Lockhart har med Genuine Fraud igjen tenkt utenfor boksen. Historien er fortalt i revers, der vi starter med slutten og leser oss fremover, altså vi leser oss bakover i tid. Dette får oss stadig til å stille spørsmålene: Hva har skjedd?

Den ukonvensjonelle og direkte fortellerstilen driver deg gjennom fortellingen med en sterk understrøm av spenning. Jeg ville likt å si at den går mot et mektig crescendo, men det blir for deg å dømme. Her er nok meningene delte.

Det er nok absolutt dårlig gjort overfor E. Lockhart å sammenligne Genuine Fraud med We Were Liars (norsk tittel: Vi var løgnere). Ikke bare er plottene totalt forskjellige, men også fortellerstilene skiller seg fra hverandre. Likevel, når man har lest den sistnevnte og elsket den, er det vanskelig å avstå fra å sammenligne de to.

Og da er det nok mange som stiller spørsmålet: Er Genuine Fraud like god som We Were Liars?

Nei, absolutt ikke.

Plottet er så som så og hovedkarakteren vanskelig å få grep på, spenningen er absolutt til stede og E. Lockhart demonstrerer en mesterlig fortellerstil. Les den som en underholdende spenningsroman, gjerne på stranden nå i sommer. La deg rive med, men ikke forvent storhet.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Genuine Fraud

Tåkens hersker er karakterisert som en grøsser som er rettet mot både ungdom og voksne. På mange måter er det en spøkelseshistorie.

Romanen er blitt beskrevet som velskrevet og poetisk, men jeg fant den overdrevne bruken av adjektiver en smule forstyrrende. Jeg satt igjen med en følelse av at historien er overskrevet, den er så grundig forklart til hver minste detalj, gjerne ved bruk av en overflod av adjektiver.

Leseopplevelsen var fornøyelig nok, men den manglet magi, og jeg ble aldri trukket helt inn i historien. Tåkens hersker fremkalte hverken de store følelsene eller begeistring.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Tåkens hersker

Wives and Daughters er av mange sett på som Gaskells beste roman, men dessverre rakk hun ikke å fullføre den før hun døde. Heldigvis er det ikke mye som mangler og det er lett å tenke seg hvilken vei historien hadde tatt hvis hun hadde fullført den. Romanen ble første gang utgitt i 1866. Den har også blitt filmatisert.

Historien er utrolig søt. Og intrigene er akkurat spennende nok til at du bare må finne ut hva som skjer. For her er det mye romantikk og hemmeligheter i fleng. Om forbudt kjærlighet og skjult begjær. Om drømmer og håp. Om intrikate renkespill for å kapre den beste ektemannen. Akkurat slikt som vi ønsker oss i romantiske romaner fra 1800-tallet.

Jeg liker historiene til Gaskell. Ja, de er romantiske, men de inneholder også mange beskrivelser av datidens samfunn, om klasseskillene, den industrielle utviklingen og den høye moralske standarden mange unge jenter måtte følge. Bøkene er en like stor informasjonskilde om viktorianske England, som de er rene lesefornøyelser. Ta deg tid til å lese en av dem, og kanskje blir du like fascinert av Gaskells romaner som det jeg har blitt.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Wives and Daughters

En meget klok bok. Dillon putter mye av seg selv i bøkene sine, og det merkes. Det er en del selvoppnådd visdom som skinner fra sidene. Visdom som gjør at boken ikke bare er en søt roman, men noe til ettertanke og, kanskje, etterfølgelse.

Noen har beskyldt Dillon for å putte litt vel mye i denne ene romanen, men det følte ikke jeg. Er ikke livet slik? Er det ikke slik at man møter på litt av alt i løpet av et liv? Og summen av alle disse møtene eller hendelsene er nettopp det som gjør oss oss? Og når man skal gå gjennom alt det i løpet av noen skarve sider, så føles det kanskje litt mye? For noen tydeligvis, men ikke for meg. Jeg fant historien meget troverdig.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: 100 umistelige ting

Velkommen til Amerika er historien om en familie hvis struktur har gått opp i sømmene, og en omveltning så kraftig at familien trues med å gå i oppløsning. Om hvordan man kan bo så nære hverandre og være så glade i hverandre, men allikevel befinne seg så uendelig langt fra hverandre.

