Hørte denne som lydbok med familien (alder 44+40+12+9) på biltur, og alle likte den.

Ordentlig god, gammaldags røverhistorie med stort hjerte og troen på det gode i mennesket. Mange farer, cliffhangere, barn som redder dagen, det gode seirer og personene har flere sider enn de først ser ut til. Eventyr med innslag av fantasy, hvor jenta Siri drar ut på en odyssé gjennom ishavet for å redde søsteren, som er bortført til en forferdelig tilværelse av sjørøvere. Passer for barn 8-13 år.

Selv om det er ei tynn bok, er den slitsom nok å lese. Ikke fordi den er dårlig, men fordi stresset og presset som butikkansatt er så godt skildret. Paller som skal pakkes opp og ned, og sendes tilbake til hovedkvarteret. Stadige direktiver fra ledelsen, hele tiden nye kolleger, ubetalt overtid og så videre. Målstyringen og overvåkningen i moderne butikkdrift ga i alle fall meg svettetokter.

Mersalget plager forfatteren mest. Mersalg er å selge kunden noe han ikke hadde tenkt å kjøpe før han gikk inn i butikken, og alle bransjer gjør det hele tiden.

Mersalget i butikken styres fra Nille-ledelsen, og administreres i butikken av bokens hovedperson: Britt. Hun er butikksjef, og lever for å slå de andre Nille-butikkene ned i støvlene i konkurransen om å selge mest av kampanjevarer.

Britt er like magnetisk som den mest minneverdige sjefen du har hatt: Blid, støttende, hardtarbeidende, smart, streng, innsmigrende, oppfarende, lett uforutsigbar, målrettet og hundre prosent dedikert til oppgaven. Som er å selge, selge, selge.

Mersalgsdronningen er et velskrevet dokument fra livet bak kassen, mer undrende enn utleverende. De utmattende passasjene fra Nille-kassen brytes opp av historien om hvordan moderne varehandel tok form, med eksempler fra Walmart og McDonald's veksthistorier.

Jeg leste "År null" (om 1945) av samme forfatter, og ble imponert, men syntes samtidig at språket var litt tamt. "Vekten av skyld" ble skrevet i 1994, men kom ikke på norsk før i 2016. Dette er en bedre bok.

Buruma skrev boken da det fortsatt fantes mange sentrale tidsvitner til andre verdenskrig i Tyskland og Japan. Han drar til landene, besøker minnesmerker og sentrale steder, snakker med folkene, går dessuten til tekstkildene og trekker sine konklusjoner. Hovedpoenget hans er ikke så overraskende for historieinteresserte lesere. Tyskerne har kommet langt i sin bearbeidelse av årene 1933-45. Japanerne har en annen tilnærming til sine mørke år (1931-45), og den offentlige skyldinnrømmelsen fra landets politiske elite er vanskeligere å få øye på. Buruma forklarer hvorfor det er slik - en av grunnene er at japanerne ikke har sitt Auschwitz, deres sentrale geografiske sted fra krigsårene er Hiroshima, hvor japanerne var ofre, ikke aggressorer. Selv den japanske "Voldtekten av Nanjing" (google hvis du har mage til det) blekner mot atombombene. Turene hans til tyske Passau og nettopp Hiroshima er blant de beste partiene i boken, hvor Buruma fletter sammen krigsarv og samtidsreportasje.

Nødvendig bok som nyanserer, forklarer og ikke minst gir mange gode film- og lesetips.

Hvis man tenker på superhelter hele dagen, er det skikkelig surt at det er det er storebroren din som får i oppgave å redde to verdener, bare fordi man selv var inne for å tisse akkurat i det romvesenet med det viktige oppdratet landet i hagen. Luke er den misunnelige lillebroren som opplever at det er den eldre og superhelt-uinteresserte storebroren Zack som blir superhelt. Etter noen innledende heltedåder blir Zack, Luke og vennene deres involvert i et krim-mysterium som også - selvsagt - innebærer et oppdrag som MÅ løses, ellers vil verden gå under. (Såpass må det være i superheltbøker.) Avslutningen er suveren, en god blanding av Austin Powers, Mission impossible og James Bond, med en ond, men sårbar og litt sørgelig skurk som må nedkjempes i et hovedkvarter fullt av skumle rekvisitter.

Denne boka treffer på alle plan. Den står litt i fare for å bli en kommentar til seg selv, så selvrefererende som Luke til enhver tid er om reglene for superhelthistorier. Men forfatter Solomons har skrevet en morsom, spennende og medrivende historie som passer for foreldre og barn - perfekt som lydbok på bilturen.

