Bokelskere.no

Jeg las denne boka på ungdomsskolen i norsk fordypning og jeg husker at jeg las den på en time, så da jeg kom over den på biblioteket så måtte jeg sjekke om jeg hadde lest den ordentlig eller bare skumma over den siden jeg husker at jeg las den så fort. Og jeg hadde lest den ordentlig. Boka er skikkelig lettlest og kort så en blir fort ferdig med den.

For å være helt ærlig så syns jeg den var bedre da jeg gikk i 8. klasse enn i dag, men det er jo faktisk seks år siden da. Da jeg begynte å lese den denne gangen syns jeg den virket så veldig bra, fordi det første avsnittet i boka er skikkelig bra. Men det var det som var bra. Boka er ei midt på treet bok og jeg vil ikke dømme den for langt ned på treet fordi jeg er snart tjue og denne boka er ikke beregnet på tjueåringer.

Boka er skrevet på en livaktig måte, og griper leseren, men det slår meg at kanskje den heller skulle vært en blogg enn en bok. Men siden den ble gitt ut i 1993 så skjønner jeg godt at den ikke er det. Men jeg syns det er rart at den er gitt ut hos Cappelen og ikke et eller annet annet forlag der man betaler alt selv, men, det var sikkert ikke vanlig det heller i 1993.

Men for å komme til poenget så anbefaler jeg den for ungdomsskoleelever som vil lese ei livaktig og reel bok om spiseforstyrelser. Selv om boka stopper litt raskt og ikke har en ordentlig slutt så er de få sidene boka inneholder vært å lese.

Jeg gir boka en treer, og ville vel gjort det i 2004 og.

Jeg ser at veldig mange er uenige med meg, og det kan jeg veldig godt forstå. Fordi boka er veldig bra og Tore Renberg skriver bra. Det blir bare for langtrukket for meg, men kanskje jeg burde kanskje ha tenkt meg litt om før jeg skrev det jeg skrev fordi jeg har følt av veldig mange tror jeg mener at Tore Renberg ikke er en bra forfatter, men det mener jeg. Jeg mener bare boka var litt for lang og hadde en dramaturgi som gjorde at den virket hakken for langt til at jeg likte det. Hadde det ikke vært for det så den detaljerte beskrivelsen vært fantastisk, men på grunn av dramaturgien ble beskrivelsene noe som gjrode slik at boka føltes all for lang ut.

Jeg har ikke lest de to andre. Men jeg anbefaler deg å se filmen og egentlig. Fordi jeg personlig syns det er herlig å være i den verdenen som filmen og boka beskriver. Så hvorfor ikke bare få dobbelt opp?

Jeg vet ikke hva jeg skal si. Siden historien i boka er så veldig bra, i motsetning til historien i filmen. Så ja, jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal si.

Dette er hva jeg kaller en perfekt kristen bok. Det er ikke en slik "Jeg ba til Gud også ble alt helt perfekt og jeg levde lykkelig resten av livet"-bok. Det er mer en slik "Livet kan være helt forjævlig, men Gud er med likevel, derfor klarte jeg meg"-bok. Boken består av flere forskjellig kapitler med forskjellige forfattere. Noen kapitler syns jeg var kjedelige og det var bare såvidt jeg orket å lese de ferdige, mens andre var så bra at jeg skulle ønsket de aldri sluttet. Noen endret tankegangen min på mange ting, mens andre enset jeg ikke en gang. Det er en bok jeg anbefaler alle kristine (og ikke-kristine) å lese, rett og slett fordi den ikke bare snakker om "God on the mountain" men også om "God in the valley". Og siden den har så mange forskjellige historier kan den treffe flere enn om den bare hadde bestått av en historie. Så, jeg syns det varen fantastisk bok, med mange bra kapitler, og jeg tusjet mye i den for å markere de gode sitatene i den. Jeg anbefaler dere alle å kjøpe/låne denne boka å lese den. Boka "Vi som elsket jesus og fortsatt gjør det" med Sten Sørensen som redaktør er den beste kristne boka jeg noen gang har lest og gir den en suveren sekser.

Tusen takk for tipset. Jeg skal ta en tur innom biblioteket og låne den. Og tusen takk for komplimentet.

Beklager mennesker, men jeg skal si noe jeg sjeldent sier. Filmen var bedre. Jeg anser mannen som elsket Yngve som en langtrekt bok som er i innledninga 90 % av tida og avslutninga de resterende 10 %.

Historien i boka er veldig bra, men, man trenger vel da ikke å skrive så veldig detaljert og innsnerva om absolutt alt slik at du føler at du leser deg ihjel på den samme setningen i hundre år og du faktisk har lest ganske langt, det bare føles så ufattelig tregt ut.

