Bokelskere.no

Mr. Woolf. Jan Kjærstad.

Litt for mye, litt for smalt, litt for lang - og litt for meg, men ikke nok.

William har doktorgrad i fysikk, men jobber i Oslo som barista, faren driver en leketøysbutikk i samme by, søsteren forsvinner i Hongkong.
Liker godt at forfattere skriver inn nyttig kunnskap, særlig hvis det har betydning for samtida eller handlinga i boka. Kjærstad dynger på, det var til tider spennende, men etter en stund ble spenninga om han klarte å knyte all kunnskapen sammen mot enden. Jeg synes ikke han klarte det. Fortellerteknisk veldig bra, ved en allvitende stemme i samtale med en forfatter som ikke kom til orde.

Jerv. Ida Fjeldbraaten
Den siste uka i februar avvikles Romanprisen 2020. Jeg var heldig og fikk bli med i juryen for 2012, etter det har jeg hørt på sendingene, og hatt som mål å lese ca halvparten av de nominerte bøkene. Dette er en av seks finalister.
Boka er på beskjedne 125 sider, ellers er den ikke særlig beskjeden.
Vi følger ei traumatisert jente, som blir forsøkt tatt hånd om, og som i det får hjelpe å stelle ville dyr i en dyrehage. Vi følger også en jerv, som en fortellerstemme. Det er ikke alt som går like bra her, særlig når samfunnet rammene de lever etter rakner.
Her utforskes likheten i rovskapen og overlevelsesinstinktet til folk og dyr.
Tror neppe den vinner, men det er ei bok jeg vil huske.

Katalog om mine menn. Helene Uri.
Helene kan både å fortelle og å skrive, det er det ingen tvil om.
I denne boks følger vi ei bemidlet dame med et svært dårlig hjerte, som hun håper å få bytta ut, donoren blir klar, men er hun klar til et nytt liv?
Hun som viste hun hadde en arvelig feil, og ikke våget se for seg et langt liv.
Hennes historie blir fortalt av seks forskjellige personer. Veldig stilig og spennende bok.
Hva er det egentlig hjertet hennes begjærer og slår for?

Tvillingenes dagbok. Agota Kristof.
Dette er første bok i en trilogi om to tvillingbrødre. Fortellermåten er så langt fra noe annet jeg har lest. Den er helt klinisk og konkret. Her er dveling, tanker og følelser ikke nevnt. Vi får ikke engang vite hva de heter eller geografisk hvor de er.
Vi får vite at de i barneskolealder blir kjørt av sin mor fra byen, levert til sin bestemor på landet. Ikke i hvilket land eller by, men det er krig, det får vi vite. Det er derfor de må flytte ut heksa som hun blir omtalt som av naboene, hvorpå hun omtaler sine barnebarn som drittunger. Vi følger guttene som et "vi" i boka, hvor de lærer hverandre i et fellesskap å utforske og overleve.
Fantastisk bra lita bok. Gleder meg til fortsettelsen.
Den ungarske forfatteren fikk flere priser for disse når de kom ut for ca 30 år siden.

De beste blant oss. Helene Uri.
Jeg ser virkelig opp til Helene Uri. Synes hun formidler mye om språk på en lettfattelig og inspirerende måte, så jeg tenkte det kunne være spennende å lese en roman av henne.
Hendelsene er lagt til Blindern, hvor vi følger språkforskeren Pål på Institutt få or futuristisk lingvistikk, og kolegaen Nanna som han forelsker seg i. Her beskrives også mange andre språknerder, og hun passer på å få lette inn anekdoter med litt matnyttig språkvitenskap til leserne også. Handlinga går i dette hemmelige forholdet til disse to, samtidig som de holder på med å utvikle hemmelig språkdatabase for å kunne revolusjonere oversettelsesteknologien. Det er bare det at med kjærlighet og andre store mål, kan det ligge noen snublesteiner her og der...
Kjekk som lydbok, Helene las sjøl, men hun kunne stramma den inn litt.

