Dette er ikke en bok man koser seg med, samtidig er den helt umulig å legge fra seg. Vi blir trukket ned i et liv så mørkt, så fult av angst og selvhat at det til tider er vanskelig å lese videre.

Å lese en bok hvor karakterutviklingen går i negativ retning, over på minussiden, er tøft. Og Fonn beskriver det mørket som omslutter hovedpersonen, som er hovedpersonen på en (nesten fælt å si det) flott måte. Ordene, beskrivelsene, metaforene. Alt er sveiset sammen til en flott og fæl tekst.

Dette er en bok som fortjener å bli lest, av en forfatter som fortjener anerkjennelse.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Kinderwhore

Jeg storkoste meg fra første til siste side. Jeg klarte ikke å legge den ned. Dette er en bok som fenger. En bok med flere lag som kan åpne noen flotte refleksjoner og diskusjoner.

Illustrasjonene i boka er fantastiske. Hvis du noensinne skulle mangle julestemning er det bare å bla gjennom og nyte bildene. Aisato har gjort en flott jobb med å gi stemningsfulle bilder som komplementerer teksten.

En tekst som er lettlest og følelsesladd. Lunde har klart å skape flotte karakterportrett og inntrykk av voldsomme følelser uten å bruke for mange ord. Teksten flyter fint og kan nytes like godt av voksne som av barn.

Sammen har Lunde og Aisato skapt en leseopplevelse det er verdt å benytte seg av. Selv jeg, som var kritisk til å begynne med, hiver meg på bølgen av positiv kritikk som har fulgt boka. Og selv om tematikken er trist, det ble felt noen tårer, er det en bok som passer inn i julestria. Den gir julestemning midt i den sørgmodige tematikken.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Snøsøsteren

Boken handler om at mennesker ofte ikke er slik vi tror de er. At alle bærer på hemmeligheter. At slik vi ser naboene våre i heisen bare er en fasade som skjuler spennende personer som kun kommer frem når de er alene.

Det er ikke mye tekst, men det lille som er, blir forsterket av de vakre illustrasjonene. Teksten er skrevet på rim og har nok en litt mer voksen humor. Bildene vil nok fenge barn mer enn enkelte av versene.

Jeg leste boka for elever på 2. trinn. De skjønte ikke all teksten og en del måtte forklares. Kollegene mine derimot lo godt av hele boka. Jeg er dermed i tvil om boken egentlig passer i kategorien barnebok.

Allikevel har Aisato nok engang bevist at hun ikke bare er en fantastisk illustratør, men også en god forfatter.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Snokeboka

Blålys-serien er ment for lesere fra 12 og oppover. Selv om tematikken passer best for unge tenåringer, kan den også leses av yngre sterke lesere.

Boken er lettlest, uten for mange fremmedord eller merkelige begreper. Forfatteren har klart å skrive en spennende og lettlest bok for en vanskelig aldersgruppe. En aldersgruppe som krever mer av handlingen, men fremdeles trenger et litt enklere språk.

Pyramidemysteriet er en spennende bok. Leseren kommer raskt inn i handlingen. Det er ikke mye utenomsnakk og den røde tråden er lett å følge. Jeg tror nok at denne vil fryde flere unge nå i krimsesongen, da kanskje aller mest jenter.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Pyramidemysteriet

Boken er lettlest og enkel. Den følger en rett rød trå, med veldig få sidehistorier, noe som gjør den enklere å forstå for ferske bokelskere. Leseren lærer i tillegg en del om lovverket rundt bildedeling samtidig som en koser seg med selve plottet.

Tematikken i boken passer til tiden vi lever i. En tid da alt deles på sosiale medier og en raskt kan miste kontrollen over det som deles. Selv om jeg ikke klarte helt å sympatisere med karakterene, vet jeg at nakenbilder blir sendt og delt uhemmet blant mange.

Jeg fant første bok i serien litt mer spennende, men dette er nok en bok jeg kan anbefale for unge lesere.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Mysteriet med det forbudte bildet

Temaet boken berører er tungt, men Vi skulle vært løver er meget aktuell i tiden vi lever i. En tid da vi ønsker å åpne samfunnet og jobbe for å gjøre verden mer inkluderende. Og problemstillingen vi møter er virkelig for mange unge mennesker rundt om i verden.

Les den og la den utfordre dine overbevisninger. For hva er viktigst? Å følge strømmen satt av flertallet eller være en løve og stå for sine egne valg?

