Bokelskere.no

Nina Lykke hamrer på måtene mennesker forholder seg til hverandre. Kjærlighet, penger, foreldre-barn-forhold, svigerfamilie, arv og ambisjoner - alt filtreres gjennom øynene til Liv, som er forgjeldet og ulykkelig. Boken følger henne noen dager i Oslo i mai, med tilbakeblikk på hvordan hun havnet i en muggen kjellerhybel på Sagene.

Boken er et forvarsel på Nei og atter nei (2016). Historien skildrer alle mellommenneskelige forhold som ulike kamptilstander hvor man slåss om overtaket, og bare konvensjonene hindrer hovedpersonen i å brøle ut sitt raseri. Nei og atter nei dissekerte kjærligheten, Oppløsningstendenser enkeltmennesket i dagens Norge.

Oppløsningstendenser kler av verden, og alle med en bitteliten kyniker/analytiker i magen vil finne masse formuleringer å nikke til. Men helsvart er det ikke, og uten å røpe for mye, var det deilig å lese om en deprimert hovedperson i norsk samtidslitteratur som faktisk makter å ta tak i livet sitt, og finne hjem til menneskene til slutt.

Eneste lille skjønnhetsflekk er skildringen fra Bergen. Den er klart svakere enn resten av boka, og burde vært plukket ut.

Ingen konflikter er svart-hvitt. Ikke andre verdenskrig heller, selv om få kriger på lignende måte har blitt forenklet av ettertiden til å være en kamp mellom godt og ondt. Ian Buruma viser det kaotiske etterspillet etter krigen, hvor millioner var på på flukt, og ofte ikke hadde noe hjem å vende hjem til. Han viser også det dobbeltmoralske i at vestmaktene holdt koloniene sine i jerngrep samtidig som de hadde sloss for å befri Europa for tyskerne.

Buruma drar hit og dit, uten at det virker forvirrende. Her er plenty med blodige oppgjør som var ukjente for meg, særlig i Asia. Skildringen av britiske styrkers tilbakesending av kosakker til den visse død i Sovjet, er grusom lesning.

Norge nevnes én gang i teksten, i forbindelse med sivilsamfunnets overgrep mot kvinner som hadde blitt kjærester med utenlandske soldater. Et av Burumas store poeng handler om behovet for å etablere historier om krigen rett etter at den var slutt: I land etter land ble enkeltpersoner og -grupper bygd til viktigere enn de faktisk hadde vært for krigsutfallet. Nord-Koreas framtidige diktator Kim Il-Sung var en sånn.

Fascinerende bok. Hadde fått full pott om Burumas språk hadde vært litt spenstigere.

Denne, folkens, denne skal dere lese. Jeg fikk den i hendene tett opptil nyttår, hvor jeg skulle lage jålemat til tolv personer. Maten ble bedre enn jeg fortjente ut fra oppmerksomheten jeg viet den. Hodet mitt var nemlig stort sett inni denne boka.

Middelaldrende ekteskap på rutine blir utfordret når ung kvinne får den grånende mannens oppmerksomhet. Dette er et helt klassisk trekantdrama, lagt til Oslo i vår tid. Nina Lykke er et nytt bekjentskap for meg, men jeg kommer til å lese mer av henne. Hun skriver fram disse tre hovedpersonene overbevisende, og i sum tenker de mye av det samme som meg (og deg). Boka er full av slående enlinjere og resonnementer som ligner på mine egne, bare mye bedre fullført og formidlet.

En latere forfatter ville brukt handlingen til å skape komikk på figurenes vegne, for eksempel når tekstmeldingene mellom gamle Jan og unge Hanne pendler mellom håp, desperasjon og trygling. Nina Lykke går ikke for de billige poengene, men fikk meg til å kjenne sympati for både den kyniske lektoren Ingrid, den selvbevisste eksteskapsbryteren Jan og ikke minst 34 år gamle Hanne. Nina Lykke skriver ikke bare ekstremt medrivende, historien tar også overraskende vendinger.

Hvis folk i framtiden vil forstå hvordan ressurssterke middelklassefolk i Norge tenkte (og strevde, vi snakker om i-landsproblemer av første klasse her), må de lese denne. Scenen med Jan hos psykologen er noe av det morsomste og mest presise jeg leste i 2016 og første dag av 2017.

Sterkt anbefalt!

Best når han er mest personlig, det vil si selvopptatt og sær. Ikke like morsom som boken om DH Lawrence, men gir et bredere bilde av Dyers kvaliteter.