Det er en skjør beretning om ensomhet og lengsel, og en kjærlighet så dyp at den både binder mennesker sammen og truer med å rive dem i stykker. Ikke minst er det en beskrivelse av en ung jente som prøver å gi uttrykk for det kaoset, den angsten og den sykdommen som farger henne på innsiden. På litt over 80 sider er dette sterkt gjennomført av Linda Boström Knausgård.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Velkommen til Amerika

Et interessant plott i seg selv, egentlig, men jeg må innrømme at jeg ble skuffet over utførelsen. Boka har flere fine trekk, men jeg mener den kunne vært bedre med bearbeiding.

Språket i boka er greit. Ganske så lettlest. Man bruker ikke lang tid på å komme seg gjennom boka.

Og selv om jeg ikke falt pladask for historien, var den såpass spennende at jeg var nødt til å lese den ut. Jeg måtte finne ut hva som skjedde. Og er ikke det det aller viktigste med en bok? At leseren bare må lese ferdig?

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Bare du som passer på

Det er en stund siden jeg leste boka nå, og jeg har vært litt usikker på om jeg skulle skrive en anmeldelse på den. Ikke bare ligger det uendelig mange anmeldelser av den ute allerede, men jeg deler heller ikke den nærmest ensidige positive opplevelsen av den.

Joda, boka går an den, men jeg fant den for det meste masete, sutrete og rett og slett kjedelig. Det var få lyspunkt av interessante biter i den. Og når de endelig kom, gikk de så fort over at de lett kunne bli oversett.

Nei, jeg kan ikke si at jeg falt pladask for boken. Den skuffet meg. Ikke bare karakterene, men også den plutselige slutten. Løsningen, eller innsikten om du vil, kommer så plutselig. Den biten er for raskt, for uvirkelig. Det virker som Flatland ble litt lei av historien og bare ønsket en rask slutt. Da ender man opp med en leser som ikke følger den store andelen av frelste lesere.

Og det er vel helt greit? Man kan ikke skrive en bok som fenger alle. Og denne fenget dessverre ikke meg.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: En moderne familie

Å sitte og lese et atlas fra begynnelse til slutt er ikke noe jeg har for vane å gjøre. Jeg kikker i dem nå og da når det er noe jeg lurer på. Land, landegrenser, hovedsteder, elver osv. Men dette atlaset er noe annerledes. Det er vel egentlig ganske så unikt. Atlas over u-oppdagede øyer er nettopp det den sier den er: et atlas over øyer som tidligere var å finne på verdenskartet, men som i løpet av århundrene har forsvunnet fra kartet.

Hvorfor de har forsvunnet er ofte et lettere spørsmål å svare på enn hvordan de kom på kartet til å begynne med. Boken tar nemlig for seg øyer som aldri har eksistert. Øyer som kommer fra religiøs overbevisning og gamle metaforer.

Atlas over u-oppdagede øyer er en meget interessant lesing. Selv om det kanskje ikke er en bok du leser gjennom på kort tid, er den en bok som passer i de fleste bokhyller. En bok man plukker opp nå og da for å slå ihjel noen kjedsomme minutter, eller for å stille nysgjerrigheten. Eller kanskje for å gi det lille ekstra på den neste quizen du er med på, eller lager. Eller for å vekke fantasien?

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Atlas over u-oppdagede øyer

Dette er boken de andre fire har ledet opp til. Dette er den store finalen. Allikevel ble jeg litt skuffet. Bøkene har bygget opp til noe stort, og ja, stort er det, men veldig regulert. Selv om serien i sin helhet har vært en heidundrende reise, syns jeg Brennan avslutter med den svakeste boka i serien. Dette endte med å bli den boka i serien på fem jeg likte minst.

