I Paris traff vi en polsk forfatter som hadde vært forlovet med Knut Hamsuns datter, Victoria Hamsun. Vi gikk til Père Lachaise kirkegården for å lete etter Oscar Wildes grav. Jeg husker det som det skulle vært igår: Pappa lå lent over graven og hulket så voldsomt at hele kroppen ristet. Det gjorde et dypt inntrykk på meg. Da kom polakken og sa at det dessverre var feil grav, Oscar Wilde lå der borte. Stor munterhet blant de voksne. "Jaja, sa far, "så har jeg grått litt på denne graven også!" Flau over å ha gått til feil adresse, knelte han ned foran den store sfinken på Wildes grav og gråt litt til. Jeg forsto ikke hva de voksne lo av. Aldri har jeg sett min far mer ulykkelig, oppløst i tårer som han var over Oscar Wildes fortvilte skjebne.
Viser 1 svar.
Ja, denne episoden er virkelig fornøyelig...fortalt på en knapp og morsom måte også...verdt å merke seg.(Har selv ruslet på Père Lachaise kirkegården, og så etter Oscar Wildes grav, jeg fant den - Hadde nettopp lest novellesamlingen Oscar Wildes heis av L.S. Christensen)..men jeg skule ikke gråte ved graven.....