Jeg drøfter hvem som bør hjelpes til examen artium. [...] Når det hevdes at flere og flere skal få examen artium, er det i realiteten det samme som å gi idrettsmerket til f.eks. slike kuffertløpere som undertegnede. Denne siste påstanden kan virke noe drøy. Jeg skal derfor først ta for meg den intellektuelle og faglige sulteforing og svindel i gymnasiet. Flere og flere blir sluppet inn, det vil si at den faglige grense stadig svekkes.

Men dernest må det bli lektorenes ansvar å forsvare det faglige nivå i skolen ved å la personer med mindre boklige evner forsvinne. Hvilke utdannelsestilbud samfunnet har for disse personer er samfunnets oppgave, ikke den høyere skoles. Når d e n påtar seg en slik oppgave som å holde de lite begavede gående der for enhver pris, gjør den seg til varmestue.

Og allikevel møter man likegyldighet. [...] Det føles som om man i en drøm skulle møte et menneske som tilsynelatende uten å vite det bærer sitt barn langt kanten av et stup, og som så, når man advarer det, bare nikker fjernt og sier: Jo, du har visst rett, men jeg vet egentlig så lite om slike stup og avgrunner. Jeg er ikke valgt til å ta meg av slike spørsmå, og derfor kan det umulig være min sak. Man roper at bare ett feilskritt kan være nok, og mennesket sier: Jeg vet det, jeg vet det, men jeg har ikke tid til å tenke på slikt. Det er så meget annet. En bok jeg skulle ha lest, en film jeg ikke har fått sett, og bilen som burde ha vært pusset. Nei, jeg forstår at du har rett, men jeg kan ikke tenke på det.

Slik taler det likegyldige menneske.

Jeg nevnte at det gruoppvekkende bilde mange lærere tegner av elevene sannsynligvis er overdrevet. Men rett skal være rett, forferdende mange elever særlig ved de høyere skoler later til å ha psykiske vanskeligheter som resulterer i giddeløshet, manglende konsentrasjonsevne og uvillighet til å påta seg ansvar [...] Spørsmålet er bare om lærerne kan sette seg ned og si at "slik e r elevene" [...]