Bokelskere.no

Gjesp! Dette gidder jeg ikke. Mulig dette tar seg opp, men etter 60 sider med skrøpelige psyker og generell syting hopper jeg av. Min første roman av forfatteren og håper noen kan gi en skikkelig innføring. Er dette en typisk Hjorth roman? Og er dvelingen ved tomhet vanlig i hennes bøker? Jeg merker at jeg gir litt F i om hovedpersonen får sove eller ikke, er sulten eller..., kan fungere som et bindeledd i en hverdagssamtale, er helt tom, helt vrengt eller lignende. Ellinor føler en hel masse før jeg har blitt kjent med henne og dermed blir føleriet bare kontekstløst og kjedelig.

Jeg måtte legge boka fra meg og ta en pause av helt andre grunner enn de som nevnes her: Jeg syntes den var for god.

Da jeg begynte på den, var jeg utbrent/utslitt og sykmeldt, og det litt hesblesende språket hennes, med halve setninger og masse frustrasjon, ble rett og slett litt for sterkt for meg. Det var om meg, på en måte.

Så jeg ser det å plukke den opp igjen som et godt tegn ;-)

Så bra. Ser at Hjorth leses veldig ulikt. Jeg hørte på P2 lytternes romanpris i helga. Fordi om jurymedlemmene var enige om at Arv og miljø er en god bok, så ble det også der reist innvendinger mot denne boken som jeg syntes lignet de jeg selv fikk da jeg forsøkte å lese Posthornet. Jeg har akkurat lest Havende av Gunstein Bakke, der ble det sagt at den utvider rommet for tanken. Det er kanskje det motsatte jeg følte da jeg leste deler av Posthornet, at det var trangt. Godt at litteratursmaken og forståelsen er forskjellig! Det motsatte ville jo betydd at menneskene var helt like....skummel tanke..

Ferdig! Og jeg liker den fortsatt veldig godt :-)

Jeg har ikke lest boka du nevner, men har lest flere bøker av forfatteren og synes hun har gode kvinne skildringer i bøkene sine.

Oj. Ikke bare jeg som føler dette, altså. Jeg lurte på om jeg kanskje var urettferdig mot Vigdis Hjorth siden jeg vurderer å gi boken terningkast 2, men vet at jeg leser denne boken etter å ha lest en fantastisk bok av en helt annen forfatter, og da er det kanskje lett å bli for kritisk. Men nå ser jeg at jeg altså ikke er alene om å synes at denne boken er drittkjedelig å lese.

Jeg har kommet til s.67, etter å flere ganger måtte tvinge meg selv til å lese videre (i tilfelle den blir bedre), men inntrykket mitt er det samme, og jeg vurderer å bryte.

"Les ikke gode bøker. Det har du ikke tid til. Les bare de aller beste" (sitat ukjent).

Nå også nominert til Kritikerprisen! I tillegg til Ungdommens kritikerpris og P2-lytternes romanpris. Gratulerer Hjorth :0)

Dét er aldeles fullstendig uforståelig vanvittig idiotisk.

Eller la meg si det på en penere måte: Da har i alle fall de en ganske annen smak enn meg.

Etter nettopp å ha kommet meg gjennom denne, kan jeg bare konstatere at kritikerne og jeg ikke har samme smak. Det er ikke først gangen. Jeg kunne riktignok innimellom glede meg over et riktig godt språk og gode formuleringer, men ellers fant jeg historien dørgende kjedelig, uinteressant og svært lite engasjerende.

Jeg holdt ut til side 140 (av180 s) denne gangen etter oppfordringer i denne tråden, men denne flisa av en bok og jeg er og blir uvenner:) Jeg synes det er noe snobbete over det hele. En romantisering av den edle arbeideren som et vesen nærmere naturtilstanden enn Hjorth og hennes hjelpeløse kommunikasjonsrådgiver. Leste også med interesse et bokbad med Gamlemshaug i Postkom som en av bokbaderne fra Nei til EUs landsmøte. Han var snill med Hjorth og sa de kjente seg igjen, men at de tillitsvalgte i romanen minnet mest om postansatte på 1970-tallet og at de som var tillitsvalgte i romanen ikke ville vært typene for det i virkeligheten. Det tenkte også jeg da jeg leste romanen. Tillitsvalgte i norske fagforeninger er kompetente politisk bevisste mennesker og ikke naive troskyldige som ser verden igjennom brev og mystiske historier. Ja, som er så søte og oppriktige, men akk så ubehjelpelige når de skal forfatte et leserinnlegg. Nei, anmelderrosen i dette tilfellet må skyldes at anmelderne deler snobberiet. For meg blir ikke romanen troverdig.

