Åsmund Ådnøy som svar til [ Slettet bruker ] :
20:17, 25. januar 2016* Diskusjon: Åsmund Ådnøy om Siste skrik av Thomas Pynchon av Thomas Pynchon
Katalognr. 49 er kort, og du får et godt inntrykk av stilen hans der. Debutromanen V. er også bra, mer fullendt enn Siste skrik, vil jeg si.
Andre skriver større bøker med flere personer, uten at leserne føler seg overmannet av den grunn. Når Thomas Pynchons Siste skrik føles som mye kraftigere enn sine 527 sider, skyldes det kombinasjonen av flere ting.
Pynchons fortellerstil passer definitivt ikke for alle. Som mange andre amerikanske forfattere bruker han mange ord, han kan mye og tekstene hans er en jevn skur av kultur- og samtidsreferanser. Når han treffer, er det en fryd å lese. Når han ikke gjør det, blir han bare masete. Siste skrik pendler mellom disse ytterpunktene.
Siste skrik gir ikke ved dørene. Jeg satt med en konstant følelse av å skjønne lite av hva som foregikk. Pynchons personer er like rastløse som fortelleren. Samtalene foregår på en innforstått måte, og samtlige personer er for kule til å avlevere en eneste enkel replikk.
Historien fortelles ofte i presens (Maxine går ut...), noe som gjør at fortelleren minner mest om kommentatoren i en reality-serie. Perspektivet ligger stort sett hos hovedpersonen Maxine, andre ganger står fortelleren utenfor og kommenterer. Både presensformen og den skiftende fortellervinkelen bidrar til at Siste skrik oppleves som en bok hvor det meste flyter. (Les hele omtalen på Sølvbergets nettsider.)
Åsmund Ådnøy siterer Siste skrik av Thomas Pynchon (side 468)
08:46, 25. januar 2016 Ingen har det som favoritt.
Som Joe Hill alltid sier: Ikke sørg, organiser.
Mímir Kristjánsson er noe så sjeldent som en uanstrengt morsom fyr med pedagogisk talent. Klart det blir bra bok av sånt. Frihet, likhet, Island treffer ikke med alt den prøver på, la det være sagt med en gang. Den gaper over litt for mye. Den vil si noe om det å bli voksen, om Island, om finanskrisen og forfatteren selv, den er en slags reiseguide og avslutter med en kransekakesmellert i stedet for en dynamittkubbe. Boken blander forfatterens sjanglete ferd gjennom Islands natteliv med analyser av landets historie. Han skriver fint om islendinger kontra nordmenn og hvorfor Island havnet i finanskrise. (Hele omtalen på Sølvbergets nettsider.)
Bøker som jeg leser og skriver mer to setninger om havner her.
Nevrotiske unge foreldre havner i hus med litt eldre ektepar. Mye mellom linjene, en smule uforløst, men gode skildringer av mann som sliter med å finne sin plass i verden.
Stor på alle måter, både i ambisjon og lengde. Science fiction, modernitet, religionskritikk, kjønnskamp, humor, sekt-liv og mye annet. Treffer kanskje ikke i alt den forsøker på, men setter absolutt tankene i sving, og jeg elsker forfattere som ikke er redd for å sikte høyt. Den mest tilgjengelige Houellebecq-boka?
Åsmund Ådnøy som svar til Solveig :
13:35, 18. desember 2015 Diskusjon: Det beste du har lest i 2015?
Skjønnlitteratur: Historie om et ekteskap av Geir Gulliksen. Sakprosa: How music got free av Stephen Witt.
Åsmund Ådnøy siterer Muligheten av en øy av Michel Houellebecq (side 282)
08:15, 17. desember 2015 Ingen har det som favoritt.
Ugjengjeldt kjærlighet suger all livskraft ut av deg.
Sølvbergets tilsette plukkar nynorskbøker for å gratulere Stavanger mållag med 100-årsdagen 10. desember 2015. Les meir her.
Journalisten Jon møter legen Timmy (kallenavnet på kona), de får to barn og lever godt sammen. Inn på banen kommer Harald.
Det høres ikke så originalt ut, noe hovedpersonene i boka også er fullt klar over. Timmy og Jon deler det aller meste i livet med hverandre. At Harald så åpenlyst legger an på henne, synes de begge er ganske interessant, siden kjærligheten som holder ekteskapet sammen er så sterk at den vil tåle en trussel som dessuten er synlig på mils avstand. Likevel går det galt, uten at det er lett å si hvorfor.
Det meste originale med historien er fortellerstemmen. Det er Jon, som etter hvert blir forlatt, som forteller i tilbakeblikk hva som skjedde. Hans perspektiv er ikke det rasende, men er mer preget av en mild forundring over hvordan ekteskapet kunne rase sammen når de hadde det så bra. Han prøver å sette seg inn i konas tanker, uten at det er tydelig hvor mange av dem som kommer fra ham selv. (Les hele omtalen på Sølvbergets nettsider.)