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Vi skulle vært løver

Yrsa Sigurdardottir er populær og det er lett å se hvorfor. Bøkene hennes er lettleste, gjennomtenkte og godt utført. Hun leverer god krim uten overbruk av gørr og bestialitet.

Historien i seg selv er treg. Det skjer veldig lite og boka er full av repetisjoner og unyttige avsnitt. Boka hadde vært meget tynn hvis alle repetisjonene hadde blitt skåret bort. Mye føles som fyll kun for å gjøre historien lang nok for en bok. En bok som ender opp med lite driv og dårlig med oppfinnsomhet.

Galgen er en bok som kjører seg fast. Den mangler drivet i bakgrunnen som gjør historien verdt de timene det tar å lese den. Det oppklarende sporet blir liksom kastet inn fordi historien stamper og man trenger å kickstarte den igjen.

Jeg ble rett og slett ikke engasjert i historien.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Galgen

Jeg har et ambivalent forhold til denne boken. Den er spennende og de tingene som fungerer, fungerer bra. Så er det de tingene som ikke fungerer. Hvor mye kan man være villig til å overse? Hvor mye kan man godta uten å la det gå ut over leseopplevelsen?

Meyers har kommet langt siden Twilight serien. Hun skriver bedre og bedre for hver bok. Setningene har bedre oppbygging og historien flyter bedre. Hun har alltid vært flink til å gjøre ting spennende, men det er ofte ting rundt som ikke fungerer helt.

Selv om hun har forbedret seg, er det fremdeles noe i Kjemikeren jeg ikke helt likte. Til tross for spenningen og spiontemaet, blir den for søt.

Skal hovedplottet være avgjørende? Da er boka god.

Eller skal sidehistoriene avgjøre? Sorry, da fungerer det dårlig.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Kjemikeren

Det jenter er lagd av er en rå og usensurert beskrivelse av det å være tenåringsjente. Her spares det ikke på noe, vi leser om menstruasjonsblod, gynekologiske undersøkelser og abort. Og ja, de er beskrevet i detalj.

Nina gir oss et ansikt på en ekte tenåringsjente, med all hennes usikkerhet og tenåringsangst. Dette er hverken Katniss Everdeen eller Elizabeth Bennet. Gjennom Nina ser vi tydelig at jenter ikke kun er laget av sugar and spice and everything nice, men også av usikkerhet, sjalusi, feighet og seksualitet. De stygge følelsene får like mye rom som de gode, og det er her boken briljerer.

Det er deilig å lese en så brutalt ærlig ungdomsbok med så mye fokus på jenta selv. I en verden med Kardashians og fotoretusjering er dette en herlig kontrast. Det jenter er lagd av er en bok som kan få jenter til å senke skuldrene litt, til å ta et dypt innpust og smile av seg selv.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Det jenter er lagd av

Norgeshistorien er fullskrevet av menn. Av menn som førte krig. Menn som hersket. Menn som oppdaget. Kvinnene fikk sjelden slik omtale, og i hver fall ikke etter at kristendommen kom. Så hvordan var det å være kvinne i slike tider?

Thoron er spennende, informasjonsrik og full av jentemot, eller kvinnestyrke om du vil. Her blandes historisk fakta med fri diktning og gir et innblikk i hvordan livet var i Norge på 1200-tallet.

Det er lett å glemme at det gjennom historien alltid har vært sterke kvinner som har kjempet mot et mannsdominert samfunn. Kvinner som nektet, eller i hvert fall kjempet mot, de rollene samfunnet tvang dem inn i. Og vi trenger bøker, som Thoron, til å minne oss på våre formødres kamp. Som viser oss hvorfor vi kjemper videre for et likestilt samfunn og hvorfor vi ikke skal gi oss.

Og for de som ikke er like opptatt av kvinnekampen, er Thoron en spennende roman satt til en spennende tid i Norges historie. Det er absolutt en bok verdt å få med seg.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Thoron, jenta fra den grønne øya

Dette er en ganske så typisk krimbok som er sterkt inspirert av Therese Johaug saken. Mange er kanskje litt lei av den og tenker nok at romanen dermed blir kjedelig. Nei, sier jeg. Hovedspørsmålet i En grav for to er jo tenk om noen faktisk hadde blitt sabotert? Og det virker som Holt virkelig har kost seg med sin versjon av spørsmålet.

