Vi sitter nok alle med anger for valg vi ikke tok, veier vi ikke gikk. Så hva om vi fikk muligheten til å gå tilbake og ta det valget vi ikke tok, gå den veien vi ikke gikk? Haig utforsker et meget spennende tema gjennom Midnattsbiblioteket. For det er lett å være ettterpåklok. Det er lett å sitte på den andre siden av et valg og tenke at alt hadde vært så mye bedre om vi gjorde ting annerledes. Men hadde det vært det? Ville alt blitt så mye bedre?

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Midnattsbiblioteket

Hvis det er én sci-fi man bør lese i løpet av livet, er det Dune av Frank Herbert. Og for en bok! For en opplevelse! Boka er spennende. Kanskje ikke «klarer ikke å legge den fra meg»-spennende fra første side, men såpass at man plukker opp boka raskt etter at man har lagt den fra seg. Herbert har utarbeidet et fantastisk univers, med tusenvis av planeter og politiske grupperinger, og et rikt karaktergalleri. Dette er en fantastisk historie skrevet av en mester!

Jeg anbefaler Dune på det sterkeste, spesielt hvis du er sci-fi fan, men også for andre. Denne boka har alt: spenning, intriger, korrupsjon og forræderi, kjærlighet og lojalitet. Med egne myter, ordtak, historie og politikk. Det er en rik historie satt i en verden så godt utarbeidet at man skulle nesten tro den fantes.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: The Great Dune Trilogy

Noen ganger trenger man dikt for å sette ord på det man ellers ikke klarer å sette ord på.

Rasisme er stygt. Det kan være tydelig, rett opp i dagen, eller det kan være snikende og komme fra uvitenhet. At mennesker, som Tjønn, skriver om sine erfaringer er viktig. Viktig slik at vi alle kan se og forstå hvor rasisme kommer fra og hvor mye selv små tankeløse kommentarer sårer.

Om temaet beskrives i form av poesi eller andre formidlingsformer, er egentlig ikke så viktig, men det at Tjønn valgte å skrive sin historien som poesi treffer annerledes. Poesi skal skape/ trigge følelser med sin enkle stil. Når alt strippes ned til korte og direkte setninger, hvor mye skal fortelles på liten plass, blir alt så mye mer rått og treffsikkert.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Kvit, norsk mann

Feil sted, feil tid er ikke en typisk krim, mer en psykologisk thriller. Eller kanskje en roman ispedd krim? Uansett hvordan man rangerer den, er den unik. Historien starter med en kriminell handling, som ikke er unikt i seg selv, men det er måten hovedpersonen må finne årsaken til handlingen som er annerledes. For så fort det kriminelle har skjedd beveger vi oss stadig bakover i tid sammen med hovedpersonen. Hovedpersonen havner i en ufrivillig tidsreise lenger og lenger bakover i tid og må nøste opp i alle de små hendelsene og hintene som en dag vil ende i noe kriminelt.

Historien i seg selv er kanskje ikke spesielt utfordrende og spennende. Plottet er ganske så enkelt, tempoet er rolig (bortsett fra den stadige forflyttingen i tid) og det skjer ikke så mye skremmende, men måten historien er skrevet engasjerer likevel.

Alt i alt er dette en god historier. Den er unik, lettlest og lettslukt, med en god oversettelse. Dette er rett og slett en grei bok å kose seg med i vårsola for oss som gjerne leser krim, men ikke liker så mye blod og gørr.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Feil sted, feil tid

Dette er akkurat en type bok jeg skulle ønske jeg hadde hatt i ungdomstiden, og jeg anbefaler den sterkt til både ungdom og voksne. Denne er fin å ha i bokhylla! Og ja, den kommer helt sikkert til å bli brukt.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Helt ærlig

Hjem til mørket er rå og brutal. Den skjærer i deg som en skarp kniv og vrir rundt til følelsene dine blør. Boken bringer med seg et mørke som suger deg inn, og det er kun ved å lese til slutten du har noe håp om å se lyset igjen. Dette er en av de bedre psykologiske thrillerne jeg har lest.

