Gode tilløp her og der, men de to miljøene (New York og Nord-Norge) henger ikke helt sammen. Begraves på toppen av verden? Tynne grunner til det, synes jeg. Hovedpersonenes motiver og tiltrekning til hverandre ble også hengende i løse luften, etter min mening.

Verden har gått til helsiken i et kjernefysisk ragnarok. Jordens overflate er lagt øde, og i Moskva har bare noen tusen sjeler klart å overleve ved å trekke ned i t-banenettet. Der lever de på hver sine stasjoner, hvor de holder seg i live ved å spise rotter og selvdyrket sopp. Vår mann Artjom er en ung mann som blir betrodd et viktig oppdrag, som han må utføre for at ikke hele metroens befolkning/muligens menneskeheten skal utslettes (såpass må det være i apokalypse-bøker).

Settingen er med andre ord perfekt for en god historie. Derfor var skuffelsen tilsvarende stor. Min nettredaktør Øyvind Berekvam meldte "Oppskrytt!" da jeg postet et bilde av denne da jeg lånte den, og jeg skulle hørt på ham. Metro 2033 faller mellom alle stoler. Den er ikke ekkel eller skremmende nok, selv om folk bor under bakken og lever miserable liv. Hovedpersonen Artjom er en slags metroens Frodo, der han trasker rundt, møter folk og lurer på om han rekker fram til sitt Mordor. Bipersoner kommer og går (altså dør), Artjom tasler rundt i mørket og lytter og lurer og drømmer, og alt sammen blir veldig ensformig. Og når menneskehetens framtid står på spill, bør fortellingen helst ikke være kjedelig.

Moskva har jeg lite kjennskap til, og jeg var konstant forvirret når det gjaldt hvor folkene i boka var på vei. Jeg bladde stadig til kartet i innledningen av boka, uten å bli klokere på hva som egentlig foregikk, mye fordi skriften på kartet var så knøttliten.

Innimellom var det tilløp til satire, som når Artjom og ruslevennene hans kommer til stadig nye stasjoner hvor én ideologi råder (Jehovas vitner, fascister, kommunister). Men den potensielle komikken tas ikke ut, og bokens moral om at vi må ta vare på kloden vår kan du finne i en hver stilbunke fra ungdomsskolen.

Metro 2033 er en bok hvor Ringenes Herre, The Road og Haikerens guide til galaksen blandes og går ned i en atskillig lavere enhet.

Inside sport psychology er måtelig interessant. Den er en blanding av råd og konkrete øvelser til idrettsutøvere, den omtaler forskningen på idrettspsykologi og forteller historier fra virkeligheten. Innpakningen er dessverre nitrist. Heftet, med kjedelige grafikker og flatt språk.

Prestasjonspsykologi inneholder et element av selvmanipulasjon. Forfatterne legger heller ikke skjul på det, men gir tips til hvordan du kan overbevise deg selv om at du er kongen av arenaen. Det kan du gjøre enten ved selvhypnose, visualisering (indre bilder av deg selv med pokalen i hendene) eller små setninger du gjentar for deg selv og/eller verden ("I am the greatest!").

Selv kommer jeg stadig tilbake til The inner game of tennis , en av sjangerens klassikere. Inside sport psychology skiller seg fra den blant annet i synet på den indre monologen. The inner game... har som bærende idé at du ikke skal vurdere prestasjonene dine som gode eller dårlige, bare nøkternt se dem for det de er. En dårlig heading er bare det, ikke en dødsdom over din evne til å nikke ballen. En stadig opp-psyking av typen "I am the greatest" har jo lite sammenheng med de konkrete tingene du skal gjøre på banen, og ville i alle fall bare sendt meg ned en trist spiral de gangene ting spillet mitt ikke lignet på mantraet. (Som ville vært ganske ofte.)

Hah! Dette var gøy! Oneliner etter oneliner om livet og kjærligheten. Store følelser, melodrama, lange vidløftige monologer, fine miljøskildringer fra Italia og Oslo, en sammensatt hovedperson og dilemmaer som holder mål hundre år etter at boken ble skrevet.

Jeg likte anslaget: Journalisten Thomas blir sparket fra jobben i hovedstadsavisen etter at han har diktet fritt i et intervju med en kunstner. Han, kona og barnet bryter opp fra Oslo og reiser tilbake til hjembyen for å starte et nytt liv.