Kostelig, den sammenlikningen med 70-tallsansatte. Naive og troskyldige. Jeg sr den. Montro om det også er derfor hun har plassert dem i Alta -).

Å lese Hjorth er litt som å løpe. Det er et ork å komme i gang, plutselig er man avhengig. Men man trenger alltid tid og ro for å lese henne.

Jeg synes det er noe magisk ved Hjorth, selv i de dårligste romanene hennes.

Utmerket formulert!
Har aldri tenkt på at det er løperen i meg som gjør at jeg er hjorthfan.

Enig i at "Leve posthornet" er en svak roman. Ellinor engasjerer ikke som person - bruke tid og krefter på et forhold til en mann som har en unge på slep? Kan ikke leseren i det minste slippe å måtte LESE om ungen - eller Ellinor bare overse ham helt, han har jo en mor et sted? - Men innslagene om regjeringens forsøk på snikinnføring av postdirektivet i Norge, og konsekvensene av dette for postens ansatte og postens brukere, er utmerkede. Problemet er bare at disse snuttene kan man ikke bygge en roman på, og de redder da heller ikke boken.

Men jeg må anbefale "30 dager i Sandefjord". Det er en helt glimrende Hjorth-roman, som både er lettlest OG går i dybden. Det er virkelig kunst å skrive så alvorlig om alvorlige emner, samtidig som leseren sitter og humrer. Tror ikke jeg har ledd så hjertelig av en norsk roman siden "Brødre i blodet"! "30 dager i Sandefjord" fortjener absolutt å bli lest, men ellers har ikke Hjorths forfatterskap gitt meg noe særlig.

Hadde mange av de samme følelsene og tankene som deg Strindin da jeg startet lesingen av Leve posthornet. Men den egosentriske dvelingen som (nesten) får deg til å gi opp, bidrar faktisk til å gi boka en viktig dybde. Jeg har gitt opp tidligere verk av Hjorth, men dette verket er lesverdig på mange plan. Både den ytre handlingen fra vår nære historie rundt innføringen av EUs 3. postdirektiv, og refleksjoner rundt autensitet og kommunikasjon beskrevet gjennom hovedpersonens utvikling i boka, gjør den til en viktig bok i min bokhylle.
Ta den fram igjen når du får overskudd til det. Tror ikke du vil angre...

Takk! Har ikke levert den og tror nesten jeg må følge ditt råd før januar er omme.....

Satirisk, ironisk, full av sleivspark, trist og full av humor! Jeg trykker Vigdis Hjort sitt forfatterskap mer og mer til mitt bryst! (sikkert en metafor hun ville likt...)

Du kan ha rett. Synes du Leve posthornet er alt dette også? Isåfall hva er satirisk og humoristisk i boka? Og hvem er den et sleivspark til? Er det den innadvendte ulykkelig lykkelige middelklassen slik noen anmeldere er inne på? Trist synes jeg det var også. Så langt kom jeg.

Jeg elsket "Hjulskift", kanskje pga gjenkjennelsesfaktoren, som var påfallende (huff!!).
Stilen , språket og humoren traff fullstendig. "Drama med Hilde" leste jeg for mange år siden , og den var så langtekkelig og navlebeskuende at det tok flere tiår før jeg gikk løs på en roman av Vigdis Hjort igjen.

Jeg har ikke lest boka. Har ikke lest noe annet av Hjorth heller, men omtalene av denne har gjort meg litt nysgjerrig: det finnes ikke rom for den politiske romanen i dagens kultur, men denne boka virker snarere å handle om savnet etter politikk (politikk her forstått i vid betydning: som alle sosiale forhold som innebærer fordeling av makt og som meningsbærende virksomhet) Og det er jo der det må begynne. Tror mange føler på et slikt savn i dagens samfunn, et savn som jo like gjerne og kanskje heller kan kalles et savn etter fellesskap. Kanskje beveger romanen seg fra det partikulære (den forslitte jeg-sliter-så-fælt-med-meg-selv-romanen) til det generelle (heisann, kanskje finnes det her mening) og kanskje bør du derfor lese videre? Jeg aner ikke og spekulerer bare, som vanlig.