Boken er ikke lang, det tar ikke lange tiden å lese den, men for en følelsesmessig berg og dalbane det er. Som leser kastes du rett inn i det, og boken slipper ikke tak før siste side er lest. Kanskje ikke da engang. Anbefales!

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Hjem til mørket

Jostein Gaarder er et navn jeg forbinder med barndommen. Han har skrevet flere bøker for barn og unge, alle relativt filosofiske. Denne gangen har han skrevet et filosofisk brev til sine barnebarn. I bokform. Et brev som er åpent for oss alle å lese. Et brev som er ment for framtiden. For hvordan vil verden være når disse barnebarna er gamle? Vil den være slik vi kjenner den i dag, eller vil den være annerledes? Og hvordan vil det være å sitte på slutten av 2000-tallet og se tilbake på i dag?

Gaarder tar oss med på en reise gjennom sitt liv og sin oppvekst. Han skriver om hendelser som satte dype spor hos ham allerede som barn og oppdagelser som ledet ham inn på den livsveien han har gått. Det er kanskje ikke så overraskende å høre at Gaarder allerede som barn var ganske så filosofisk av seg.

Samtidig med disse tilbakeblikkene diskuterer han virkelige og svært relevante vitenskapsteorier, men hele tiden sett med et filosofisk blikk. Det var svært interessante å se kjente teorier, ikke fra et vitenskapelig standpunkt, men et filosofisk. Hele boken er med på å sette et nytt lys på det vi allerede vet, og undre oss på hvordan disse teoriene vil påvirke fremtiden.

Det er vi som er her nå er ikke en lang bok. Men med sine knappe 200 sider innehar den tyngre tematikk enn man først tenker når man ser den lille boka. Og sine få sider til tross, er ikke dette en bok man bare raser gjennom. Dette er en unik leseopplevelse! Anbefales!

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Det er vi som er her nå

Dette var en bok som overrasket. Den er uortodoks og absurd, med en mørk og sarkastisk humor som følger historien hele veien. Språket kan til tider være ganske tungt, men vi slipper heldigvis overforklaringer og lange utbroderinger. Språket er veldig direkte og til å være en debutroman, er boken velskrevet og tett. Boken overrasker med en dybde man først ikke ser, og avdekker relevante og viktige samfunnstemaer.

For full anmeldelse: se Edge of a Word: Napalm Death rolig i bakgrunnen

Der skogen møter stjernene er en bok om medmenneskelighet, håp og kjærlighet, som viser oss flere av de finere egenskapene mennesker har.
På coveret av boken står det: «Der skogen møter stjernene er en overraskende og annerledes bok om håpets og kjærlighetens kraft», et sitat som forklarer boken godt. Ved første blikk er boken en lettlest roman, en slik bok man pløyer raskt gjennom og som man glemmer like raskt, men boken overrasker. Den tar noen vendinger man ikke forventer og har en dybde man først ikke ser. Dette er absolutt ikke en bok man glemmer med det første.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Der skogen møter stjernene

En leseopplevelse av de sjeldne. Følelsene i boka var mange og traff dypt. For en gang skyld så slukte jeg ikke en bok. Jeg tok meg god tid og virkelig nøt hele reisen jeg ble tatt med på.

For full anmeldelse, se edgeofaword: Lyst mørke

Møt meg på museet er en typisk roman om å finne seg selv, om sorg og kjærlighet, så hva er det som gjør denne unik?

Hele handlingen fortelles gjennom brev. Det er korrespondansen mellom Tina og Anders vi leser, to fremmede som tilfeldigvis starter en brevveksling og klarer på denne måten å fylle en hel roman med handling.

En grei måte å gjøre sin roman annerledes på, og Youngson har en fin og lett skrivemåte. Den kan føles litt gjentakende og masete, spesielt i begynnelsen, men har en del fine bemerkninger og tolkninger på livet.