Boka skifter karakter etter dette, og hovedperson Thomas blir en annen enn den frekke journalisten han tydeligvis har vært. Boken gir tidlig løfte om at vi skal møte igjen Elly, som Thomas kjente fra oppveksten. Denne historien får ikke en skikkelig forløsning. Det gjør heller ikke Thomas' møte med andre gamle venner, det blir noe litt fragmentarisk over boken, etter min mening.

Forfatteren er aller best til å skildre de små skiftene i samspillet mellom mennesker, samtaler, det usagte og hvordan vi leser hverandre. Selve historien i denne romanen mangler litt, etter min mening.

Jeg har alltid vært fascinert av Lance Armstrong, selv om jeg ikke bryr meg spesielt om sykling. Armstrong vant VM i sykling i Oslo i 1993, et løp som alle nordmenn +-40 husker godt. Det var vått, de fleste datt. Senere vant Armstrong Tour de France sju ganger, titler som han senere mistet på grunn av dopingavsløringer.

Cycle of lies handler om Armstrongs liv fra fødsel til han sto ribbet for ære. Forfatter Juliet Macur holder seg stort sett i bakgrunnen, og serverer en faktatung tekst hvor hun stort sett lar leseren felle dommene.

Boken er fascinerende ved at den viser Lance Armstrong som en sterk, destruktiv kraft, en mann som var villig til å bruke alle midler for å vinne, og som kun var interessert i andre hvis de kunne gjøre noe for ham. Samtidig var han en vinner, og slike har alltid en magnetisk kraft, selv om alle som nærmet seg Armstrong ble slynget langt bort fra ham så snart han ikke hadde bruk for dem mer.

Få kommer fra Macurs bok med æren i behold. Ikke familien til Armstrong, som ikke klarte å korrigere ham tidlig i livet. Ikke sykkelmyndighetene, som lukket øynene for jukset (som gjennomsyret hele sporten). Ikke sponsorene, som levde godt på Armstrongs fantastiske livshistorie (fra kreftsyk til Tour de France-vinner) og ikke ønsket å pirke i glansbildet. Ikke mediene, særlig ikke de amerikanske, som var mer opptatt av å hetse smålige europeiske medier enn å ta tak i det åpenbart mistenkelige ved Armstrongs suksess. Og selvsagt ikke Armstrong selv, som knapt har noen sympatiske trekk i Macurs bok.

Blendende sakprosa er det ikke, men et faktatungt verk som er vanskelig å legge fra seg.

Ung jente med problematisk liv finner seg selv og kjærligheten. Historien minner om ting du har hørt før, men romanen anbefales likevel. Hovedpersonen Vanessa engasjerer, og spesielt forholdet mellom henne og moren (som sliter med depresjon) er vakkert skildret.

Svakheter? Vanessa er en bibliotekunge, men fortellerstemmen hennes blir likevel for voksen, mener jeg. Og bakgrunnen for at love interest Gabriel sliter så kraftig som han gjør, blir vi ikke klokere på. Uansett: Fin bok for tidlige tenåringer.

De to første erindringsbøkene, Barndom og Ungdom, følger et mønster som er kjent fra andre kunstnerbiografier: Ung person med spesielt blikk ønsker å uttrykke seg, og klarer til tross for motstand fra forskjellige hold å få en stemme i verden.

Gift er noe helt annet. I det forfatterens karriere tar av, havner hun i en serie dårlige forhold. Hun går fra det ene ekteskapet til det neste, tilsynelatende uten opphold, og blir ikke lykkelig i noen av dem. Etter en rekke ulykkelige tilfeldigheter ender hun opp med en lege som gir hun alt hun vil ha av rusmidler, og hun forsvinner fra både barna, diktningen og verden.

Rystende lesning, hvor forfatteren i liten grad klandrer andre eller seg selv, hun forteller hele tiden ganske usentimentalt om kreftene som drev henne.

Denne boka tar for seg platebransjens gullalder, som kan kokes ned til to bokstaver: CD. Platebransjens genistrek, som gjorde dem søkkrike i årene 1982-2000, var å introdusere CD-en. Den var mye dyrere enn vinylplata og kassetten, samtidig som artistene fikk en mindre del av kaka. Altså: Milliardene fosset til plateselskapene når folk begynte å erstatte LP-ene sine med CD-er. (Hovedargumentet var bedre lyd. Altså det samme som vinyl-folk i dag bruker som argument for å kjøpe plater i stedet for å høre på filer. Snart kommer nok CD-renessansen igjen, tenker jeg: Krystallklar lyd, samt noe håndfast å holde i. Og sånn går no dagan.)

