Bokelskere.no

Jan Guillou. Slutten på historien.
Begynnelsen på denne historien, Brobyggerne, fikk jeg bakoversveis av, og bestemte meg for å følge denne serien over vårt århundrede, som nå er avsluttet med denne 10. boka.
Det har vært litt opp og ned, men veldig mye er veldig bra. Denne boka også er både spennende og fengende, men det ble i denne som i forrige litt mye advokatpreik. Ikke unaturlig da hovedpersonen onen her er nettopp advokat, men da synes jeg han i det minst kunne dreid litt på sakene. Å fokusere så mye på mulige justismord i sexrelaterte saker mot barn, er ikke spennende.
Ellers synes jeg det har vært bra.

Allis sønn. Magnhild Haalke.
Dette er nok den vondeste boka jeg har lest.
Allis skjebne er at hun som kommer fra fastlandet, gifter seg med en øyboer som reiser til sjøs, kommer hjem hvert 6. år, mens Alli da bor mer eller mindre opp på sine svigerforeldre. Selvtilliten er på bunn, tilsnakket er strengt, så her er utenforskapet til å ta og føle på. Hun føder en sønn, Elling, som har "sine sider" se om det heter når man ikke er akkurat som andre. Alli har dårlig selvtillit, dekker over, skjermer og ting går ikke helt etter boka - det blir dramatisk.
Denne boka var hennes debutroman, har solgt i bøtter og spann, i flere utgivelser i mange land.
Moderinsering/normering av språket ble senest diskutert i mandagens Klassekamp.
Jeg las vekselsvis en gammel utgave online på Nasjonalbiblioteket, og en fra 1992 på BookBites. Den gamle hadde sin sjarm, men likte nok best 92-utgaven. Nå har de vist laga enda en.
Strek bok, les den.

Vernon Subutex3. Virginie Desspentes.
I denne tredje og siste boka i Despentes trilogi, reiser denne, kall det kultgruppa, litt rundt, danser og fester, stridigheter oppstår, hevn og jakt på noe noen tror er veldig viktig å slå kloa i, er også gjennomgående her.
Folk strides, og undres på om å leve litt alternativt til det bestående er mulig.
Saftig samtidskritisk trilogi, i en litt utradisjonell form.

Vernon Subutex2 . Virginie Despentes.
Det som skjer i Paris, angår oss alle, og etter å ha lest Serotonin av Michel Houllebecq fikk jeg lyst på mer fra den kanten. Frankrike, Paris i sær, er en smeltedigel av folk, kulturer, makt og avmakt.
Denne trilogien snakker mest om avmakt.
I første bind mista hovedpersonen, Vernon Subutex, jobben da han måtte stenge platesjappa si - pga teknologisk utvikling kjøper nesten ingen vinyl lengre.
Vernon blir fattig, sulten, skitten og bor ute.
I denne boka ser det ut til at Vernon mestrer utelivet, når han fikk litt hjelp.
Han etablerer seg ute ved å få nye spennende venner, som synes han er både spennende og flink. En kult utvikles, og innviklet.
Dette er grov samfunnskritisk satire. Kritikken går mot alt og alle.
Spennende og litt merkelig bok, i og med den er litt frakoblet det jeg vil kalle et alminnelig liv.

Den står seg godt alene.

Klart du må. Det personlige er jo bare for å ha en slags rød tråd gjennom en tidsepoke.

Felemakaren. Edvard Hoem.