Beklager negativiteten min, selv om boka var dritt og jeg bare anbefaler alle å se filmen, så er egentlig Tore Renberg veldig flink til å skrive, egentlig, han bare får det ikke til stakkars mann. Han har et ufattelig bra språk, ja helt fantastisk, den eneste lille feilen har gjør som gjør det han skriver så dramaturgisk dårlig er at han skriver litt for langtrukkent!

Så, kutt litt ned på lengden og du vil være ett av mine største forbilder.

Å spise blomster til frokost av Synne Sun Løes er en fantastisk bok. Den er delt inn i tre deler, høst, vinter og vår. Høstdelen er når hovedpersonen Mia er manisk, vinterdelen er når Mia er depressiv og vårdelen er Mia ute fra sykehuset i det vanlige livet.

Vi følger hele tiden tankene til hovedpersonen veldig intenst, noe som jeg syns er det beste med hele boka. Følelsene blir ikke bare skrevet ned og man leser dem, man føler den, man ser dem, man opplever dem på alle måter, både i ordene og språkbruken. Språket i den maniske delen er helt manisk og språket i den depressive delen er helt depressivt.

Selv likte jeg best den maniske delen, rett og slett fordi jeg ikke liker depressive ting. Språket er lett, ordene er forvirrende og gode. Det lyser frihet og glede ut av ordene. Det er langt meningsløse setninger som bare virker så ekstremt frigjorte fra alt og all, helt til det smeller og Mia blir innlagt og man kan både føle og ta på den angsten hun har med det å være innesperret. Den depressive delen derimot har korte, vonde setninger som får det til å knytte seg i magen. Den gjør rett og slett vondt å lese. Så vondt at jeg nesten skulle ønske jeg aldri leste den. Det gjorde vondt i hele kroppen, jeg hadde lyst å gi opp, jeg hadde lyst å bli fri fra all smerte. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, jeg ønsket bare å dø. Vårdelen som er den siste delen er en vanskelig, skremmende og merkelig del. Det er en del ute i det fri. Det er en del med vansker, det er en del der man skal møte verden. Det er en del der man skal forholde seg til mennesker. Det er en del der man skal bo sammen med friske mennesker. En del der man har relasjoner. Den er god. Den bringer håp. Den er både vanskelig og god. Det gjør vondt, men er også befriende. Den sier til slutt at det er håp. Den sier at livet kan være godt. Den er å anbefale.

Så les hele boken. Kjenn følelsene, vær åpen og tenk, tenk at det er ekte følelser. Mennesker har det slik. Jeg er så for åpenhet om psykisk helse, dette er en åpen og sterk bok om et vanskelig og tabubelagt tema. Dette er en bok alle burde lese. Dette er en bok som setter seg i magen, i hjertet, i tankene. Dette er en god bok. Det er en soleklar sekser. I språk, innhold, alt. Den blir ikke kjedelig. Den vekker følelser. Ja, det er bare en soleklar sekser.

Boka er et kunststykke av de få. Den er hærlig og jeg ble tilnærma forelska i den! Bare måten den er skrevet på, dramaturgisk sett. Man vet aldri hva som skal hende og alt er helt uforseelig. Mens jeg las den så var det slikt aah, nå kommer det så typisk til å skje just det. Også skjedde det ikke, og det skjer gang på gang og man blir bare ekstremt nysgjerrig på hva som kommer til å skje etter på.

Boka er en oppvekstroman om to sære personer. Mattia som er et matematisk geni hvis psykisk utviklingshemmede søster har forsvunnet og Alice er har vært utsatt for en alvorlig skiulykke som gav henne et halt bein. Deres dragning mot hverandre og deres likhet, men likevel ulikhet er facinerende og spesielle og lese om, men nesten litt ubehagelig og.

Det er egentlig mye jeg vil si om boka og om forholdet til Mattia og Alice og livet deres, men siden boka er så ufattelig og spesielle som den faktisk er så vil jeg si minst mulig om den for å ikke ødelegge leseropplevelsen siden det er en bok jeg absolutt anbefaler å lese.

Boka er ganske lettlest og man blir ikke lei av å lese den, den har en fantastisk oppbygning og en hærlig historie, men historien går nesten litt tapt i skrivemetoden, men er virkelig absolutt fantastisk. Boka er mer enn perfekt, men det er likevel noe som mangler i den, jeg vet ikke hva det er, men noe er det. Kanskje det er den irriterende perfektheten og totalt uforseeligheten.

