Bokelskere.no

Jeg foreslår første bok, Sjur Gabriel i romansyklusen Hellemyrsfolket, som utkom i tidsrommet 1887-1898, og er et av naturalismens hovedverker i norsk litteratur. Historien om folket fra Hellemyren er en vestlandsk slektsroman som belyser arv- og miljøbestemte forutsetninger for en rekke mislykkede livsskjebner. Hellemyrsfolket består av bøkene Sjur Gabriel, To venner. S.G. Myhre og Avkom, skrevet av Amalie Skram.

Det er jo enda en stund til fristen går ut, det er sant, men at det er kommet inn kun tre forslag så langt....?

Jeg foreslår også denne gang, en kvinnelig forfatter, nemlig japanske Julia Otsuka med boken Buddha på loftet Den handler om japanske jenter som reiser til USA på tyvetallet for å gifte seg med japanske arbeidere. De reiser med kun et fotografi av sin fremtidige ektemann, noen ganger tatt for mange år siden, andre ganger med en slektning avbildet... Se bokanmeldelse av NRK her.
Sitat fra bokanmeldelsen:
Det er ikke vanskelig å slutte seg til rosen. Buddha på loftet er en historietime og en litterær prestasjon i ett. På samme måte som Roy Jacobsen i sin siste roman løfter frem usynlige slitere, gir Julie Otsuka stemme til de stemmeløse.

Da vil jeg anbefale deg Lille Tre av Forrest Carter, en nydelig lettlest bok om en liten indianergutt. Boka er også liten, så den vil ikke ruve i bokstabelen du velger å ta med. Jeg vil også anbefale Balansekunst av Rohinton Mistry. Den er noe mer omfangsrik, men størrelsen har vel aldri skremt deg til å holde deg fra en bok? En fantastisk bok fra India som jeg gjerne vil lese igjen og igjen og igjen...

Jeg merker meg at det som kunne gitt grusomme beskrivelser av arrestasjoner og tortur mildnes av at historien fortelles gjennom en jeg-person. Jeg er ferdig med boken og erfarer at leseren ikke får grundige beskrivelser av tanker og følelser til de menneskene som ble anholdt av inkvisitorene. Sånn sett fungerer det godt med en jeg-person. Leseren blir holdt på en armlengdes avstand og med kun fortellerens syn på saken. Jeg opplever ikke at synet hans ble mildnet med årene, snarere at behovet for selvtukt tok overhånd. Men jeg kan ikke fri meg fra at boken mister en del dybde med det. Jeg synes også den frykten og respekten for sin geistlige person som jeg-personen beskriver at han møtes med på sin reise, blir overfladisk. Alt i alt likte jeg romanen, den var til tider spennende og jeg er imponert over forfatterens kunnskap om sen middelalder. Terningkast fem.

Jeg er så enig i at det er best med et våkent og klart hode for å få med seg alt, og jeg er imponert over all kunnskapen forfatteren viser om middelalderen. Jeg er nesten halvveis jeg også, og gleder meg til fortsettelsen og løsning på mysteriene som dukker opp.

Jeg har også boken klar, lånt på biblioteket. Gleder meg til ny bok i lesesirkelen og til å høre fra alle dere igjen :-)

Jeg vil foreslå Simon og eiketrærne av Marianne Fredriksson. Boka ble utgitt første gang i 1985 og er også filmatisert.
Boka er en oppvekstroman fra Gøteborg under andre verdenskrig.

Jeg hadde avbrutt boken, men ville se litt hva andre bokelskere hadde å si om den, så okei, jeg gir den en sjanse til etter ditt råd om å se forbi at tullet. Tusen takk :-)

Jeg vil også takke Quijote for innleggene, har lært mye av akkurat det.

Jeg har lest ferdig hele verket, og jeg har hatt fantastiske dager sammen med Brødrene Karamsov, samtidig som jeg har lært så mye om Dostojevskij og hans forfatterskap takket være solide betraktninger av dere alle. Jeg gleder meg til å lese innleggene grundigere nå når jeg har fullført i god tid i forhold til leseperioden.

Så sant, og jeg medgir at det gjør noe med leseopplevelsen, så formelt, dannet og respektfult.

Jeg lar meg imponere over hvor konsekvent forfatteren skriver fornavn og farsnavn, det må jo ha tatt uendelig lang tid å skrive (i dag er det enkelt å legge det inn elektronisk), pluss at det tar mye plass i romanen. Hvis forfatteren hadde forkortet navnene, så hadde kanskje omfanget blitt halvert..?

Helt enig, han utmerker seg.

Åh, hvor jeg koser meg. Det ropes og skrikes på virkelig russisk manér, den ene før og den andre etter, dette kjenner jeg igjen fra Idioten, all dramatikken som skildres i hvert kapittel, ja, fra Forbrytelse og straff også. Er det Dostojevskij som utmerker seg spesielt, eller er det russiske forfattere generelt som har dette kjennetegnet med stort drama og høylytte utbrudd? Jeg har begynt på Annen del, fjerde bok, og den har overskriften talende nok: Overspenthet.

Det er sant, vi vil helst bli opplyst om boken er berabeidet eller ikke. Var ikke det vanlig med de bøkene som ble utgitt av Det Beste, hvor inntil fire verk ble utgitt i ett bind?

Skal tro om den er gitt ut på De unges forlag? Det er jo ikke så rent få verk som er forkortet og bearbeidet for å tilpasses et nytt publikum, bare tenk på Kiplings klassiker Jungelboken. Jeg tenker som deg at dette kan være en super introduksjon til et verk, men det er klart, til diskusjon i lesesirkelen vil du oppleve forskjellen som fomidabel.

En kollega ba meg lage en liste over bøker jeg kunne anbefale akkurat henne og det resulterte i en liste som kanskje flere kan få glede av. Listen er en salig blanding av gammel og ny litteratur, lettlest og mindre lettlest, krim, spenning og skjønnlitteratur. Der bøkene tilhører en serie, så har jeg kun tatt med første bind.

I Middlemarch var det som du sier, med sidebetraktninger at fortellerstemmen brøt frem, ikke i jeg-form som her. Men dette er annerledes ved at jeg-personen ikke er hovedpersonen, og fortelleren bidrar som flue på veggen flere steder i tillegg til å beskrive det han er blitt fortalt, hvis du skjønner hva jeg mener. Jeg kan ikke huske å ha lest en bok med en slik fortellerstil før, Middlemarch var også annerledes sånn.

Overraskende lettlest og med humoristiske vendinger, dette liker jeg. Helt i starten ble jeg litt forstyrret av fortellerstemmen, men nå synes jeg den bygger opp fortellingen, slik det var i Middlemarch også. Og navnekoden har jeg knekket etter flere russiske verk, så her holder jeg grei styring på Mitja og Dmitrij, og Aljosja og Aleksej.