Jeg burde gjort som du sier. Fordi du har antagelig helt rett utifra annen omtale jeg har lest av boka. Jeg orker bare ikke bli med helt dit. Ihvertfall ikke nå. Med det nye året og alt;)

Jeg har ikke lest noe av Vigdis Hjorth, men tilhører den sære "rasen" som interesserer seg for postens historie, bokstavlig talt - og om posthornet som det talende og vakre symbolet det er. Om kommunikasjon mellom mennesker. Har romanen Leve posthornet i det hele tatt noe med dette å gjøre, eller er det en tittel tatt ut av løse luften?

Konkret er Ellinors jobb etterhvert å være Postcoms rådgiver i kampanjen i mot postdirektivet. Så at en anmelder skrev at hun der møter en arbeiderklasse som har noe å kjempe for. Som en kontrast til hennes egen tomhetsfølelse. Noen har kalt dette en politisk roman. På et dypere plan handler den også om kommunikasjon, i mellom Ellinor og andre mennesker. Men jeg vet ikke om den tar for seg postkommunikasjon som sådan, hvordan den har knyttet landet og verden i sammen.

Har ikke lest den, men jeg har lest andre, gode bøker av Vigdis Hjort: - Hjulskift, som er nevnt her, og Hva er det med mor, som også er veldig god. De to var ganske forskjellige, så jeg vet ikke hva som er en typisk Vigdis Hjort-bok... Jo, og en til har jeg lest, tror det var den som het "Fordeler og ulemper ved å være til". Den likte jeg godt underveis, selv om den som mange moderne romaner munnet litt ut i ingenting.

Jeg har lest:
Drama med Hilde
Hjulskift
Snakk til meg og
Tredve dager i Sandefjord.

Jeg liker bøkene, hun skriver om rollekonflikter og identitets problemer sett fra et kvinneperspektiv. Rollefigurene (kvinnene)søker hengivenhet og bekreftelse.

Den eneste Vigdis Hjorth-romanen jeg har lest var "Fordeler og ulemper ved å være til" - og jeg syntes den var platt. Bra idé, jeg likte utgangspunktet om en alenemor som tar med seg datteren og kjøper et pensjonat i Vestfold for å starte på nytt. Men så klarte ikke forfatteren å holde på interessen min. Boken er så tynn at jeg fullførte bare for å kunne være sikker på at jeg ikke gikk glipp av noe - men livet er for kort til at jeg har tenkt å bruke tid på flere bøker av Hjorth. Det finnes SÅ mange andre bøker jeg heller vil fordype meg i. (Og jeg har tenkt å bli nitti, bare så det er sagt.)

Vigdis Hjorth er en ganske produktiv forfatter, men bøkene hennes er av noe varierende kvalitet synes jeg. Av de jeg har lest er min favoritt "Tredje person entall".Vet ikke om du har lest denne. Den er bare fantastisk god, og handler om en kvinnes vei mot undergangen. Boka tar for seg en vanskelig mor/datter relasjon, selvrealisering og selvdestruksjon, boka tar også opp filosofiske spørsmål og er svært godt skrevet. Skal en lese bare en Vigdis Hjorth bok kan jeg anbefale denne!

For noen år siden leste jeg ei bok av henne, tror det var "Drama med Hilde", og jeg var langt fra begeistret. Men så fikk hun en ny sjanse da jeg i desperasjon etter lesestoff plukket med meg "Hjulskift" på en flyplass, og den synes jeg var veldig bra! Hadde faktisk vurdert å lese Posthornet etter mange gode kritikker, men blir litt mer skeptisk når jeg leser det du skriver her...