Den senile landmåleren. Arto Passilinna.
Av og til, sånn litt inn i mellom, er det veldig kjekt å koble av med ei humrebok. Ikke for ofte, det kan bli litt slitsomt.
Arto slo gjennom med Harens år i 2004, gjorde seg selv udødelig med Kollektiv selvmord i 2007, og fikk skrevet et hav av bøker før han gikk bort i 2018. 76 år gammel.
Skrivestilen er lettere ironisk, og full av galne påfunn, stort sett om halvgamle menn.
I denne boka finner en halvgamle drosjesjåfør en eldre mann stående midt på veien, hvor han knotet med å få til en fin slipsknute når han ikke har et speil å se i.
Den eldre husker ikke hvem han er, hvor han er, hvor han kom fra, eller hvor han skal - men han har en bunke med penger, og disse to drar på tur. Luktesansen fremkaller minner, så over en konjakk husker den eldre at han har vært en ung kriger, og jakten på livet begynner. De utvikler et vennskapsbånd, og i Pasilinna-stil drar de rundt og opplever de merkeligste ting, på de merkeligste steder.
Artig bok.

Gratis og uforpliktande verdivurdering. Marit Eikemo.

Kven er vi i tidsdraumen?
Etter å ha lest Hardanger, hoppa eg på denne. Rett skal vete rett, det var lydbok, men det kan gå for det samme, nesten.
Denne kvilar det noko teatralsk over, i og med at den er dialogdreven. Me får ta del i et ei lita familie sitt strev etter å halde tritt med si samtid og kvarandre.
Dei har nok ikkje den same tidsforståelsen, ei heller dei same klokkene. Andreas følger et indre karriereskjema, Hanne har som damer flest ei biologisk klokke - som har tikka litt sikk sakk, og då er det ikkje tid til snikk sakk.
Vi følger dei litt Ibsensk på leit etter draumehuset i draumenabolaget, medan dei skal prøve å gjerne der dei no bor klart til visning. Litt dårlig stemning. Irriterte meg litt Gjertrud Jynge si noko sytete stemme, men so kom eg på at den nok var heilt på sin plass.

Hardanger. Marit Eikemo.
Fantastisk.
Etter smelteverket i Odda vart nedlagt, har småbyen vorte ein litterær smeltedigel. Ja, i Odda kan dei ditte med smelting. Det er vel ingen stad som er omtala i so monge noveller som Odda, i hvert fall ikkje målt mot folketalet.
I novellene er det folk med. Ikkje so monge i kvar novelle. Det spesielle med folka, er at dei kan dukke litt opp i ei novelle om noko, for seinare ha ei større rolle i ei anna - om noko heilt anna. Ikkje for mykje samrøre og samansmelting, ikkje sånn at det går over til ein kolektivroman. Dei er der, levér sitt liv. Liv med cider, bil og nsusdt, trær og kjærring, trong og skam, onani og forskjellig anna også. Eg seier ikkje meir.
Det er ei perle av ei bok. Ei bok om det store i det mindre, og det lite i det store. På flere måter ein hyllest til fjord fjell, trær og sider, men mest av alt kjærleiken til folka som held til der.
Les ho. Eller høyr ho på lydbbok, som eg gjorde. Dette er stort.

