unnselig at han gikk bakerst selv når han gikk alene.

Han var så åndsfrisk at han var dypt deprimert helt til det siste.

Jeg har aldri hatt alkoholproblemer. Men jeg har knasket antidepressiva som fruktpastiller. Lykkepiller, kalles de, men de gjør deg ikke lykkelig, de bare sliper ned angstens tagger. Ikke misforstå. Jeg er ikke gal. Men nervene mine slår av og til knuter på seg. Å slite med angst er ikke noe annerledes enn å ha sukkersyke eller urinsyregikt. Men folk ser på deg på en annen måte. De tar et skritt tilbake. Jaså? Nerver? De smiler medfølende og engstelig. Som om du har en kjøttøks stukket opp i jakkeermet og hodet fullt av onde, skrikende stemmer.

Krig sparer ingen rom. Den trenger seg inn overalt og forsvinner aldri helt.Fotballstadioner blir til henrettelsessteder, sykehus blir strategiske mål, og her i al-Eitha ble barneskolen gjort om til fengsel for en dag.

"Jeg liker å jobbe her, jeg føler at jeg er med på å bygge opp landet, men det var bedre før amerikanerne kom. Under Saddam var det mørkt og sikkert. Nå er det lyst og kaotisk. Jeg liker mørkt og sikkert bedre."

For I still love you with the whole of my heart. I still love you. And sometimes, the love that I have, and can't give to you, crushes the breath from my chest. Sometimes, even now, my heart is drowning in a sorrow that has no stars without you, and no laughter, and no sleep.

Å vite kan være en forbannelse i et menneskes liv. Jeg hadde byttet ut en haug med løgner mot en haug med sannheter, og jeg visste ikke hva som var tyngst. Hva var det vanskeligst å bære på? Det var et tåpelig spørsmål, for selv om du kjenner sannheten, kan du ikke gå tilbake å plukke opp en koffert full av løgner. Tyngre eller ei, sannheten er din nå...

De gode øyeblikkene er rundt oss og i nærheten hele tiden. Det er opp til oss å gripe dem og gi dem mening og innhold.

Jeg tror vi er skapt for å mestre livet, både i medgang og motgang. Hver enkelt av oss må søke den hjelpen vi trenger når det butter, det være seg fra venner, eller fra det offentlige hjelpeapparatet. Det er også mestring.

Vi ser oss ikke som "ofre for en urettferdighet". Det er ingen urett som er begått mot oss. Kreft finnes, det er et faktum som vi er nødt til å erkjenne. Det er ingenting som tilsier at jeg og mine skal skånes. Vi er ikke i noen særstilling, selv om vi ønsker at dette er noe som bare skjer andre. Sykdom er en del av livet. Å leve er også å risikere sykdom, sorg, smerte, gråt og død - og kjærlighet, skjønnhet, glede, latter, varme og liv!

Det sies at motgang gjør sterk. Jeg tror ikke det er hele sannheten - jeg tror motgang gir en mulighet til å bli sterk. Veien gjennom sorgen og smerten er ikke en oppgått sti. Det er nybrottsarbeid. Jeg må selv velge retning og tråkke løype.

Det sies at motgang gjør sterk. Jeg tror ikke det er hele sannheten - jeg tror motgang gir en mulighet til å bli sterk. Veien gjennom sorgen og smerten er ikke en oppgått sti. Det er nybrottsarbeid. Jeg må selv velge retning og tråkke løype.

Dersom du er glad i å reise til fremmede land, kan du bli sjømannsprest, og dersom du liker å se andre reise til fremmede land, kan du bli flyplassprest. Dersom du ikke kan fordra at folk reiser noe som helst sted, kan du bli fengselsprest, dersom du har sansen for frisk luft og lange gåturer, kan du bli gateprest, og dersom du er maktsyk, kan du bli statsminister.

Hver dag en ny liste over hva som må gjøres når. Og så stryker jeg fortløpende. Alt som er strøket kan glemmes.