"Alle" lager julekalender. På Sølvberget plukket vi 2015 ut korte bøker og filmer - kortere enn 150 sider eller 90 minutter spilletid for filmene. (Folk har det for travelt til å lese mursteiner før jul, var tanken vår). Denne listen inneholder bøkene vi valgte ut.
Åsmund Ådnøy siterer Muligheten av en øy av Michel Houellebecq (side 169)
21:00, 5. desember 2015 Ingen har det som favoritt.
Den eneste muligheten man har til å overleve når man virkelig er blitt forelsket, er å skjule det for kvinnen man elsker, og alltid prøve å late som man ikke bryr seg så veldig. (...) Kjærlighet gjør svak, og den svakeste parten blir undertrykt, pint og til slutt drept av den andre, som på sin side undertrykker, piner og dreper uten å ville noe vondt, uten å føle noen glede heller, men bare gjør det, totalt likegyldig; dette er altså hva menneskene til vanlig kaller kjærlighet.
Bokens klare styrke og svakhet er intervjuformatet og forfatterens nærhet til gruppa.
Sindre Kartvedt viser seg bare i teksten i forord og etterord, hvor han legger sin begeistring og sitt vennskap med bandet på bordet. Resten av historien om landets viktigste rockeband forteller de selv. Slike bøker har en tendens til å bli som å kile seg selv - ikke like virkningsfullt som når andre gjør det.
Underveis i lesningen tok jeg meg i å savne en forteller som grep inn og trakk noen linjer. Sindre Kartvedt har fulgt bandet siden starten for mer enn 30 år siden (da de kalte seg Wannskrækk), men har selv bodd i USA siden midten av 80-tallet. Han er dessuten en mann som kan bruke store ord og samtidig lande på beina. Hans ambisiøse Amerika-portrett i Vest for Eden kommer jeg stadig tilbake til, men den kloen bruker han ikke i DumDum-biografien.
De beste bøkene om, av eller med franskmenn.
Pedagogisk og variert om ulike italienske mafiagrupperinger. Aale forklarer forskjellen på Cosa Nostra, Camorraen og N'drangheta, hvordan de opererer og hvorfor det italienske samfunnet ikke klarer å knekke dem. De virkelige heltene er enkeltpersonene han skriver om - myndigheter, politi og et sendrektig rettsvesen får lite ære i Aales bok.
Fin miks mellom reportasjer og fakta, og forfatteren klarer å begrense egen tilstedeværelse i handlingen til det mest nødvendige. For mer om mafiaens røtter, les John Dickies Cosa Nostra, som kom for ti år siden.
Alle anmeldelser av mafiasakprosabøker understreker at virkeligheten ligner lite på de romantiske mafiaframstillingene fra Gudfaren, Mafiabrødre osv., og det gjelder selvsagt denne boka også.
Feinschmecker Torgrim Eggen snobber skikkelig ned i denne boka, en gjennomgang av hjemmebrentens kulturhistorie i Norge. Jeg har - i motsetning til det baksideteksten hevder - ikke noe forhold til hjemmebrent, og sprit drikker jeg kanskje tre ganger i året.
Torgrim Eggen er en såpass morsom og kunnskapsrik skribent at jeg blåste gjennom denne boka på et par dager likevel. Kan definitivt bli årets "Hel ved", altså slentrende sakprosa om erkenorsk fenomen, med potensielt gedigent publikum.
Gode bøker om det vi spiser og drikker.
Åsmund Ådnøy som svar til Mathilde :
08:28, 5. november 2015 Diskusjon: Familiekokeboka - prøvd noen oppskrifter fra den?
Hele boka anbefales! Har den ikke foran meg, men alle oppskriftene jeg har prøvd har gitt gode resultater.
Kretser rundt en håndfull frie sjeler i 1920-tallets Paris, hvor de gode og dårlige samtalene dynkes i rikelige mengder alkohol. Kort sagt: Det prates. Og drikkes. Og prates om hvor full man er, og så videre. Til tider oppleves lesningen litt som å være den eneste edru på en fest hvor alle andre har temmelig høy promille - en smule anstrengende.
I sentrum står journalisten Jake og hans forhold til kvinnen Brett, men boken er like mye et samtidsportrett av datidens Paris fra perioden hvor Hemingway levde der. Det hjelper å kjenne byen for å få fullt utbytte av boken. (For mer om Hemingway i Paris, les for eksempel Sven Egil Omdals bok om Paris, eller Hemingways egen En varig fest - unge dager i Paris.)
Og solen går sin gang ble Hemingways gjennombruddsroman. Den er mer elegant enn Farvel til våpnene, kanskje fordi kjærlighetshistorien ikke er så tung på labben.
Sist sett