Men, som sagt, vi er nå ved veis ende. En serie jeg er utrolig glad for at jeg snublet over i bokhandelen. Og jeg som kjøpte den første boka fordi den hadde så fint cover. Lite visste jeg da at jeg skulle bli så hektet på disse bøkene.

Les. Drøm. Nyt. Det har i hvert fall jeg gjort.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Within the Sanctuary of Wings

Den første boka i serien er A Natural History of Dragons, og jeg anbefaler å lese de i riktig rekkefølge.

Collins ble inspirert av sønnen sin til å skrive historien. Etter en dag da hennes dataspillelskende sønn måtte finne på andre ting å gjøre siden strømmen gikk. En artig bok om det å finne nye gleder i livet. Om det å finne ut at livet byr på så mye mer enn man tror.

Boka er skrevet på rim, med illustrasjoner av Mike Lester som utfyller teksten. Det er ikke mye tekst på hver side, men det er en del engelske uttrykk som barn kommer til å trenge hjelp til. Om boka er oversatt til norsk, vet jeg ikke, men det er uansett en flott bok som kan brukes i engelsklæringen.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: When Charlie McButton Lost Power

Kryptalportalen er en god oppfølger av Luridiumstyven. Det høye tempoet og spenningen fortsetter. William blir dratt lenger inn i problemene som oppstod i den første boka og han prøver så godt han kan å gjøre det som forventes av han. Men hvor mye kan man egentlig forvente av en ung gutt?

Bøkene har blitt meget populære, og jeg skjønner det. De er spennende. Gode karakterer, uforutsigbarhet og humor. Alt man kan ønske seg i en barnebok. Jeg skulle så gjerne bare hatt mer. Litt mer tid til å oppleve alle ideene som presenteres. Litt mer rom til å virkelig utforske verdenen Peers har skapt.

Kan vel konkludere med at bøkene er såpass gode at de skulle vært lengre.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Kryptalportalen
Se også vår anmeldelse av Luridiumstyven: Edge of a Word: Luridiumstyven

Boken er en samling av fire krimnoveller, alle satt til juletider. Novellene er, kanskje ikke overraskende, korte, men forfatteren har klart å få med mye. Novellene passer inn i Agatha Christies univers og kan kalles for såkalte mordmysterier.

James har også kastet inn en del humor, noe som gjorde leseopplevelsen enda bedre. Boka er en flott samling med krimnoveller som jeg fant både spennende og morsomme.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: The Mistletoe Murder and Other Stories

Selvmordet er elegant skrevet. Ben Ormstad har en poetisk og sprudlende måte å ordlegge seg på, som både engasjerer og inspirerer. Han vet å bygge opp spenningen og å drive leseren fremover.

Jeg kan ikke hevde at boken er full av overraskelser, men spenningen er absolutt til stede (merk: ikke tilstede) og plottet er vanntett. Alt i alt var dette både spennende og engasjerende krim.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Selvmordet

En spennende thriller, dette her, som ikke bare handler om det som faktisk står på sidene, men også om menneskers natur og moral. At moralen blir satt på en så stor prøve at man til slutt ikke klarer å skille mellom det moralske eller det umoralske. Og hvor langt er man egentlig villig til å gå for de man er glad i?

Anestesi er overraskende. Leseren vet aldri helt hva som kommer til å skje. Her er bortføring, drap og mafia. Spenningen starter tidlig i boka og holdes oppe lenge. Alt som skjer er kanskje ikke helt realistisk, men det er nå i hvert fall spennende.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Anestesi

Lindstein har skrevet en meget spennende bok. Selv om den innehar få overraskelser holdt den spenningen opp, og jeg fant den til tider vanskelig å legge fra meg.