Meg. Elton John.
Jeg skal prøve å ikke skrive et helt essay om Elton John, men lett blir det ikke.
Jeg var 9 år i 1973, og frem til da hadde mamma og pappa barre noen kassetter av Platters, James Last og mer i den duren, men så kom min 5 år eldre storebror hjem med Simon & Garfunkel og Elton John...Sistnevnte ga meg bakoversveis med sin Don't shoot me......... Her kom både dur og moll inn i stua. Kunne selvsagt ikke et ord engelsk, men det var noe med lydbildet. Ikke bare pianoet og vokalen; nei, det var hele greia med perkusjon og gitarer som åpna et nytt univers for meg. Og når jeg fikk se bilder av denne fyren med dette fjaset; ja, nei, det var ei anna verden enn Norge 1973.
Jeg hørte mye, forstod lite med mine dårlige engelskunnskaper, og når jeg fikk lært meg litt engelsk, forsto ofte nesten like lite. Bernie leika seg med metaforer og bilder utenfor min fatteevne, men det ga åpninger for mye. Jeg gikk lei når Nikita kom, og fant ut at han har laga utrolig mye dårlig også.
For litt siden da jeg filmen Rocketman, ble jeg på nytt fascinert av mannen, selv om jeg også har fulgt og sett opp til ham etter han ble edru. I denne nådeløse filmen er han stort sett rusa, men i boka tar han frem det han har gjort etterpå. Han har vært edru i nesten en mannsalder nå, og har fått til veldig mye for særlig aidsrammede familier og barn, på flere kontinent.
Den vanskelige oppveksten, med far og mor, som ikke burde vært far og mor. Hans interresse for plater og musikk, og hvordan et forhold til fotballklubben Watford har gitt ham gode opplevelser og hvordan klubben virket som ett anker i livet, med folk som sa fra på en annen måte enn hva den kyniske musikkbransjen gjorde.
Ei knallgod bok om pop, rock, kjendiser, dop, homokamp og omkamp med folk i nære relasjoner.
Hørte den som lydbok, og kosa meg hele veien gjennom.
Anbefales uansett om du liker musikken eller ikke. Her beskrives et liv fra et popstjerneperspektiv - på godt og mye ondt.

Alt det som lå meg på hjertet. Levi Henriksen.
I jula har jeg hørt på julenoveller.
Levi kom med ei samling i 2005,og den ble Gyldendals mestselgende novellesamling. Denne samlinga kom i 2009.
Jeg er så glad i denne forfatteren, journalist, musiker og pinsevenn, som er så god på å gå tett inn i livene til de som sliter litt ved siden av og midt blant de som ikke sliter. Han har en helt egen evne til innlevelse og formidling, hvor han kombinerer sårhet og fortvilelse på en humoristisk og tenkevekkende måte, fra denne fiktive bygda Skogli, litt utenfor Kongsvinger.

Han har veldig mange veldig gode romaner også, og ei essaysamling, Postkort fra livets utkant, som er knallbra.

Verden på vippepunktet. Dag O. Hessen.
Dette er jo sakprosa om miljø, og jeg synes det er bra at den selger så godt.
Jeg tilhører ikke klimaskeptikerne, de som vi for litt siden kalte klimafornekterne, så for meg var det mye kjent stoff og aksepterte meninger. Jeg er ikke så opptatt av detaljer og målbarhet, så den var ikke like god hele veien for meg. Men alikavel ei viktig og god bok å kunne ta frem i ny og ne.

Jeg hadde en oppvekst nesten som min egen. Per Marius Weidner-Olsen.
Denne omstridte boka skulle jeg ikke lese, men så fikk jeg tilgang til NLB, Lydbokavtalen. Lett å kaste ned, lett å høre, lett å la seg friste.
Synes begynnelsen var vanskelig, for her deler fortelleren skyld for overgrepene, som ikke inneholdt fysisk vold eller tvang, likt mellom barn og voksen. Fordi barnet/tenåringen gjorde seg tilgjengelig ville det. Han omtaler også unge tenåringer som ung ungdom. Liker ikke det. Her er ikke lange grafiske fæle beskrivelser. Jeg klarer ikke koble bort at forfatteren har en dom for å ha utnyttet sin posisjon for å oppnå sex med noen som er betydelig yngre. Vet ikke hvor ung, men det skurrer.
Hvis jeg skal forsøke å være objektiv, synes jeg her er veldig mye bra også. Han er flink å skrive, god å skildre en ung gutt på vei mot utenforskap med dårlig selvbilde på vei mot en småkrimminell framtid. God på beskrive negativ spenning, skam og skyld.
Problematisk bok med stor motstand