Steve Knopper skildrer oppturen, grådigheten og knekkpunktet: CD-brenneren og bredbåndet ble allemannseie mot slutten av 90-tallet, samtidig som plateselskapene tvang folk til å kjøpe hele album i stedet for singler (et format som i praksis døde ut). I dette klimaet er det kanskje ikke så rart at Napster, Grokster, Limewire, BearShare og fetterne deres så dagens lys, tjenester hvor folk kunne sende hverandre digital musikk uten at det dryppet så mye som en krone på platebransjen. iTunes og Spotify har fått folk til å betale igjen, men økonomien i innspilt musikk er forandret for alltid. De gedigne inntektene fra 1990-årene kommer aldri tilbake.

Tittelen Appetite for self-destruction treffer ikke helt, etter min mening, for selv om platebransjen ble hovmodig og grisk, var det endringer utenfor den som førte til fallet. Knoppers bok fungerer best som en rask historietime om platebransjen på 1980- og 1990-tallet. Kapittelet om framtiden er åtte år gammelt, og det står lite om strømming der - naturlig nok.

Lettlest. Det er det beste jeg kan si om denne. Språket er helt greit, personene temmelig uinteressante og det er ingen grunn til at dette skal vare i 500 sider.

Andre skriver større bøker med flere personer, uten at leserne føler seg overmannet av den grunn. Når Thomas Pynchons Siste skrik føles som mye kraftigere enn sine 527 sider, skyldes det kombinasjonen av flere ting.

Pynchons fortellerstil passer definitivt ikke for alle. Som mange andre amerikanske forfattere bruker han mange ord, han kan mye og tekstene hans er en jevn skur av kultur- og samtidsreferanser. Når han treffer, er det en fryd å lese. Når han ikke gjør det, blir han bare masete. Siste skrik pendler mellom disse ytterpunktene.

Siste skrik gir ikke ved dørene. Jeg satt med en konstant følelse av å skjønne lite av hva som foregikk. Pynchons personer er like rastløse som fortelleren. Samtalene foregår på en innforstått måte, og samtlige personer er for kule til å avlevere en eneste enkel replikk.

Historien fortelles ofte i presens (Maxine går ut...), noe som gjør at fortelleren minner mest om kommentatoren i en reality-serie. Perspektivet ligger stort sett hos hovedpersonen Maxine, andre ganger står fortelleren utenfor og kommenterer. Både presensformen og den skiftende fortellervinkelen bidrar til at Siste skrik oppleves som en bok hvor det meste flyter. (Les hele omtalen på Sølvbergets nettsider.)

Mímir Kristjánsson er noe så sjeldent som en uanstrengt morsom fyr med pedagogisk talent. Klart det blir bra bok av sånt. Frihet, likhet, Island treffer ikke med alt den prøver på, la det være sagt med en gang. Den gaper over litt for mye. Den vil si noe om det å bli voksen, om Island, om finanskrisen og forfatteren selv, den er en slags reiseguide og avslutter med en kransekakesmellert i stedet for en dynamittkubbe. Boken blander forfatterens sjanglete ferd gjennom Islands natteliv med analyser av landets historie. Han skriver fint om islendinger kontra nordmenn og hvorfor Island havnet i finanskrise. (Hele omtalen på Sølvbergets nettsider.)

Nevrotiske unge foreldre havner i hus med litt eldre ektepar. Mye mellom linjene, en smule uforløst, men gode skildringer av mann som sliter med å finne sin plass i verden.

Stor på alle måter, både i ambisjon og lengde. Science fiction, modernitet, religionskritikk, kjønnskamp, humor, sekt-liv og mye annet. Treffer kanskje ikke i alt den forsøker på, men setter absolutt tankene i sving, og jeg elsker forfattere som ikke er redd for å sikte høyt. Den mest tilgjengelige Houellebecq-boka?

Journalisten Jon møter legen Timmy (kallenavnet på kona), de får to barn og lever godt sammen. Inn på banen kommer Harald.

Det høres ikke så originalt ut, noe hovedpersonene i boka også er fullt klar over. Timmy og Jon deler det aller meste i livet med hverandre. At Harald så åpenlyst legger an på henne, synes de begge er ganske interessant, siden kjærligheten som holder ekteskapet sammen er så sterk at den vil tåle en trussel som dessuten er synlig på mils avstand. Likevel går det galt, uten at det er lett å si hvorfor.

Det meste originale med historien er fortellerstemmen. Det er Jon, som etter hvert blir forlatt, som forteller i tilbakeblikk hva som skjedde. Hans perspektiv er ikke det rasende, men er mer preget av en mild forundring over hvordan ekteskapet kunne rase sammen når de hadde det så bra. Han prøver å sette seg inn i konas tanker, uten at det er tydelig hvor mange av dem som kommer fra ham selv. (Les hele omtalen på Sølvbergets nettsider.)