No ligg eg her, lesaren, ser vekselsvis ned i Kindelen og ut i det mørklagte rommet. Ikkje med eit tomt blikk, nei tvert om; eg ser fram og veit der står eit fjernsyn rett framfør meg på veggen der. Eg ser, og det eg ser er mykje klarare enn kva fjernsyn som helst kan formidle.
Eg ser Lars Olsen Hoem når han går frå Åndalsnes til København for å delta i krigen mot engelskmennene. Napoleon var nevnt, men han er ikkje viktig. Kanskje Napoleon var viktig, men han er det ikkje no. Eg synes der er noko rart med foten min, og ser etter om eg har gnagsår - nei, det har eg ikkje. Eg ser mot den mørke skjermen eg veit er der, og føler meg sikker på at hendelsene forfatteren malar frram om slaget mot engelskmennene i København 1801ville blitt sensurert vekk. Lukta. Den lukta av brente skip og menneske, som spredde seg som ein eim på Købens rem, klarer ikkje fjernsynet å mane fram like godt som ei bok gjer det. Ei bok og eit mørkt rom er betre. Då står ikkje teknikken i vegen mellom forfattar og lesar. Sånn er det med den saken.
Sove no? Nei, eg vil ikkje la dette sleppe. Eg har lest boka, men blir ikkje ferdig med ho. Eg tenkjer på dette med å sove, korleis det var å sove på det engelske fangeskipet Brave. Kaldt måtte vere. No frys eg, må rette litt på dyna. Eg tenker på han som miste kona si, veit at mi ligg her, men strekker ut ei hand for eg må kjenne etter for å være sikker. Får lyst til å vekke henne, fortelje henne kva ho betyr for meg, men berre kviskrar det ut i mørkret. Ho har ei jobb å gå til, skal tidleg opp.
Før i tida, tidleg på 1800-tallet, var det einaste sikre at det meste ikkje var sikkert. Det var eit strev. Eg vrir meg og ser i mørkret ut der eg veit fjorden ligg, og er glad for eg slepp å ro ein færing ut for å sikre mat til meg og mine. Eg tenker på for eit liv dei hadde, disse som budde og levde i traktene rundt Harøya, Ona, Bud og Kristiansund - der morsslekta mi hadde sitt hav og opphav. Ei losfamile frå Husøya/Ona. Eller farsslekta, fiskarbønder og håndverkere fra Gurskøya. Er det genane mine som reagerer når Lars spelar på fela si? Er det genane mine som vibrerer saman med lyden fela til Lars?
Eg veit ikkje.
Eg ser ned i min Kindle, blar i biblioteket der, tenker på om Felemakaren er den beste boka som er der, før eg ser ut i mørkret igjen og tenkjer på at ein ikkje skal rangere bøker - dei skal leve sitt eige liv. Eg har nett lest Jakobsens siste bok om Ingrid på Barrøy, Hekneveven av Mytting, og Slutten på historien av Jan Guillou. Historiske romanar alt i hop. Mykje likt i dei norske. Strev i relasjoner, og kunnskap om håndverk, mat og natur var viktig. Sverige hadde adel. Truleg mat også. Lite vind og intet skikkelig hav, men et hav av muligheter.
Denne boka og forfattaren vil nok leve evig i norsk litteraturhistorie. Edvard er den største norske nolevande forteljaren vi har. Dette er skikkelig håndverk, og det er utruleg kor god han er til å skildre anna håndverk - felemaking i sær.

Han harr mange gode, som er såpass spesielle at de må doseres litt utover i tid - hvis ikke kan det bli litt overdose.

Så du las den altså ikke som den var redigert?

Krypdyrmemoarer. Siljo O. Ulstein.

Ei veldig ambisiøs debutantblk fra en spennende forfatter. Handlinga er lagt til Kristiansund og Ålesund, så som sunnmøring i exil måtte jeg bare... Her er mye bra, veldig mye bra - bare så synd at forlaget ikke har fått komprimert den. Skal man klare å holde oppe spenninga i 443 sider, må man være god.
Dette er en psykologisk thriller, som triller hakkete frem og tilbake i tid i fleres liv i to byer. Vi følger og blir kjent med mange personer og en slange. Alle får komme til ordet, da fortellerstemmen/ jeg-perspektivet skifter i hvert kapittel. Det var det grepet som berga boka. Jeg begynte på den, la den fra meg, las et par andre - og tok den opp igjen.
Denne hoppinga 15 år frem og tilbake i tid, etter hvert som liv og litt død blir fortalt, er en bra måte å male ut på, vel og bra - men det ble for mye hopping, for lite som kom frem. Her burde de kunne kutte ned betraktelig. Skildringene av miljø, folk og følelser er gode - så det blir spennende å følge forfatteren videre.

Jeg har fotografert deg mens du sover. Alicia Thi Nguyen Ryberg.
Ei lita fin og spesielt bok fra ei ny stemme.
Studenten Inga skreller livet sitt, lag for lag, som løk, ved å skrive brev som forklaring på hendelser tilbake i tid, og om sine innerste tanker til folka som har betydd noe, positivt og negativt, i livet hennes. Via disse breva får vi dypere og dypere innsikt og forståelse for Ingas situasjon. Og som i romaner flest, er her mye som har vært vanskelig og noe komplisert. Artig komponert om relasjoner. Bra bok.