Alt i alt en fin, unik og koselig roman som passer for deg som søker lett underholdning.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Møt meg på museet

Jeg har en svakhet for bøker med hemmelige organisasjoner og mørke hemmeligheter, men ofte faller de igjennom når disse komplottene blir lagt til Norge. Kanskje fordi man kjenner sitt eget land for godt? Eller fordi man ikke helt klarer å tro at noen kan holde på sånn i gode, gamle Norge?

Samtidig syns jeg Holt har fått det til relativt bra. Hun har en godt gjennomtenkt bakgrunn som gjør hele komplottet mer troverdig.

Holt har en enkel og lett skrivestil. Den er lett å følge, uten mange merkelige formuleringer eller fremmedord, noe som gjør bøkene hennes lett tilgjengelig for alle. Det lette språket til tross, bøkene feiler ikke når det kommer til velutviklede plott eller interessante karakterer.

Selv om spenningen ikke var av det ypperste slaget, har Holt skrevet en medrivende krim jeg koste meg med. Dette er krim for oss som ikke er så glad i blod og gørr. For oss som liker gode karakterutviklinger og som setter en godt utarbeidet historie over heseblesende spenning.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Furet/værbitt

Walliams har skapt seg et navn som en morsom og god barnebokforfatter. Han betegnes av mange som en ny Roald Dahl. Nå skal det mye til for å slå kongen over barnebøker, men Walliams er meget nærme. Han har tidligere skrevet serien The World’s Worst Children og med The World’s Worst Teachers følger han opp i samme stil.

I The World’s Worst Teachers møter vi ti grusomme lærere. De har alle unike personligheter og egenskaper som gir dem velfortjente plasser på topp ti lista. Og det er ofte elevene som må finne løsninger på hvordan å bli kvitt de udugelige lærerne.

Det er tydelig at Walliams har hentet en god dose med inspirasjon fra Dahl, både i skrivestil og i historieforløp, spesielt i elevenes meget oppfinnsomme håndtering av lærerne.

I historiene møter vi alt fra overforelskede lærere til lærere som har buser hengende i barten. Her er fiselukt og dårlig ånde. Her er dårlig sangstemme og klær som aldri vaskes. Absolutt alt et ungt publikum vil finne tiltrekkende.

Oss voksne? Ja, vi vil kunne le her og der vi også.

Og vi vil alle håpe vi aldri møter noen av disse lærerne!

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: The World's Worst Teachers

Møt Drage. Han er lei av alltid å være monsteret i historien. Han er lei av å kidnappe ekle, rysjete prinsesser og gidder ikke å sloss mot flere modige, skinnende riddere. Så han går sin vei. Han vil finne et eventyr der han kan være helten.

En artig og søt billedbok, det her. En historie om å bryte med forventningene og finne sitt potensiale, forklart og illustrert på en lett tilgjengelig måte. Barnelesere vil lett kunne følge den dypere meningen med boken.

Hvis ikke? En bok om drager! Alltid spennende.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Det er ingen drager i dette eventyret

Dette en leseopplevelse utenom det vanlige. En reise i en velduftende rosehage med en melodi av lyriske ord som eneste reisefrende. En absolutt nytelse fra ende til annen.

Øyvind Berg er lyriker, noe som trer tydelig frem i teksten. Språket, flyten og ordlyden vitner om en forfatter som kan kunsten å smi ord. Han skriver så vakkert. Hele teksten har en melodi som bare triller av tungen. En melodi som holder deg i et jerngrep (eller nærmere bestemt rosegrep) gjennom det hele.

Gjennom hele romanen forteller hovedpersonen om roser. Om forskjellige arter, om deres opphav. Vekstvilkår, dufter og utseende. Rosene tar opp en stor del av historien og er en flott metafor for hovedpersonens liv.