Det er sikkert mange referanser i denne boka som jeg ikke tar, siden superhelter aldri har interessert meg noe særlig. Hadde jeg hatt en nerdete lillebror og trehytte da jeg var liten, er det med andre ord liten tvil om hvem av oss som hadde fått superkreftene.

Halvt interessant og halvt kjedelig babbel. Hovedpersonens kulturmingleliv i Madrid og delvis Barcelona ble fort repeterende på en utmattende måte. Det finnes tilløp til fine ting i drøftingen av gapet mellom språket (det fremmede spanske som han behersker noenlunde) og handlingene hans, og hvordan han bevisst bruker sin manglende språkkunnskap til å mystifisere sine egne motiver.

Det er en slags kjærlighetshistorie her, hvis man kan sette den merkelappen på hovedpersonens distanserte veksling mellom to spanske jenter.

Og etter denne boka har jeg lest ordet spliff nok ganger for et helt liv.

Njaa. Vet ikke helt hvorfor denne ikke traff en historieinteressert fyr som meg. Teknikken med å bevege seg gjennom 1947, måned for måned, sted for sted, fungerte for så vidt bra. Kanskje manglet lappeteppet en gjennomgående tråd?

En håndfull saksområder følges. Jødenes skjebne etter andre verdenskrig. Simone de Beauvoirs kjærlighetsliv (uinteressant, spør du meg). George Orwell som blir sykere og sykere mens han skriver 1984. Sovjets kobling av grepet om de østeuropeiske landene. Storbritannias tilbaketrekning fra India, delingen av landet og den massive volden som fulgte.

Å peke på at vår verden ble til i ett bestemt årstall, er selvsagt en enorm forenkling. Denne boka kan likevel gjøre det, og slippe unna med det. Og den gir grunnlag for mye kontrafaktisk spekulasjon - hvordan hadde 2017 sett ut om avgjørende hendelser hadde vippet i en annen retning i 1947?

Som litterært verk ble den likevel litt flat å lese.

Jeg har for få vekttall til at denne boka kom helt under huden på meg. Kanskje et "for dummies"-kapittel i innledningen hadde hjulpet? Mange begreper og personer blir det tatt for gitt at leseren kjenner til.

Sikkert ypperlig lesning for akademikere som husker 1980-tallet.

Nina Lykke hamrer på måtene mennesker forholder seg til hverandre. Kjærlighet, penger, foreldre-barn-forhold, svigerfamilie, arv og ambisjoner - alt filtreres gjennom øynene til Liv, som er forgjeldet og ulykkelig. Boken følger henne noen dager i Oslo i mai, med tilbakeblikk på hvordan hun havnet i en muggen kjellerhybel på Sagene.

Boken er et forvarsel på Nei og atter nei (2016). Historien skildrer alle mellommenneskelige forhold som ulike kamptilstander hvor man slåss om overtaket, og bare konvensjonene hindrer hovedpersonen i å brøle ut sitt raseri. Nei og atter nei dissekerte kjærligheten, Oppløsningstendenser enkeltmennesket i dagens Norge.

Oppløsningstendenser kler av verden, og alle med en bitteliten kyniker/analytiker i magen vil finne masse formuleringer å nikke til. Men helsvart er det ikke, og uten å røpe for mye, var det deilig å lese om en deprimert hovedperson i norsk samtidslitteratur som faktisk makter å ta tak i livet sitt, og finne hjem til menneskene til slutt.

Eneste lille skjønnhetsflekk er skildringen fra Bergen. Den er klart svakere enn resten av boka, og burde vært plukket ut.

Ingen konflikter er svart-hvitt. Ikke andre verdenskrig heller, selv om få kriger på lignende måte har blitt forenklet av ettertiden til å være en kamp mellom godt og ondt. Ian Buruma viser det kaotiske etterspillet etter krigen, hvor millioner var på på flukt, og ofte ikke hadde noe hjem å vende hjem til. Han viser også det dobbeltmoralske i at vestmaktene holdt koloniene sine i jerngrep samtidig som de hadde sloss for å befri Europa for tyskerne.

Buruma drar hit og dit, uten at det virker forvirrende. Her er plenty med blodige oppgjør som var ukjente for meg, særlig i Asia. Skildringen av britiske styrkers tilbakesending av kosakker til den visse død i Sovjet, er grusom lesning.