Så dumt! av Mia Törnblom. Det er en selvbiografi og jeg las den på svensk, men den finnes på norsk og, den er bare mye dyrere på norsk, men har du veldig mye penger eller låner den på biblioteket så anbefaler jeg den på norsk, for det var faktisk litt vanskelig svensk noen ganger. Jeg er nemlig ikke så veldig inne i svenske narko-ord. Boka handler nettopp om dette. Mia er en perfekt jente, helt til hun reiser til Spania og begynner på amfetamin for å bli tynn, eller retter sagt noen slankepiller som inneholdt amfetamin, og hun blir hekta. Man følger henne gjennom hele livet i form av det hun deler på møter med AA og AN og på behandlinghjemmet. Selve boka starter like før behandlinga starter så man får en grei innføring i hvordan livet hennes er før hun starter avrusning slik at henne kamp for å bli frisk blir mer forståelig. Man klarer liksom å forstå hvorfor hun er så pisslei narkotika. Boka mi innholdt btw to kapittel 28, men derimot ingen 27 eller 29.

Den er forresten også delt inn i fire deler.

Den er bra delt opp, i passe store deler og er riktig delt opp i forhold til innhold Starten om hvor jävligt rörigt alt er. Del to om at hon har en sjukdom. Del tre som at hon faktisk er narkoman. Del 4 om hon sin största sorg som jeg syns er den tøffeste delen å lese, rett og slett fordi den handler om sorg, og om tap av personer.

Egentlig regner jeg hele boka som et bomkjøp, men syns den var verdt de 40 kr jeg betalte for den, men det blir ikke ei bok jeg leser flere ganger om noen er interessert i å lese den.

Egentlig ville jeg gitt boka en femmer, fordi den var bra, men siden jeg ikke likte den, eller syns den var kjedelig, ikke traff meg helt, og egentlig var ganske uinteressant så for den en treer.

Det værste med boka må være at jeg las den ut så fort. Fikk den i dag og las den ut i dag, det er vel egentlig et godt tegn, men det kunne godt vart litt lengre. Undertittelen på boka er jo tre søstre som selvskading, så det er jo det den handler om. Den yngste søsteren Ida driver med ekstrem selvskading og gjennom hele boka får en høre i hovedsak de to eldre søstrene sine opplevelser, tanker, håp og fortvilelser, men man får også noen korte (og et lengre) innslag av Ida og et av faren. Det er også to kjente fagpersoner, Svein Øverland og Finn Skårderud, som har skrevet forord og etterord og det er om et møte med ise Studsgård. Forord og etterord finner jeg som oftes veldig uintressante, så egentlig vil jeg anbefale med å vente med å lese dette til du har lest ferdig boka. Boka er kanskje litt treg i starteren, men bare fortsett og les. Jeg gikk litt i surr om hvem som var Camilla og hvem som var Helene av søstrene, men jeg føler ikke at det gjorde så mye, rett og slett fordi at det var så sammenbundne og hadde så tett bånd at de nesten ble ett. Som de skriver selv i boka var de to på lag, på lag mot resten av verden til tider, men de skulle kjempe, og de skulle kjempe sammen. Man kan bli veldig oppgitt av boka, og den gir svært lite håp, før i slutten av boka der det er ltit håp, men jeg føler ikke at dette er en bok som skal bringe håp. Jeg føler dette er en bok som sier: "Hei, du er ikke alene. Vi også har noen vi er glad i som skader seg." Jeg føler det er en bok som skal betrygge pårørende om at de ikke er alene, og derifra så skaper det håp. Kors på halsen er ikke en bok jeg anbefaler hver og en mann, men jeg anbefaler den til dem har er pårørende til folk som skader seg selv. Jeg anbefaler den til kjærester, foreldre, søsken, tanter, onkler, søskenbarn, lærere, alle som har noe med folk som selvskader. Som det står så fint på første side. /Til alle dem som skader seg med vilje./Til alle dem som er glad i dem./Og til alle dem som må hjelpe dem./ Det stemmer. Det står så bra. Les boka, men jeg vet ikke om jeg anbefaler den til deg. Rett og slett fordi boka ikke er for alle, bare for dem som trenger det, innerst inne i hjerterota si. Boka får fire av seks stjerner fra meg. Den fortjener kanskje seks noen steder og to andre steder, derfor får den fire. Den er lettlest og har en ok historie. Den mangler til tider driv i handlingen, men det er ikke en slik bok med handling i. Det er en bok som skal hjelpe mennesker. Det er nettopp derfor jeg egentig ikke vil gi den noen stjerner. Rett og slett fordi noen trenger den, mens andre gjør bare vondt av å lese den. Så lytt til hjerterota di. Skal du lese denne boka?