Nøkternt om et langt liv som kirurg. Marsh prøver ikke å framstå som supermann av noe slag, men er tvert imot opptatt av at det er begrenset hva legevitenskapen kan få til, selv i 2016. Her er tabber som ødelegger folk for livet, og vellykkede operasjoner hvor prisen for videre liv er betydelig for den som blir operert. Boken er også et angrep på moderne sykehusbyråkrati og -driftsformer.

Etter denne boka har jeg blitt mer tilbøyelig til å mene at folk må få dø i stedet for å leve i årevis som hjelpeløse pleiepasienter. Om jeg hadde sagt det samme hvis det var mitt familiemedlem som var i den situasjonen, er selvsagt et annet spørsmål. Denne boka setter tankene i sving, og får deg til å være glad for hver dag du lever uten svulst på hjernen.

Kjipingene får som fortjent, hovedpersonen finner ut ting om seg selv (og sin egen fortid) som hun ikke visste fra før, fortiden griper inn i samtiden og språket er friskt og fint. I overkant mye forelskelse og grubling derom, som draaaaas ut i for store mengder. Ellers fint!

Nå har jeg lest to bøker av DeLillo, og det kommer til å gå en stund før jeg leser neste. Jeg får ikke helt tak på skrivingen hans.

Det er glimt av magi i både denne og Underverden, hans murstein fra 1997. Likevel ble jeg ikke engasjert i særlig grad av noen av dem. Zero K handler om en amerikansk riking som har etablert et senter for nedfrysing av mennesker med tanke på oppvåkning en gang i framtiden. Ikke spesielt originalt, med andre ord. Skildringene fra innsiden av dette senteret fenget ikke meg, de minnet mest om ting jeg har sett på film. Handlingen flytter seg til New York i midtdelen, og forholdet mellom far (han med senteret) og sønn (som forteller historien) er en rød tråd i boka.

Zero K er mest av alt kjølig uten å bli spesielt presis eller skremmende på noen måte.

Bøker fra Napoli og deromkring.

Burlesk øyenvitneskildring fra kaoset som var Sør-Italia i krigens siste år. Fornøyelige kulturkollisjoner mellom "frigjørerne" og italienerne, men komikken blandes med grufulle skildringer av overgrep mot lokalbefolkningen. Anbefales alle som er interessert i Italia og/eller andre verdenskrig.

Underholdende, lettlest og til dels innsiktsfullt om Dag Solstad og hans forfatterskap. Jeg kunne ønsket meg litt mer temperatur og motstand fra van der Hagen i dialogene

Fin start og innledende samtaler mellom Sofie og SVK, introduksjonen til kjempenes eksistens, deres særtrekk og så videre. MEN!!!! Boka kollapser etter mitt hode i andre halvdel, når den vender handlingen over til dronningen av England og så videre. Det føltes som en nødløsning - eller kanskje hadde ikke forfatteren noen story å skrive, bare en god eksposisjon.

Finnes det noe mer frydefullt i norsk samtidslitteratur enn Vetle Lid Larssen i fri dressur? Han forsvant litt fra radaren min etter "2" for mange år siden, selv om jeg alltid leser spaltene hans når jeg kommer over dem. Jeg har ikke huske siste jeg lo så høyt over en bok som da jeg leste "Hvordan elske en far...". Den handler om hans forhold til faren Lars Andreas Larssen, og hvordan faren forsvinner inn i Alzheimers-sykdommen.

Fabelaktige bøker er de som trenger seg på selv når du ikke har tid. Denne leste jeg på ett døgn, mens jeg egentlig burde gjort andre ting. Boken er spekket med raljering over Oslo Vest, forfatterens egne ungdomsjålerier, farens forhold til Nord-Norge og falskheten i Kultur-Norge. Beskrivelsene av størrelser som Jan E. Hansen, Nils Ole Oftebro og Toralv Maurstad fikk meg til å knegge høyt og uhemmet. Vetle-kjenning Jonas Gahr Støre dukker også opp (og er nok den som kommer best fra det).

Det eneste som plager meg litt med denne boken, er misforholdet mellom tittelen og innholdet. Lars Andreas Larssen framstår som en godt over gjennomsnittet bra fyr og far. Til tider er sønnen Vetle Lid Larssens svettedråper temmelig synlige i teksten. Han jobber hardt for å prøve å skildre en avstand mellom far og sønn som jeg ikke helt ser. Vetle Lid Larssens opprør mot skuespillerfaren Lars Andreas Larssen er mest morsomt, og det meste av sympatien havnet for min del hos faren. 19-årige Vetle anklager faren for ikke å ha pekt ut en retning for sønnens liv. Andre ville nok mer rost den samme filosofien.