Norge nevnes én gang i teksten, i forbindelse med sivilsamfunnets overgrep mot kvinner som hadde blitt kjærester med utenlandske soldater. Et av Burumas store poeng handler om behovet for å etablere historier om krigen rett etter at den var slutt: I land etter land ble enkeltpersoner og -grupper bygd til viktigere enn de faktisk hadde vært for krigsutfallet. Nord-Koreas framtidige diktator Kim Il-Sung var en sånn.

Fascinerende bok. Hadde fått full pott om Burumas språk hadde vært litt spenstigere.

Denne, folkens, denne skal dere lese. Jeg fikk den i hendene tett opptil nyttår, hvor jeg skulle lage jålemat til tolv personer. Maten ble bedre enn jeg fortjente ut fra oppmerksomheten jeg viet den. Hodet mitt var nemlig stort sett inni denne boka.

Middelaldrende ekteskap på rutine blir utfordret når ung kvinne får den grånende mannens oppmerksomhet. Dette er et helt klassisk trekantdrama, lagt til Oslo i vår tid. Nina Lykke er et nytt bekjentskap for meg, men jeg kommer til å lese mer av henne. Hun skriver fram disse tre hovedpersonene overbevisende, og i sum tenker de mye av det samme som meg (og deg). Boka er full av slående enlinjere og resonnementer som ligner på mine egne, bare mye bedre fullført og formidlet.

En latere forfatter ville brukt handlingen til å skape komikk på figurenes vegne, for eksempel når tekstmeldingene mellom gamle Jan og unge Hanne pendler mellom håp, desperasjon og trygling. Nina Lykke går ikke for de billige poengene, men fikk meg til å kjenne sympati for både den kyniske lektoren Ingrid, den selvbevisste eksteskapsbryteren Jan og ikke minst 34 år gamle Hanne. Nina Lykke skriver ikke bare ekstremt medrivende, historien tar også overraskende vendinger.

Hvis folk i framtiden vil forstå hvordan ressurssterke middelklassefolk i Norge tenkte (og strevde, vi snakker om i-landsproblemer av første klasse her), må de lese denne. Scenen med Jan hos psykologen er noe av det morsomste og mest presise jeg leste i 2016 og første dag av 2017.

Sterkt anbefalt!

Best når han er mest personlig, det vil si selvopptatt og sær. Ikke like morsom som boken om DH Lawrence, men gir et bredere bilde av Dyers kvaliteter.

Nøkternt om et langt liv som kirurg. Marsh prøver ikke å framstå som supermann av noe slag, men er tvert imot opptatt av at det er begrenset hva legevitenskapen kan få til, selv i 2016. Her er tabber som ødelegger folk for livet, og vellykkede operasjoner hvor prisen for videre liv er betydelig for den som blir operert. Boken er også et angrep på moderne sykehusbyråkrati og -driftsformer.

Etter denne boka har jeg blitt mer tilbøyelig til å mene at folk må få dø i stedet for å leve i årevis som hjelpeløse pleiepasienter. Om jeg hadde sagt det samme hvis det var mitt familiemedlem som var i den situasjonen, er selvsagt et annet spørsmål. Denne boka setter tankene i sving, og får deg til å være glad for hver dag du lever uten svulst på hjernen.

Kjipingene får som fortjent, hovedpersonen finner ut ting om seg selv (og sin egen fortid) som hun ikke visste fra før, fortiden griper inn i samtiden og språket er friskt og fint. I overkant mye forelskelse og grubling derom, som draaaaas ut i for store mengder. Ellers fint!

Nå har jeg lest to bøker av DeLillo, og det kommer til å gå en stund før jeg leser neste. Jeg får ikke helt tak på skrivingen hans.

Det er glimt av magi i både denne og Underverden, hans murstein fra 1997. Likevel ble jeg ikke engasjert i særlig grad av noen av dem. Zero K handler om en amerikansk riking som har etablert et senter for nedfrysing av mennesker med tanke på oppvåkning en gang i framtiden. Ikke spesielt originalt, med andre ord. Skildringene fra innsiden av dette senteret fenget ikke meg, de minnet mest om ting jeg har sett på film. Handlingen flytter seg til New York i midtdelen, og forholdet mellom far (han med senteret) og sønn (som forteller historien) er en rød tråd i boka.

Zero K er mest av alt kjølig uten å bli spesielt presis eller skremmende på noen måte.