En grav for to er spennende. Og hvis du klarer å finne ut nøyaktig hva som skjer før du har lest halve boka er du god. Holt har klart å skrive en krim som forvirrer, men ikke på en negativ måte. Ikke på en usammenhengende og dårlig utarbeidet måte, men på den måten vi ønsker å finne i en krim.

Holt er ei artig dame med en kriminelt god fantasi. Og en krim satt til det norske skiløperforbundet treffer tross alt rett i den norske folkesjela.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: En grav for to

Boken er mørk, dyster og trist, uten å bli tåredryppende. Boken er en reise inn i det ukjente, men samtidig det skremmende kjente. Den er en drøm, et mareritt uten begrunnelse og uten svar. Den er et savn etter det kjente og trygge.

Dette er en bok som forvirrer, som gir så mange forskjellige tolkninger at det er vanskelig å vite noe helt sikkert. Dermed blir boken interessant på en annen måte enn hva en normalt leser.

En flott og spesiell lesing man bør ta seg tid til. For enten om du ender opp med å like historien eller ikke, er selve skrivingen så vakker at den er en helt egen opplevelse.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Vi spring ikkje slik vi sprang

Skåber sier det selv, å være en voksen som skriver en bok til ungdom om ungdom er ikke lett. Det er nærmest umulig. For selv om voksne selv har vært gjennom de vanskelige årene, sitter vi trygt og godt på den andre siden. Med erfaring og visdom det er vanskelig å legge fra seg for så å sette seg inn i tankene og følelsene man hadde da. Men Skåber har virkelig gjort et realt forsøk. Hun har snakket med ungdommer. De har åpnet seg for henne, de har delt sine tanker, følelser og historier om hvordan livet er i de nymøblerte rommene deres.

Skåber har gjort en fantastisk jobb. Hun skriver lett og ledig, og i løpet av boken har man både ledd og grått. Noen har kritisert henne for å skrive for klisjeaktig, men det er ikke et adjektiv jeg vil bruke om boken. Dette er tross alt en ungdomsbok, så at skrivestilen er enkel, og tydeligvis litt klisje, er vel egentlig det helt innafor.

Selv om boken er skrevet for ungdom, er den en god opplevelse for voksne også. Det var flere situasjoner og tanker jeg kjente meg igjen i. Og som min mor på 71 sa etter å ha lest den:

«Jeg kunne ønske det fantes en slik bok da jeg var ung»

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Til ungdommen

Hvis jeg skal bruke et adjektiv om denne boken må det bli søt. Den er ikke noe stort litterært mesterverk, dette er en bok som skal underholde. En lettlest og søt bok. Kanskje ikke den mest spennende boka der ute, men absolutt spennende innenfor sin sjanger. En bok om kjærlighet og vennskap, og om det å våge å ta tak i det livet gir deg.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: One Day in December

Oj, oj, oj, for en bok. Denne var ufattelig vanskelig å legge fra seg og jeg leste den med et eneste stort glis klistret i ansiktet gjennom hele boka. For her er det grrrl power i bøttevis.

Her møter vi ikke bare sjåvinisme og urettferdig behandling, men også alt det andre vi liker å finne i gode ungdomsromaner: angsten rundt det å finne seg selv og sin plass i verden, den første kjærligheten og usikkerheten rundt sin første kjæreste. Vi finner styrke og redsel, usikkerhet og mot. Vi finner ei jente som finner noe å kjempe for, og selv om hun syns det er skummelt og vanskelig, finner hun motet til å gjennomføre.

Dette er, alt i alt, en super ungdomsbok. En bok jeg anbefaler sterkt, både til ungdom, voksne og til yngre, sterke lesere som er nysgjerrige på hva feminisme er godt for.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Moxie

Forfatteren av Marsboeren har kommet med en ny bok. En bok som har meget delte oppfatninger fra leserne. Noen elsker den, andre ikke full så mye. Hva er grunnen?

Mange trodde nok at Andy Weir skulle komme med en ny braksuksess, for la meg bare si det: Marsboeren er en fantastisk bok. Artemis er ikke like god som Marsboeren. Betyr det at den er dårlig? Overhodet ikke. Dette er en god bok. Og siden jeg gikk inn i den uten å forvente en ny Marsboeren, gikk jeg ikke i den samme fellen som så mange andre tydeligvis gjorde.

Språket er lett og ledig. De vitenskapelige tingene vi møter her er stort sett lett å forstå, og det lille som eventuelt skulle gå over hodet på leseren utgjør ikke noe trussel mot å forstå boken i sin helhet.