Altså: Dette er først og fremst "Portrett av forfatteren som ung mann". Vetle Lid Larssen svinger pisken flittig over egen rygg, og det er hysterisk morsomt. Og av alle fedre som skal portretteres i norsk samtidslitteratur, kommer få bedre unna det enn Lars Andreas Larssen.

Leseglede! Alt og alle blir hengt ut i denne boka. Forfatteren står hele tiden i fare for å gjøre den til en ren harselas med menneskers illusjoner. Som leser ble jeg i begynnelsen ikke særlig grepet av skjebnene i denne boka, men det kom snikende etter hvert. Charles, som er gift med Emma (madame Bovary), er litt for fjottete til å være troverdig. Det tenkte jeg en stund. Men han har jo bare et annet sett illusjoner enn Emma (hun: romantisk kjærlighet og lidenskap som bøkene forteller om. han: at Emma er like betatt av ham som han er av henne), og klamrer seg til dem like intenst.

Det blir mer alvor etter hvert, når Emma har satt hele økonomien over styr og alt går i dass for henne, Charles og ikke minst datteren.

Morsomt, ironisk, etter hvert tragisk og hele tiden ekstremt velformulert, Og så påfallende moderne i tonen. Anbefales!

Gode tilløp her og der, men de to miljøene (New York og Nord-Norge) henger ikke helt sammen. Begraves på toppen av verden? Tynne grunner til det, synes jeg. Hovedpersonenes motiver og tiltrekning til hverandre ble også hengende i løse luften, etter min mening.

Gode innganger til fransk litteratur, ifølge Sølvbergets Yngve B. Anda og NRKs Jostein Gjertsen. (Podcast fra Sølvberget)

Pelikanen-redaktør Eirik Bø og Sølvbergets Helge Risvands tips til hvilke fotballbøker du bør lese. Podcast med samtalen mellom dem finner du på Soundcloud.

Verden har gått til helsiken i et kjernefysisk ragnarok. Jordens overflate er lagt øde, og i Moskva har bare noen tusen sjeler klart å overleve ved å trekke ned i t-banenettet. Der lever de på hver sine stasjoner, hvor de holder seg i live ved å spise rotter og selvdyrket sopp. Vår mann Artjom er en ung mann som blir betrodd et viktig oppdrag, som han må utføre for at ikke hele metroens befolkning/muligens menneskeheten skal utslettes (såpass må det være i apokalypse-bøker).

Settingen er med andre ord perfekt for en god historie. Derfor var skuffelsen tilsvarende stor. Min nettredaktør Øyvind Berekvam meldte "Oppskrytt!" da jeg postet et bilde av denne da jeg lånte den, og jeg skulle hørt på ham. Metro 2033 faller mellom alle stoler. Den er ikke ekkel eller skremmende nok, selv om folk bor under bakken og lever miserable liv. Hovedpersonen Artjom er en slags metroens Frodo, der han trasker rundt, møter folk og lurer på om han rekker fram til sitt Mordor. Bipersoner kommer og går (altså dør), Artjom tasler rundt i mørket og lytter og lurer og drømmer, og alt sammen blir veldig ensformig. Og når menneskehetens framtid står på spill, bør fortellingen helst ikke være kjedelig.

Moskva har jeg lite kjennskap til, og jeg var konstant forvirret når det gjaldt hvor folkene i boka var på vei. Jeg bladde stadig til kartet i innledningen av boka, uten å bli klokere på hva som egentlig foregikk, mye fordi skriften på kartet var så knøttliten.

Innimellom var det tilløp til satire, som når Artjom og ruslevennene hans kommer til stadig nye stasjoner hvor én ideologi råder (Jehovas vitner, fascister, kommunister). Men den potensielle komikken tas ikke ut, og bokens moral om at vi må ta vare på kloden vår kan du finne i en hver stilbunke fra ungdomsskolen.

Metro 2033 er en bok hvor Ringenes Herre, The Road og Haikerens guide til galaksen blandes og går ned i en atskillig lavere enhet.

I mai 2016 var Høyre-politiker John Peter Hernes gjest på Sølvberget, Stavanger bibliotek. Der fortalte han om bøker som har formet ham fra barndom til voksenliv. Her er listen hans. Hør podcasten fra bokpraten her.