Spenningen til tross er ikke boken spesielt bra skrevet. Språket er ikke det mest velskrevne jeg har vært borte i, det er lett og litt banalt. Boken er også lenger enn hva den strengt tatt trenger å være. Forfatteren selv forsvarer valget av det enkle språket med at boken også skal passe for ungdommer. Kan godt være, men språket og lengden hemmet heldigvis leseopplevelsen svært lite. Spenningen lå hele tiden og pirret på hver side.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Sekten på Tåkøy

North and South er en flott bok. Den har alt: kjærlighet, intriger, misforståelser, håp og overraskelser.North and South kan nok sammenlignes med Pride and Prejudice av Jane Austen. Det er mye stolthet og fordommer i begge historiene. Og episke kjærlighetsdrama. Men der stanser egentlig sammenlikningen, for North and South fokuserer også mye på klasseskiller og på den trøblete industrielle revolusjonen. Boken er en like mye lærende lesing som en fornøyelse.

Det er nesten umulig å ikke like historien. Og hvis engelsken skulle skremme, har BBC laget en flott serie av boka.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: North and South

Håndbok for superhelter er en kick-ass tegneserie for alle gutter og jenter som drømmer om å bli superhelt. Den har fart, spenning, skurker, superkrefter og en liten dose humor. Den handler om å ta kontroll over livet sitt og å reise seg mot de som gjør oss vondt.

Dette er en super gave eller et flott tilskudd til biblioteket til barn fra 6 år og oppover.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Håndbok for superhelter

Zombieutbruddet er første bok i Robert Næss sin nye spenningsserie for barn, Byrået for ikke-hendelser, en serie spekket med fantasi og overnaturlige vesener. Vi møter Thelma og Tico, to barndomsvenner som kjeder seg gjennom en monoton hverdag i hovedstaden, Oslo. Én dag blir imidlertid litt mer spennende enn de kunne drømt om, dagen de blir kidnappet og forsøkt rekruttert som paranormale agenter for Byrået for ikke-hendelser. Zombieutbruddet er en grøsser og ikke en bok for lettskremte barn. Den er spennende, ja, men til tider også nokså skummel og grufull. Her er det forelderens skjønn som gjelder. For full anmeldelse, se: edgeofaword: Zombieutbruddet.

Forfatterne valgte å kalle boka si for Skamløs, nettopp fordi det er det de er i manges øyne. De er kvinner som tør å utfordre. Som tør å sette spørsmålstegn ved forventet oppførsel. Som tør å undre høyt over forskjellsbehandlingen av jenter og gutter. Og de er villige til å kjempe for de som ikke tør selv. Kvinnene ønsker å ta et oppgjør med synet på kvinner de forskjellige samfunnslagene har, da spesielt innvandrerkulturen.

Boka er inspirerende, informerende, gjennomtenkt og vis. Det er tre meget kloke hoder som har kokt sammen denne boka. Den er flott skrevet. Damene har flere gode tanker. Tanker som slår meg som godt gjennomtenkte og ekte.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Skamløs

Dette er en meget god barnebok. Er den det beste innen sjangeren jeg har lest? Nei, men den er absolutt ikke det dårligste heller. Hadde jeg vært i bokens målgruppe kan det godt hende jeg ville likt den bedre enn jeg gjør.

Med det sagt må jeg si at Luridiumstyven har mange ting som taler for seg, og ingen ting jeg syns var feil. Det eneste jeg savner er mer. Mer av… alt egentlig. Tempoet i boken er høyt. Skyhøyt, faktisk. Forfatteren kunne med hell ha satt ned tempoet her og der. Han kunne brukt mer tid på oppbyggingen av verdenen, av tingene, personene og stedene rundt selve hovedplottet. Jeg merker at Peers har tenkt en god del på den verdenen han har skapt, men vi får ikke gleden av å bevege oss i den.

Ok, så er jeg en voksen som leser en barnebok, jeg er kanskje litt streng. Jeg vet om mange barn og unge som liker boken, og jeg anbefaler den, jeg gjør det. Den er spennende, morsom, overraskende og lettlest. Den griper tak i leseren og holder interessen oppe i lang tid. Og i en tid da det er vanskelig å få barn og unge til å lese er denne en skatt, men med bare litt mer tid, noen få sider til, ville skatten ha vært mye større.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Luridiumstyven