Bokens klare styrke og svakhet er intervjuformatet og forfatterens nærhet til gruppa.
Sindre Kartvedt viser seg bare i teksten i forord og etterord, hvor han legger sin begeistring og sitt vennskap med bandet på bordet. Resten av historien om landets viktigste rockeband forteller de selv. Slike bøker har en tendens til å bli som å kile seg selv - ikke like virkningsfullt som når andre gjør det.

Underveis i lesningen tok jeg meg i å savne en forteller som grep inn og trakk noen linjer. Sindre Kartvedt har fulgt bandet siden starten for mer enn 30 år siden (da de kalte seg Wannskrækk), men har selv bodd i USA siden midten av 80-tallet. Han er dessuten en mann som kan bruke store ord og samtidig lande på beina. Hans ambisiøse Amerika-portrett i Vest for Eden kommer jeg stadig tilbake til, men den kloen bruker han ikke i DumDum-biografien.

(Les hele omtalen på Sølvbergets nettsider.)

Pedagogisk og variert om ulike italienske mafiagrupperinger. Aale forklarer forskjellen på Cosa Nostra, Camorraen og N'drangheta, hvordan de opererer og hvorfor det italienske samfunnet ikke klarer å knekke dem. De virkelige heltene er enkeltpersonene han skriver om - myndigheter, politi og et sendrektig rettsvesen får lite ære i Aales bok.

Fin miks mellom reportasjer og fakta, og forfatteren klarer å begrense egen tilstedeværelse i handlingen til det mest nødvendige. For mer om mafiaens røtter, les John Dickies Cosa Nostra, som kom for ti år siden.

Alle anmeldelser av mafiasakprosabøker understreker at virkeligheten ligner lite på de romantiske mafiaframstillingene fra Gudfaren, Mafiabrødre osv., og det gjelder selvsagt denne boka også.

Feinschmecker Torgrim Eggen snobber skikkelig ned i denne boka, en gjennomgang av hjemmebrentens kulturhistorie i Norge. Jeg har - i motsetning til det baksideteksten hevder - ikke noe forhold til hjemmebrent, og sprit drikker jeg kanskje tre ganger i året.

Torgrim Eggen er en såpass morsom og kunnskapsrik skribent at jeg blåste gjennom denne boka på et par dager likevel. Kan definitivt bli årets "Hel ved", altså slentrende sakprosa om erkenorsk fenomen, med potensielt gedigent publikum.

Kretser rundt en håndfull frie sjeler i 1920-tallets Paris, hvor de gode og dårlige samtalene dynkes i rikelige mengder alkohol. Kort sagt: Det prates. Og drikkes. Og prates om hvor full man er, og så videre. Til tider oppleves lesningen litt som å være den eneste edru på en fest hvor alle andre har temmelig høy promille - en smule anstrengende.

I sentrum står journalisten Jake og hans forhold til kvinnen Brett, men boken er like mye et samtidsportrett av datidens Paris fra perioden hvor Hemingway levde der. Det hjelper å kjenne byen for å få fullt utbytte av boken. (For mer om Hemingway i Paris, les for eksempel Sven Egil Omdals bok om Paris, eller Hemingways egen En varig fest - unge dager i Paris.)

Og solen går sin gang ble Hemingways gjennombruddsroman. Den er mer elegant enn Farvel til våpnene, kanskje fordi kjærlighetshistorien ikke er så tung på labben.

Den beste romanen jeg har lest i år. Den tar utgangspunkt i dagbøkene som forfatterens bestefar - veteran fra første verdenskrig - overleverte ham mot slutten av livet. Hertmans bruker dem for å rekonstruere bestefarens liv. Krig og terpentin er en rik og variert bok. Den kan leses både som gravejournalistikk, slektsgransking og nær belgisk historie. Første del gjør mest inntrykk, den som foregår i årene før krigen.

Hertmans er en utpreget sanselig forteller, og skriver nydelig fram fattigdommen og brutaliteten i arbeiderklasse-Belgia på begynnelsen av 1900-tallet. Han forklarer også splittelsen mellom folkegruppene i landet. Det 20. århundre går dessverre aldri tom for grusomheter som står i fare for å bli glemt. Krig og terpentin bidrar til at det ikke skjer med belgiernes lidelser under første verdenskrig. (Hele omtalen ligger på Sølvbergets nettsider.)