Er mor død. Vigdis Hjort.
Kunstneren Johanna gjorde noen valg som splittet henne fra familien. En familie hun følte krevde for mye av henne. Ca 30 år senere søker hun kontakt med sin mor, bla for å få klarhet i noen barndomsminner, og for at hun tror at både hun og hennes nå 85 år gamle mor kan ha godt av å snakke litt rolig med hverandre. Rolig blir det ikke. Vigdis tråkker i kjent stil opp gamle vanskekige stier, river av plaster og går inn og utforsker de vanskelige relasjonene. Det er sårt og spennende på en gang. Nesten pinlig også. Har et barn ansvar for at relasjonene til sine voksne går dårlig? Så dårlig at de vanskelig lar seg reparere? Har hun som kunstner rett til å uttrykke sine subjektive opplevelser i sin kunst?
Hørte den som lydbok. Vigdis leser sjøl, med veldig stor innlevelse. Pinlig bra bok.

Felemakaren står gott alene

Kjærleiken fergereiser. Edvard Hoem.

Denne boka la eg frå meg då eg var så ung mann at eg knapt kunneomtalast som mann. Unge menn på 80-tallet likte å være ungdom lengst muleg.
No som eg er ein litt meir tilårskomen fyr, tok eg den oppatt, forstår meir - også kvifor den unge skrivaren i 1974 vart nominert til nordisk råds for denne boka.
Det er velkjent Hoemsk stilføring det her. Stilig ført om klassiske problemtema om unge som skal finne seg til rette, med kjærlegheit til seg sjøl og andre, i eit samfunn i stadig endring, samtidig som dei skal leve etter moral og verdensforståelsen til dei eldre, som også kavar med sitt for å forstå og akseptere endringar lokalsamfunnet blir påført av dei av sentral styresmaktene. Artig at skrivaren endå meir enn kva han gjer i dagens bøker; at han som skrivar kommenterer karakterer og hendinga i boka. Her er han tettare på dei, ved at han feks skriv seg sjøl inn som at at skrivaren satt på den fiktive staden og observerte karakterene sine.
Ei bok som kunne vore skiven i dag, med tanke på kva som skjer nord for Sinsenkrysset, med påtvungne kommunesamanslåingar, administasjonar og servicefunksjonar med distanse til folk flest.

Hekneveven. Lars Mytting.

Denne Lars Mytting er hel ved, altså. Før var Gudbrandsdalen for meg et gudsforlatt sted jeg måtte passe meg for å ikke bli tatt i laserkontroll på vei til og fra Oslo. Så las jeg Lars Mytting... Hel ved er forresten den eneste boka jeg ikke har lest av ham, men de andre har truffet meg skikkelig.

Denne boka er nummer to i en trilogi jeg håper varer evig. Søsterklokkene bør leses først, men boka står også støtt uten.
I Hekneveven følger vi presten Kai Schweigaard på sin søken etter en gammel vev. Jeg elsker prester i bøker, særlig når handlinga er lagt tilbake i tid. Her er vi i 1903. På den tida var ofte prestene de mest skolerte og kunnskapsrike i ut på bygdene. De kunne være kloke også, men det var ikke så viktig for kirka. Prester kunne både lese, skrive, kunne litt verdens historie, flere språk så det kunne lese aviser også fra utlandet. Noe ofte bare byfolk og noen storbønder kunne. Klasseforskjellene var store. Prester kan litterært med stor troverdighet flyte fritt mellom disse klassene, og med det være et naturlig samlingspunkt og fortellerstemme/perspektiv.
Forfatteren har en helt spesiell egenskap til å flette inn, ooops!!! Unnskyld; veve inn historiske viktige ting, tekniske detaljer etc, litt her og litt der, sånn at han ikke ender opp med lange avsnitt han vil greie ut om feks degenerativt landbruk eller våpenkunnskap. Han vever inn røde tråder i alle slags farger, lar de dukke frem litt her og litt der. I kapittel etter kapittel.
Han vever inn kjente skikkelser fra forrige bok, sammen med den store teknologiske utviklinga på tidlig 1900, som la grunnlaget for den store endringa i samfunnet vårt. Dette er en skikkelig Page turner av de sjeldne. Den beste av mine 37 leste i år, og heldigvis har veveren lagt ut noen løse svært spennende tråder, som vi kan glede oss til blir ferdigevevd, håper til neste år. Gleder meg.
Må dere bytte ei bok dere får under treet i kveld, bytt til denne.
God jul.