Elena Ferrante brukar eit jordnært språk med få klisjear og metaforar, men den som ikkje tek sats, vil heller aldri nå dei store høgdene. Ferrante kretsar rundt eit par poeng vel mykje etter min smak. Forholdet mellom Elena og Lila, som er motoren i boka, vert tappa for mykje energi ved at forteljaren terpar på dei same refleksjonane, og ikkje lét lesaren konkludere sjølv. Det same gjeld eit par sko som Lila skaper. Dei blir så symboltunge og overtydelege i historia at dei til slutt berre irriterer. (Heile omtalen ligg på Sølvbergets nettsider.)

Burlesk øyenvitneskildring fra kaoset som var Sør-Italia i krigens siste år. Fornøyelige kulturkollisjoner mellom "frigjørerne" og italienerne, men komikken blandes med grufulle skildringer av overgrep mot lokalbefolkningen. Anbefales alle som er interessert i Italia og/eller andre verdenskrig.

Underholdende, lettlest og til dels innsiktsfullt om Dag Solstad og hans forfatterskap. Jeg kunne ønsket meg litt mer temperatur og motstand fra van der Hagen i dialogene

Fin start og innledende samtaler mellom Sofie og SVK, introduksjonen til kjempenes eksistens, deres særtrekk og så videre. MEN!!!! Boka kollapser etter mitt hode i andre halvdel, når den vender handlingen over til dronningen av England og så videre. Det føltes som en nødløsning - eller kanskje hadde ikke forfatteren noen story å skrive, bare en god eksposisjon.

Finnes det noe mer frydefullt i norsk samtidslitteratur enn Vetle Lid Larssen i fri dressur? Han forsvant litt fra radaren min etter "2" for mange år siden, selv om jeg alltid leser spaltene hans når jeg kommer over dem. Jeg har ikke huske siste jeg lo så høyt over en bok som da jeg leste "Hvordan elske en far...". Den handler om hans forhold til faren Lars Andreas Larssen, og hvordan faren forsvinner inn i Alzheimers-sykdommen.

Fabelaktige bøker er de som trenger seg på selv når du ikke har tid. Denne leste jeg på ett døgn, mens jeg egentlig burde gjort andre ting. Boken er spekket med raljering over Oslo Vest, forfatterens egne ungdomsjålerier, farens forhold til Nord-Norge og falskheten i Kultur-Norge. Beskrivelsene av størrelser som Jan E. Hansen, Nils Ole Oftebro og Toralv Maurstad fikk meg til å knegge høyt og uhemmet. Vetle-kjenning Jonas Gahr Støre dukker også opp (og er nok den som kommer best fra det).

Det eneste som plager meg litt med denne boken, er misforholdet mellom tittelen og innholdet. Lars Andreas Larssen framstår som en godt over gjennomsnittet bra fyr og far. Til tider er sønnen Vetle Lid Larssens svettedråper temmelig synlige i teksten. Han jobber hardt for å prøve å skildre en avstand mellom far og sønn som jeg ikke helt ser. Vetle Lid Larssens opprør mot skuespillerfaren Lars Andreas Larssen er mest morsomt, og det meste av sympatien havnet for min del hos faren. 19-årige Vetle anklager faren for ikke å ha pekt ut en retning for sønnens liv. Andre ville nok mer rost den samme filosofien.

Altså: Dette er først og fremst "Portrett av forfatteren som ung mann". Vetle Lid Larssen svinger pisken flittig over egen rygg, og det er hysterisk morsomt. Og av alle fedre som skal portretteres i norsk samtidslitteratur, kommer få bedre unna det enn Lars Andreas Larssen.

Leseglede! Alt og alle blir hengt ut i denne boka. Forfatteren står hele tiden i fare for å gjøre den til en ren harselas med menneskers illusjoner. Som leser ble jeg i begynnelsen ikke særlig grepet av skjebnene i denne boka, men det kom snikende etter hvert. Charles, som er gift med Emma (madame Bovary), er litt for fjottete til å være troverdig. Det tenkte jeg en stund. Men han har jo bare et annet sett illusjoner enn Emma (hun: romantisk kjærlighet og lidenskap som bøkene forteller om. han: at Emma er like betatt av ham som han er av henne), og klamrer seg til dem like intenst.

Det blir mer alvor etter hvert, når Emma har satt hele økonomien over styr og alt går i dass for henne, Charles og ikke minst datteren.

Morsomt, ironisk, etter hvert tragisk og hele tiden ekstremt velformulert, Og så påfallende moderne i tonen. Anbefales!