Jeg tror Stup må være den beste boken Kjersti Scheen har gitt ut. Det er ufattelig flott. Jeg brukte boka som eksempel da jeg skulle skrive om god skjønnlitteratur på skolen. Dette er hva jeg skrev om boka:

Også her i landet har man klart det. Kjersti Scheen utgav i 2004 boka Stup der hun fanger leseren inne i en 17 år gammel jentes liv og hennes harde hverdag med angst. Det er ikke mange bøker som denne som fanger meg så inne i hovedpersonens liv at det rett og slett blir vanskelig å legge fra meg boka. Måten Kjersti Scheen klarer å få fram smerten og panikken hovedpersonen føler er god nok grunn til at boka kommer inn i kategorien god skjønnlitteratur alene, men det er og en historie i boka der man også føler hovedpersonen store kamp om å holde fast på et lite håp.

Følelser er en stor del av en god bok. Mennesker er levende vesener med følelser, derfor er det også så viktig at personene i bøkene har følelser. Følelser som er menneskelige og beskrevet på slik bra måte at leseren kan kjenne dem og ta på dem. Er hovedpersonen glad så skal leseren og bli glad, er hovedpersonen sint så skal leseren virkelig føle sinnet hovedpersonen holder på.

Å skape en bok med følelser har virkelig Kjersti Scheen klart i Stup. Å kunne leve meg så inn som jeg gjorde i Stup er ikke ofte jeg kan, men dette er en bok jeg har grått med, jeg har ledd, jeg har følt håpet, jeg har følt angsten og fortvilelsen hovedpersonen følte.

I en god bok må forfatteren vise følelsene både med historien, miljøbeskrivelsene, følelsesbeskrivelsene og mellom linjene. Å skrive en bok der leseren virkelig får følelsen av å være i boka og føle de samme følelsene som hovedpersonen gjør er ikke bare å skrive hvordan hovedpersonen føler seg, man må vise det i alle ord og tegn. Det er en kunst, en kunst Kjersti Scheen virkelig behersker.

Endelig er er ferdig med Sebrapiken av Sofia Åkerman. Endelig og endelig, er skikkelig trist å være ferdig. Jeg las ekstremt lite i slutten, bare fordi jeg ikke ville bli ferdig med den. Jeg ville bare den skulle være evig. I går skulle jeg egentlig ha lest den ut, men jeg klarte ikke å få meg til å gjøre det, jeg ville bare den skulle vare en dag lengre. Sebrapiken. Jeg syns boka er en vondt i magen og gråte god bok. Jeg tipper boka er veldig bra skrevet og har tenkt å lese den på svensk en gang jeg får tatt meg råd til å kjøpe den på svensk, rett og slett fordi boka jeg las var full av skrivefeil og hadde mye dårlig gramatikk. Spesielt de delene av boka som forma som dikt var veldig dårlig. Egentlig ganske trist siden boka var så pass god som den var. Men, man må se positivt på det, nå har jeg noe å glede meg til, lese den på svensk. Så på en av dei siste sidene i boka så står det om håp. Det står at det var mulig, alt det alle fagfolkene ikke trodde på. Det var mulig, og det var håp. Boka er slik at det blir ikke pllutselig bra. Det blir gradvis. Det er ikke en mirakelbok, det en realistisk bok. Jeg digger den! Den gjør godt. Det er en bok du vokser sammen med. Du får tid på deg, slik at du blir klar for at hovedpersonen skal bli frisk. Du blir frisk med henne, så nær og realistisk er boka. Virkelig en bok jeg anbefaler å låne eller kjøpe!

Jeg syns boka Bridget Jones' dagbok var rett og slett dårlig, jeg måtte tvinge meg gjennom den og tror aldri jeg ble ferdig, men dette er som sagt mange år siden, og jeg vurderer å lese den igjen. Boka jeg har ble gitt ut da jeg var ti år gammel, men vet ikke hvor gammel jeg var da jeg las den, men tipper det var på ungdomsskolen en gang. Jeg var i alle fall ikke i rett modus til dne boka da.

Jeg vil beskrive dette som ei heilt grei bok. Ikke den beste jeg har lest, hverken språklig eller dramaturgisk, men den er verdt å lese. Jeg las den på en togreise eller så det er ei kjapp bok å lese gjennom, billig var den og. Så les den om du får muligheten, men det ingen bok du trenger å streve ræva av deg for å få fatt i.

Ingenting er en av de sykeste bøkene jeg har lest. Den er ekstremt bra, men veldig veldig syk. Framme på coveret i rødt står det "Det er ingenting som betyr noe, det har jeg visst lenge. Så det er ingen vits i å gjøre noe, det har jeg nettopp gunnet ut." Det handler altså om en fyr som mener at ingenting betyr noe, så han dropper ut av skolen for å gjøre ingenting. Veldig interessant lesing, og det er en bok jeg anbefaler de fleste å lese. Jeg las den vel for et par år siden, og virkelig, det er en bok jeg anbefaler alle ungdom og en god del flere. Rett og slett fordi det er den sykeste boken jeg har lest.