Ingen lesetilstand
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Ellinor, en kommunikasjonsrågiver i tredveårene, kjenner at det ikke er nok alvor og inderlighet i tilværelsen. At livet hennes er for banalt for fortvilelsen hun føler. Da en kollega forsvinner, må hun overta jobben fra Postkom som han sto midt oppe i. Ved å lære de postansatte om media, makt og politikk skal hun bistå dem i arbeidet mot innføringen av EUs tredje postdirektiv. Vi følger livet hennes gjennom et halvår fram til Arbeiderpartiets landsmøte i april 2011. Vigdis Hjorth ble tildelt Kritikerprisen for Leve posthornet! Hun mottok også UNI Europas kulturpris for romanen. UNI Europa er en sammenslutning av 320 europeiske fagforbund og representerer over 7 milloner arbeidstakere i Europa. Hjorth fikk prisen for måten hun skrildrer fagforbundet Postkoms kamp mot EUs tredje postdirektiv i romanen. -Boka viser at fagforeningshistorie kan bli stor litteratur. Denne boken gir innblikk i hva fagorganisering dreier seg om og hva vi får til når vi står sammen, uttalte regionssekretær Oliver Roethig i UNI Europa.
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2012
Format Innbundet
ISBN13 9788202392536
EAN 9788202392536
Språk Bokmål
Sider 180
Utgave 1
Tildelt litteraturpris Kritikerprisen. Voksen 2012
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Vigdis Hjorth klarer så godt å gi meg en liten følelse av hvordan det kan være å havne i en situasjon i livet der ingenting lenger gir mening, der hovedperson ikke klarer å være tilstede i de øyeblikk der hun har samvær med kollega, familie og kjæreste.
Jeg tenker at forfatteren her viser et lite glimt av hvordan det faktisk er å være på randen mellom normalitet og en psykisk dårlig tilstand. En tilstand som irriterer meg, som jeg ikke forstår og der jeg kun har lyst til å si: "skjerp deg!". Men for alle de som sliter med psykiske lidelser er det helt umulig.
For meg ble dette en historie der Vigdis Hjorth forsøker å gi meg større innblikk i en slik problemstilling.
Men....det kan jo hende jeg tar helt feil :-)
Jeg likte å lese boken.
Posthornet, Vigdis Hjort
En god, litt vittig heseblesende bok om ei som skal hjelpe postansatte å vinne en politisk kamp mot postdirektivet.
En bok om kommunikasjon, og særlig det om å kommunisere dårlig med seg selv om egne basale menneskelige behov; nemmelig det å tørre å tilhøre noe. For skal man tilhøre noe, må man ofte tørr å ta stilling til ting, vise sårbarhet og egne meninger.
Godt skrevet om ensomhet i et samfunn hvor sært mye viktige ting skjer på riktige demokratiske og profesjonelle måter, men av og til er verden bedre hvis man snakker direkte på en folkelig, personlig og ufiltrert måte. Rett fra levra.
Dette ble ingen favoritt. Jeg er usikker på om jeg forstår innholdet i denne romanen. Mangel på eller opphør av ulike typer kommunikasjon? Den kvinnelige hovedpersons tafatthet gjør at jeg så vidt orker å bla meg viderei boken. Ellers er personene i beste fall karikerte, i annet fall ufullstendige og fullstendig flate.
Pølsevev-vel kanskje sterke ord. Men dette falt ikke i smak. Mer om min leseopplevelse kan du ev lese om på bloggen min. Link til innlegget
Leste boken ferdig fordi den er så kort, ikke fordi den er bra. Det er mulig at det er meg det er noe med, men boken engasjerer meg absolutt ikke. Vigdis Hjort får så gode omtaler, så jeg blir nysgjerrig, men den treffer ikke meg.
Blir godt kjent med hovedpersonen og hva hun sliter med.
Forstod baklengs betydningen av det som var forbi.
Tvilen foregår i tanken, men fortvilelsen foregår i hele mennesket og kan ikke gjennomtenkes, men må gjennomleves. [Jeg mistenker at dette er noe Hjorth har lånt fra Kierkegaard, uten å kreditere ham...?]
Det er så mange som bor i kjelleren hos seg selv, til tross for at det er ledig i de øverste etasjer der utsynet er vidt og perspektivet betydelig og der frykten for framtiden og det ukjente kan forvandles til forventning.
Det er når det brister vi blir elskelige, tenkte jeg, slik Stein brast og jeg ble glad i ham og skrev brev til ham og ble gladere.
Ikke fordi jeg unnet henne en revne, men fordi hun hadde kommet til syne for meg i sin sårbarhet, til lyde for meg med den hektiske for-fort-stemmen for høyt oppe, glad og redd i en stor følelse det ikke fantes et ord for.
Hvis du vil ha et lett liv, sa han, - er det bare å gjøre deg ubetydelig. Å mene noe i dag og noe annet i morgen og noe tredje til uken og å gjøre deg selv til flere og dele deg opp og ha en mening anonymt og en annen ved navn, og en muntlig og en skriftlig og en på nett og en annen i butikken og en tredje som kjæreste, en fjerde som kommunikasjonsrådgiver, en femte som privatperson og en sjette hos Postkom, ja da skal du ser at alle vanskeligheter forsvinner.
Messet det ut som mantra, det var sant, det var ikke det, men ikke ett ord var forandret fra fem år tilbake. Messet ut uten å tenke, som om tenkningen var forbi, tiden for erkjennelse over ---
--- vi ble ikke klokere, hadde stoppet opp, hvorfor hadde jeg ikke hørt det før?
Jeg hadde lest om mennesker som ikke kjente smerte. Som derfor stadig kom i skade for å skade seg. Var jeg sånn? At det skjedde uten av jeg merket det, at plutselig en dag var jeg dødelig såret.
Jeg hadde skrevet tretten setninger, det gikk så tregt at jeg stadeg talte dem. Retter laget av økologisk dyrkede, kortreiste matvarer, det var vel en god ting. Sunt for helsen og sunt for miljøet.
Liker å kunne se, på enkel måte, hvilke og hvor mange bøker jeg har fått med meg i løpet av ett år. Synes ofte at jeg får lest alt for lite, men når jeg ser listene mine har det jo blitt noen bøker. Likevel - skulle gjerne rukket så mye mer!