Dette er en person som treffer motgang gang på gang, men som ikke gir opp. Akkurat som utvikling av roser kan være. Noen ganger blir de nye artene store og flotte. Velduftende, kraftige og vakre. Andre ganger blir de skjøre, stinkende, unnselige og sterile. Noen ser flotte ut, men visner med en gang. Andre ser ikke bra ut til å begynne med, men ender opp som overraskende skjønnheter. Parallellene til det virkelige liv er mange å ta av. Og symbolikken er vakker og velskreven.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Roseromanen

Innimellom snubler man over en bok som er så original og annerledes at du vet at den vil bli med deg lenge. Sammen er en slik bok. På coveret står spørsmålet om boka er en stor kjærlighetsroman, eller en roman om stor kjærlighet? Og det er nettopp dette vanskelige, men samtidig viktige spørsmålet som gjennomsyrer boka.

I Sammen er det ikke bare historien som er annerledes, men også oppsettet av boken. Historien begynner på slutten og vi leser oss bakover. Ganske så interessant skrivemåte, og man kunne tro at det var irriterende, men det er det ikke. Måten Cohen har lagt opp historien på gjør det hele til en sammenhengende roman. Du presenteres for mange avgjørelser i begynnelsen og må lese deg bakover for å finne ut hva som forårsaket de avgjørelsene.

Alt i alt en bok jeg anbefaler varmt. Og det store spørsmålet om de gjorde det riktige? Les den og avgjør selv.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Sammen

Dette er en bok som virkelig bergtok meg. Helt fra første side var jeg fanget og klarte nesten ikke å legge den fra meg. Dette er en bok jeg kommer til å tenke mye på og som jeg anbefaler på det sterkeste, spesielt hvis du jobber med eller kjenner mennesker med samme utfordring som Christopher.

Og kanskje den bidrar til å gi samfunnet som helhet en bedre forståelse av autisme og Asperger. At de som går med hørselsvern på kjøpesenteret eller skriker når noen kommer borti dem ikke er gale, men er mennesker med hjerner som fungerer litt annerledes.

For hva er egentlig normalt? I Christophers verden er det han selv som er den normale. Alt handler om perspektiv, og perspektivet i denne boken vil absolutt gi deg noe å tenke på. Og noe å lære av.

Dette er absolutt en bok du bør lese.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: The Curious Incident of the Dog in the Night-Time

Historier av denne typen bør klare å holde bedre på spenningen. Karakterer på flukt med politiet i hælene og fiender som ønsker en død burde være såpass spennende at det nesten gjør vondt i magen å lese. Så medrivende at det er umulig å legge boka fra seg. Det fikk jeg ikke her. Dessverre.

Nå leser jeg relativt mye, og bøkene leses tett i tett, men det er sjelden jeg reagerer så voldsomt på språket. Språket i Passasjeren er dessverre for dårlig og mye av spenningen forsvinner rett og slett mellom linjene. En spenning historien egentlig fortjener, men aldri får.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Passasjeren

Der lyset slipper inn er en lett og engasjerende roman jeg anbefaler sammen med hennes tidligere bøker. De er også gode gavetips.

Dillon har en flott fortellerstemme og en skrivestil som fenger. Bøkene er søte og romantiske, absolutt, men de har også en klokskap ved seg det er verdt å oppleve.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Der lyset slipper inn

Noe av det boken har høstet mest kritikk for er at den er kjedelig og uten driv. En kritikk jeg også henger meg på. Jeg likte Et helt halvt år og følte strengt tatt ikke behovet for en oppfølger, og i hvert fall ikke to.

Det tok meg lang tid å starte med Fremdeles meg. Det motiverer ikke spesielt å begynne med en bok som føles unødvendig. Men etter å ha lest flere tunge bøker på rad, trengte jeg noe lettlest og enkelt, og valget falt da på denne. Føles boken mer nødvendig nå etter at den er lest?

Nei. Jeg liker bøkene til Jojo Moyes, men nå må jeg innrømme at jeg er skuffet. Det føles mer ut som hun utnytter berømmelsen Et helt halvt år ga og prøver å tyne mest mulig penger ut av suksessen.

Min hovedkonklusjon er at boken burde ikke ha blitt utgitt. Mitt råd: bruk pengene på noe bedre.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Fremdeles meg