Se mitt svar til Karin Jensen. Er nok tematikken som ikke når meg. En dårlig roman kan det ikke være. Det sagt så synes jeg anmelderne er mange ganger i overkant positive til norsk samtidslitteratur med snevert innhold:)

Har forsøkt to bøker av Hjorth, men jeg kjeder meg så gir henne rett og slett opp. Tenkte det var bare meg som ikke forstod henne, men tydeligvis ikke...

Jeg las "Fransk åpning" for noen år siden. Den minnet meg om de ukeblad-romaner jeg i sin tid las noen av. Så platt og dårlig at jeg ble forundret over at noen fikk seg til å utgi slikt møl i bokform.
Det ble første og siste boka av henne.

Dette er knapt/kort i formen. Fant dette utdraget hos Dagbladet:

"Hjemme pakket jeg ikke ut. Tente ikke lyset. Satte meg på stolen i entreen og ble sittende med ytterklærne på. Jeg kom ikke til å få sove, kom ikke til å få arbeide, men det var ikke tungt nok, ikke fælt nok, jeg forsto dem som dunker hodet i veggen, jeg ville ha hjernerystelse og blod. Dro kofferten de tre trappene ned igjen, satte meg i bilen og kjørte tilbake. Det ble mørkt mens jeg kjørte, det kom snø."

Jeg synes figuren Ellinor er en dramatisering av et gjennomsnittsmenneske. Og det blir for kjedelig, ihvertfall så langt jeg har lest. Kritikerne elsker boka og Norheim i NRK beskriver hovedpersonen slik:

"Alle hendingar, alle tankar fører tilbake til henne sjølv og hennar eigne tilkortkomingar. Ho er ein narsissist av det negative slaget. Ein typisk representant for dei moderne mellomlaga slik dei gjerne framstår i litteraturen: fri, retningslaus, med ei diffus kjensle av at noko må vere gale og eit like diffust dårleg samvet."

Og det er nok her mitt problem ligger. Det blir for smått og navlebeskuende. Sikkert også for likt ens eget, selvom jeg ikke på noen måte identifiserer meg med det jeg rakk å lese om Ellinor. Det er mao sikkert riktig at denne romanen er god, men tematikken kjeder meg. Har forøvrig brent meg på en serie med kritikerroste bøker i fra 2012: Syngja, Det stille som flyter forbi og Monstermenneske. Så jeg er helt inneforstått med at det er jeg som går meg fast:) Er dog kun denne som irriterte meg såpass at jeg bruker tid på den her. De andre likte jeg stemningen i. Er bare for utålmodig nå.

"Hjemme pakket jeg ikke ut. Tente ikke lyset. Satte meg på stolen i entreen og ble sittende med ytterklærne på. Jeg kom ikke til å få sove, kom ikke til å få arbeide, men det var ikke tungt nok, ikke fælt nok, jeg forsto dem som dunker hodet i veggen, jeg ville ha hjernerystelse og blod. Dro kofferten de tre trappene ned igjen, satte meg i bilen og kjørte tilbake. Det ble mørkt mens jeg kjørte, det kom snø."

Skulle tro det var fra en av Karl Ove Knausgård sine bøker, - dette avsnittet her...

Må innrømme at jeg ikke tenkte på han da jeg leste det. Konteksten og formen er ihvertfall helt ulik. Han iscenesetter seg selv, Hjorth en dame i 30-årene, han utfolder seg på mangfoldige detaljrike sider, mens Hjorth er knapp i stilen og boka ei lita flis:)

Interessant at dere sier det, for det var akkurat Knaus jeg tenkte på da jeg skrev omtale av denne tidligere iår. Det med - å gå så nært at alt blir fjernt og universielt -. Ikke alltid det fungerer, men vi er jo alle maur i universets tue og jeg skjønner tanken med å lengte etter noe større - følelser, lidelser, mening, mål.. Til advarsel er jeg mer enn normalt begeistret for Hjorth og har drevet subjektiv fangirling på blogg i flere år -)

Tredje person Entall er, som også nevnt over, også min favoritt

Jeg har som sagt kun lest den ene boka av V.H. og jeg lar det bli med det. Jeg synest det blir for enkelt og lite interessant ut fra det du skriver her fra den boka du har lest.
Men for all del, det finnes som oftes noe bra i hver bok, men jeg stille krav til at helheten til slutt gir meg noe.