Zeshan Shakar. Gul bok.
Alle vet hvor Tante Ulrikkes Vei er pga Zeshans forrige mye leste og omtalte bok. Ei bra bok om å være innvandrer i oppvekst blant sine egne.

Denne boka handler om å ta steget ut i av den verdnen, inn i voksenverdnen, ut av barndomshjemmet, inn i regjeringskvartalet, ut av det trygge, inn i parforhold, ut av bomiljøet, inn i et "hvitt" miljø - med forventninger fra opphavet hengende over seg.
Synes han skriver veldig godt og troverdig, forsiktig og subtilt om de små men store forskjellene det er å vokse opp med minst tre kulturer; opphavets, sin egens generasjons, de melkevites i landet en er vokst opp i.
Spesielt sterkt å lese om når bomba til ABB gikk av. Det vakumet og mistenkeliggjøring som oppstod før det viste seg at terroristen heldigvis var melkehvit.
Selv var jeg midt opp i det, kjørte gjennom området foran ambulansene, før støvet hadde lagt seg, uten en anelse om hva som vi skjønte ville komme i historiebøkene. En spesiell opplevelse, som det er spesielt å lese om - og jeg ble som mange lettet over hudfargen til ABB. Vi hadde hatt et annet land om han hadde hatt pigmenter og kunne flere språk.

Veron Subutex. Virginie Despentes

Vernon Subutex si platesjappe Revolver i Paris går konkurs fordi ingen lenger kjøper cd-er. Vernon faller utenfor diverse støtteordninger, og må søke tilflukt hos gamle venner fra subkulturer. Gjennom disse stemmene går det dårligere og dårligere med Vernon. En vestlig verden, sett med forskjellige briller i et utenforskap i Paris, får vi usminket kritikk av det meste i Vernon vei nedover fra fast jobb ned til et liv i rennesteinene, fortalt i et brutalt, nærmest pubertalt ordvalg, for å understreke det opposisjonelle til det privatisere borgerlige samfunnet, hvor alle etablerte miljøer får gjennomgå - uansett politisk tilhørighet.

Jeg hørte den som lydbok, og i perioder ble det nok for mye fitteprat og fæle skjebner, men boka sitter i.
Tror den kunne blitt for sterk om hun ikke hadde tatt såpass hardt i språkbruken. Jeg er litt sånn Less i more - type. Så når forfatteren beskriver for mye, klarer jeg ikke koble meg skikkelig på - og teksten blir svakere. I dette tilfelle er jeg glad for det.

Med berre nevane. Siri Helle
Siri Helle skriv så godt om mine verdiar og interesseområder i Dag og Tid, at eg måtte berre kjøpe denne boka om verdien i kunne bruke nevane.
Etter mi meining ein egenskap som er veldig nedsnakka, og mange teoristerke og skuleflinke nok trur at mange av dei som jobba med hendene og kroppen ikkje bruker haudet også.
Siri drøser litt rundt temaet, samtidig som ho bygg seg eit do ved hytta si.
Siri har ei viktig stemne som eg likar godt.

Apens år. Patti Smith
Denne gamle unge kloke dama kan og vet veldig mye. Skrive bla. Lage musikk også.
I denne boka skriver hun omtrent sømløst om tapet av en venn, minner om et annet tap, små store hendelser og minner hun har med seg hvor hun enn er i verden. I denne boka forflytter hun seg både fysisk og i minnene. Vanskelig å beskrive hva boka egentlig handler om, men dere som liker godt flytende sptåk, tanker og utforskning om det ekstensille vil like boka godt.
Patti er en mester å bruke blikket, minnene og språket.

Alle fugler små. Hanne Gellein.

Grunnen til jeg valgte å lese denne, er at jeg bor helt nederst i Nidelva til høyre på omslagsbildet, og at jeg liker å lese fortellinger, sanne eller oppdiktede, fra egen by og elv. Ikke fordi det står "blodig lovende" på omslaget.
Vi følger altså noen kvinner, barn og menn gjennom sitt ve og virke i denne flotte byen, Trondheim. Den ene kvinna er faktisk nabo til et hus opp for Brubakken vi legger ut for salg på Finn nå i kveld. Løp og kjøp. I en liten by, er det gjerne sånn at blir forbindelser mellom folk og miljø, både i bøker og i virkeligheten. I denne boka feks, synes jeg forbindelsene, og hva som skulle skje, var litt for forutsigbare. Det er jo en spenningsroman, ikke krim, så sånn sett er det ikke bom, men jeg reagerer veldig på måten spenninga blir laga; nemlig at tilsynelatende smarte og oppegående folk gjør tåpelige valg akkurat når det er viktig å gjøre det rette - bare for at forfatteren skal kunne skrive noen sider ekstra.
Dette holder ikke. Bedre lykke neste gang.