Bare en mor. Roy Jacobsen.
Denne fyren her altså. Han har gitt oss så mye, og jeg har lest altfor lite av ham.
Men denne trilogien, som vokste seg til fire bøker, den har jeg kosa meg med. Roy er en jordnær forteller i en klasse for seg.
Den begynte med De usynlige, gikk videre til Hvitt hav, Riegels øyne, så kom han på at han måtte skrive ei bok til om Ingrid frå Barrøy. For meg ser det ut seg om han flyter sakte men sikkert mot Oslos blokkbebyggelse, så det er nok flere enn meg som håper han biter tak i sine tidligere verker. Vi som lever får se.
Som i de andre bøkene er det ikke alle som overlever. Det er jo naturens og historiske romaners virkelighet. I den boka er Ingrid voksen, klok og ei dame som følger med, og som folk går til når liv og død butter i mot.
Skikkelig kjekt å leve livet på Barrøy sammen med Ingrid igjen - og jeg håper på et gjensyn, om det blir videre i ei bok, eller om det blir på fjernsyn. Serien roper etter et flimselskap

Den tredje engelen. Gert Nygårdshaug.
Det er som regel en fest å lese Gert Nygårdshaug. Mest på grunn av språket og karakterene. Synes han har en egen evne til å få til en lett slentrende rytme, med gode finurlige innsmett av både det ene og det andre. La det være seg en god rett, politisk standpunkt eller en referanse til litteratur osv.
Skarpedin Olsen er noe helt for seg selv, og når han har fått seg jobb på et sted jeg kjenner litt til; Røros, da må jeg jo bare stenge ute omverdnen, og flytte inn i boka. Jeg er jo ikke så opphengt i krim, og i denne boka foregår det forskjellig som er typisk for politiet å etterforske. Det går jo selvfølgelig ikke upåaktet hen at noen finner ei menneskearm i ei maurtue...

Vinterbarn. Dea Trier Mørch.
Dea er en multikunstner, som slo til med ei bok som fikk stor oppmerksomhet på slutten av 70-tallet. Hun har også hatt en utstilling på det flotte museet Louisiana i Danmark. I disse dager har Kunsthall i Trondheim med hennes verker med i en utstilling. Den skal jeg se på nyåret, og følte jeg måtte lese boka først.
Bokas handling er lagt til ei fødeavdeling, og vi blir godt kjent med flere jenter og skjebner, men vi følger mest ei som ligger der lenge. Hun har en svært stor mage, og må være innlagt fra meido desember til midten av januar. Det er mye fostervann, såre og sprukne fødselsåpninger her, men det er ei fin blanding av folk og familier fra forskjellige lag i samfunnet - og det er mye det boka egentlig handler om.

Fra Shakespeare til Knausgård, Janne Steigen Drangsholt.

Janne virker som ei superkjekk dame. Kunne tenkt meg ei natt med henne. Ei heil natt i et bibliotek, gjerne Nasjonalbiblioteket, bare oss to - og mange bøker. Så kunne hun lose meg helt uforstyrret rundt, tatt ut ei bok hun likte, fortelle om den på hennes utrolig kunnskapsrike og billedgjørende måte å fortelle på. Dere har sikkert hørt henne på radio, hvor hun har korte snutter om bøker vi alle har hørt om, og føler vi burde ha lest.
Denne boka har jeg som lydbok, og det var en fest, fra ende til annen. Janne nærmest sprudler over når hun tar en rask gjennomgang av 66 klassikere. Hun forteller med glimt i øyet, med smilehull og med en entusiastisk stemme, om bok etter bok, om hvorfor den er en klassiker, hva som særpreger boka, og hvem som ganske sikkert vil like den - og ofte hvrm som trolig ikke vil like den.
Kjøp den!

Hun har også en serie på NB, hvor hun går litt grundigere til verks. Se, lytt og nyt.
https://www.facebook.com/watch/206105703797/634776894104487/?sfnsn=mo