Originalt sett skal science fiction være en slags kritikk av samfunnet. Det skal utfordre og sette ting på spissen. Det skjer ikke her. Artemis er pur underholdning, med ideer om bosetning på månen slik flere ser det for seg. Her skal leseren underholdes, samtidig er det noen vitenskapelige fakta det er verdt å få med seg.

Hvis denne fantasien, humoren og gjennomføringen er noe vi kan forvente av Weir fremover, gleder jeg meg allerede til neste bok fra den kanten.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Artemis

Jeg kunne ønske jeg hadde litt mer å gå på før jeg leste boken enn at den er magisk og genial. For jeg brukte mye tid på å få litt mening ut av historien. Det var først når jeg snublet over ordet absurd i en annen anmeldelse at jeg begynt å forstå, og da var jeg nesten ferdig.

Boken er spennende på en sær måte. Komplottet er vanskelig å få tak på, og løsningen ganske så absurd. Samtidig måtte jeg finne ut hva som kom til å skje. Whitehead har utarbeidet flere fabelaktige karakterer som man ønsker å vite skjebnen til.

Man kan, gjennom boken, trekke paralleller til våre samfunn og vår historie. Til rasisme, segregering og kvinneundertrykking. Og jeg tror nok at det var noe av tematikken forfatteren ønsket å belyse. Samtidig forsvant det litt i alt det sære.

Jeg ble ikke videre imponert av Intuisjonisten. Med for mye bruk av sjeldne fremmedord og en absurditet jeg ikke tok med en gang (og jeg føler meg litt dum siden jeg ikke tok den raskt nok), ble dette ikke en skuffelse, men en merkelig leseopplevelse.

Det finnes nok en del lesere som vil like den bedre enn meg, men du er herved advart: nøkkelordene er absurd og sær, sammen med genial og magisk.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Intuisjonisten

Denne boken ramlet ned i postkassen min en dag på sensommeren, sendt fra Juritzen. Selv om det alltid er hyggelig å få bøker, må jeg innrømme at jeg kviet meg litt for å lese denne. Ryktene om at boka er en tøff lesing hadde nemlig nådd meg også. Samtidig ønsket jeg å lese den, så jeg bet tennene sammen og leste boka en dag jeg fant meg selv alene på hytta. Kanskje like greit at jeg var alene, for dette var tøff lesing og tårene falt ganske tett.

Boka er hjerteskjærende, sår, vond, tøff og ekkel. Er man forberedt på det, går lesingen forsåvidt greit. For selv om innholdet er vondt, er selve skrivestilen enkel og det tar ikke lange tiden å lese gjennom boka.

Dette er en historie jeg tenker mye på og som kommer til å være med meg lenge.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: I min fars hus

Det har vært en gledelig opplevelse å lese Mary Barton. Historien innehar alt: kjærlighet, intriger, misforståelser, drap, beskyldninger, håp og lengsel. Den er spennende og trist. Inneholder noe humor og masser av livsvisdom. Dette er ikke bare en fiktiv roman, men også en skildring av samfunnet slik det var på midten av 1800-tallet.

Engelsken er vanskelig og det kan være lurt å ha en ordbok i nærheten. At språket er vanskelig er kanskje ikke så rart med tanke på at den ble skrevet for såpass lenge siden. Mange av ordene blir heldigvis forklart, da Gaskell skriver en del på slang og det er en ordliste bakerst. Boken blir også lengre enn det den trenger å være siden de tydeligvis likte en mer omstendelig talemåte på den tiden. Ingen ting blir enkelt forklart med få setninger. Snakket de virkelig slik? Flere av dialogene er utrolig lange og heseblesende nok uten mange komma eller punktum.

Engelsken til tross likte jeg boken godt. Svært godt. Og den har seilt opp som en av mine favoritter.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Mary Barton

Hun ba om det griper tak i deg og nekter å slippe før du har lest siste side. Og selv da blir den hengende over deg, som et tungt teppe. Det er så utrolig sårt, håpløst og uendelig trist.

Boken tar opp et utrolig viktig emne på en måte som er absolutt aktuell for ungdom. Den setter seksuelle overgrep på dagsordenen og gir en stemme til victimblaming og slutshaming: La oss snakke om voldtekt, la oss snakke om den behandlingen voldtektsofre får i samfunnet der det er deres ord mot alle andres. Det er dette som er Hun ba om det, en must-read for alle som takler tunge temaer.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Hun ba om det