Jenny. Sigrid Undset.
Sigrid ble frarådet å skrive en historisk roman, for det var ikke der hun hadde sitt talent. Vel, så skrev Sigrid om Kristin Lavransdatter, og resten er historie. Så godt skrevet at mange ligger sønderknust i tårer og tror det er faktisk historie. Sånn sett så har den jo blitt norgeshistorie

Men altså; seks år før "Kristin" slo hun gjennom med Jenny. Den kalles vel sosialrealisme, om jeg ikke tar feil.
Om hun hadde talent for det også? Ja, så definitivt.
Her tar hun for seg store eksensielle spørsmål. Handlinga foregår i Oslo og i Roma, og i disse byene er det mye hjerte og smerte, masse kunst, kunstnersjeler og arkitektur. Hun beskriver alt dette veldig billedlig og ekte, så det er ikke rart den vakte oppstyr når den kom ut.
Relevans i dag? Ja, så det svir. Mange invandrerjenter i Oslo øst, står nok i dag i det samme indre og ytre presset som jenter fra vestkanten for 100 år siden. Kortere enn det ogdå, forresten.
Flott bok, selv om det for meg, hvit mann 55 år, synes noen av disse hjerte og smerte passasjene ble litt lange, sett med 2020 briller.

Norske tilstander. Lars Lenth.
I og med de tolv vindturbinene er oppkalt etter Jesus tolv disipler, er jo denne boka fin påskelektyre. Her er både svik, mammon og henrettelser.
Handlinga er på Stadt, eller Vestkapp om du vil. Familiens overhode, ei gammel dame med null moral, higer etter å selge en vindkraftpark til et danskkinesisk firma. Denne rasisten har også livvnært seg og sine som flyktningebaron, har alliert seg med andre skruppeløse bygdetullinger, så konfliktene med øvrig familie står i kø, da ikke riktig alle i familieen har de samme holdningene som henne.
Persongalleriet er veldig karikert, skrivestilen er morsom og handlinga kan godt passe til en slags thrillerkomedie, men han burde ha strammet inn denne 300 siders boka til ca 200 sider. Vittigheter og karikaturer er fine krydder, men bør etter min smak brukes litt forsiktig. Det ble litt for mye for meg, men jeg humret godt inn i mellom - og den var spennende også.

Vi er fem. Matias Faldbakken.
Ja, nei; at denne boka vant Romanprisen og er nominert til Nordisk råds?
Ja, nei; det forstår jeg lite av. Jeg sovnet fra den flere ganger mens jeg las, så det forklarer sikkert hvorfor jeg ikke fikk med meg hva som var så bra.
En familie på fire. Barna vil de skal bli fem. Mor vil ikke. De får seg hund. Hund forsvinner. Far lager en leirklump av skummel leire. Klumpen blir levende og spiser håret til folk. Folk blir engstelige.

Sånn ble det. Maren Uthaug.
Ja, sånn ble det; jeg har fått meg en ny favorittforfatter.
Etter å først ha lest bok nummer to, "Der det finst fuglar", av denne danske multikunstneren, som ble født i Kautokeino, har masse slekt i Trøndelag, men som altså flytta til DK som 8-åring, bare måtte jeg gå rett på hennes første bok.
Ei knallgod bok. Ytre sett om ei halvt samisk jente som etter noen ytre omstendigheter blir flyttet sammen med sin far til DK for å komme seg i trygghet.
Herfra går boka inn i en morsom skrevet fase om søken etter identitet. Det å holde på den man har, og samtidig takle ytre press fra nye omgivelsener, og ikke minst utforskningstrang for å finne sin plass, behøver ikke å være så lekende lett
Maren skriver lekende, effektivt og lett. Hun legger stadig inn nye spenningsmomenter, samtidig som hun ruller ut en familiehistorie, med noen hopp i tid, frem og tilbake. Men ikke så ofte at man detter av - hoppene er oppklarende.
Boka er både morsom og alvorlig, og jeg synes Maren bruker gode virkemidler for å drive historien frem.