Den beste romanen jeg har lest i år. Den tar utgangspunkt i dagbøkene som forfatterens bestefar - veteran fra første verdenskrig - overleverte ham mot slutten av livet. Hertmans bruker dem for å rekonstruere bestefarens liv. Krig og terpentin er en rik og variert bok. Den kan leses både som gravejournalistikk, slektsgransking og nær belgisk historie. Første del gjør mest inntrykk, den som foregår i årene før krigen.

Hertmans er en utpreget sanselig forteller, og skriver nydelig fram fattigdommen og brutaliteten i arbeiderklasse-Belgia på begynnelsen av 1900-tallet. Han forklarer også splittelsen mellom folkegruppene i landet. Det 20. århundre går dessverre aldri tom for grusomheter som står i fare for å bli glemt. Krig og terpentin bidrar til at det ikke skjer med belgiernes lidelser under første verdenskrig. (Hele omtalen ligger på Sølvbergets nettsider.)

Perfekt innføring i første verdenskrig. Midttun peker både framover og bakover i historien, uten å miste tråden. Forfatteren har oppsøkt slagstedene, men unngår å trampe rundt i teksten med en overflod av "jeg" i reportasjene. Sterkt anbefalt!

La meg legge hodet på blokken og si at boka ikke berørte meg i det hele tatt. Skildringene av krigens vesen, venting, kjedsomhet og plutselig brutalitet, sitter godt. Men jeg skulle likt å snakke med den som kalte dette "vår tids ypperste kjærlighetsroman" (sitat omslagsteksten). Kjærlighetsforholdet mellom soldat Frederic og sykepleier Catherine er helt fritt for kjemi og troverdige replikker, de kommuniserer knapt. Frederic er selvopptatt og kald, Catherine er snill, men selvutslettende og enkel. Når historien etter hvert handlet mest om dem og mindre om krigen, falt interessen min. (Hele omtalen på Sølvbergets nettsider.)

Vingebelastning følger én person fra innsiden, 30 år gamle Andreas. Utdannet medieviter, men ikke sikker på om det er det han skal jobbe med. Historien følger Andreas gjennom en periode hvor han er sykmeldt på grunn av depresjon. Gjennom tilbakeblikk på ungdomstid og voksenliv rulles årsakene til sykdommen hans opp.

Eller, "rulles opp" blir feil uttrykk, for dette er ingen kriminalhistorie hvor alle puslespillbitene passer sammen. Flatland er en forfatter som aldri tyr til enkle løsninger eller karikerte personportretter for å hamre inn poengene sine.

Hvorfor blir Andreas deprimert? Det er lett å få forstå handlingene til alle Flatlands skikkelser. Som forteller har hun ingen trang til å sette opp et ironisk slør for å dytte leserens sympatier i en bestemt retning. Verken psykiateren, kjæresten, foreldre eller søsken pekes ut som syndebukker, og selv om ikke alle Andreas' handlinger og tankerekker er logiske for leseren, blir han aldri en pasientkarikatur. (Hele omtalen på Sølvbergets nettsider.)

Mytting rigger til et stort plott, og mye av boken går med til å få alle brikkene til å falle på plass. Jeg leser lite krim (ikke at dette er en krim), og andre lesere verdsetter nok en så stilig intrige som dette mer enn jeg gjør.

Beholdningen i denne boka er først og fremst Myttings naturskildringer, hovedpersonens indre liv og forholdet til Gwen. (Hanne ble for diffus til at jeg klarte å bry meg om henne.)

Ronja er på mange måter en typisk Lindgren-hovedperson. Hun er selvstendig, smart og snill, har høye idealer og ingen problemer med å vise følelser.

Ronja kommer dessuten, som Marikken, Lotta og Emil, fra gode kår. Sosiale forhold spiller ingen stor rolle i Ronja Røverdatter heller, selv om det nevnes at Borkas folk har lite mat. At røverne hennes stjeler, misliker Ronja, og romanens antydning om at hun og Birk kommer til å velge annerledes når de blir voksne, overbeviste ikke meg. Ronja Røverdatter handler mest om individets ønske om å bryte lenkene som binder, ikke om å gjøre noe med sosiale forskjeller.

Emils pappa Anton ("Eeeeemil!") er den mest kjente Lindgren-pappaen, men Ronjas far Mattis er den mest interessante. Lindgren skildrer ham nådeløst som konservativ, dum, egoistisk og manipulerende, egenskaper som ble godt kamuflert av jovialt brumlende Börje Ahlstedt i filmatiseringen.

For foreldrene har Ronja først og fremst verdi i den grad hun lystrer deres ønsker. For voksne lesere skinner hersketeknikkene deres grelt gjennom i passasjer som disse mellom Ronja og mor Lovis. Moren kommer til Ronjas karrige skogseksil for å få henne til å komme hjem:

Ronja snufset.
"Jeg kommer aldri hjem,"
"Ja, da ender det med at Mattis hopper i elva," sa Lovis rolig.
...
Hun [Lovis, moren] tidde lenge. Så sa hun:
"Vet du, Ronja, det er tungt å se noen [Mattis] pines så rent umenneskelig." (side 167)

Sterkt anbefalt for lesere i alle aldere!

(Hele omtalen ligger på Sølvbergets nettsider.)

Hadde ikke lest Camus før, men fikk lyst å gjøre det igjen. Korte, trassige setninger blandet med nydelige observasjoner, og en hovedperson det er lett å kjenne seg igjen i.

Trynefaktoren følger en norsk norsk valgkamp som ville fått selv de mest uinteresserte til å følge med hvis den hadde foregått i virkeligheten: Kidnapping, utpressing, maktkamp, drikking og tynn presseetikk preger ukene fram til valget. Handlingen kretser rundt maktskiftet i Solidaritetspartiet, hvor tre kandidater vil overta etter sykdomsrammede statsminister Erling Tufte. Idealismen er vanskelig å få øye på, de fleste drives av maktbegjær. (Hele omtalen på Sølvbergets nettsider.)

Hørte den som lydbok med Christoffer Staib som forteller. Lettbeint bilunderholdning for hele familien. Savner litt utvikling i de lange linjene i denne serien. Når skal Tom forstå at Amy Porter er forelsket i ham?

Hestekrefter er en roman som ga meg lyst til å vaske bilen og sjekke oljefilteret, og de som kjenner meg vet at slike lyster ikke er dagligdagse. Anbefales!

Fantastisk gravejournalistikk om revolusjonen i musikkindustrien de siste 30 årene (CD-ens død, piratkopiering, mp3ens inntog), fortalt gjennom historiene til tre menn.

Da cd-en ble introdusert på begynnelsen av 1980-tallet, lovet den krystallklar lyd. Alle var imponert. Alle? Nja, ikke en liten gruppe lydforskere ved Erlangen-universitetet i Nürnberg, Tyskland. De så cd-en som et klassisk eksempel på å skyte spurv med kanon, fordi store deler av lydbildet fra en cd uansett ikke kan oppfattes av det menneskelige øret. Etter mange års forskning klarte de å redusere filstørrelsen med til en tolvtepart av det som cd-formatet bruker. Det nye, lille formatet het mp3, og ble etter hvert brukt til å piratkopiere musikk. Så fikk folk bredbånd og mp3-spillere, og cd-formatet begynte å slite. Kraftig.

Denne boka følger mp3-oppfinneren (en tysker jeg aldri hadde hørt om før), cd-piratkopisten og direktøren i Universal Music gjennom årene hvor alt ble snudd opp-ned i platebransjen. Fengende, sant, sarkastisk og sensasjonelt bra. Må leses av alle med interesse for musikkbransjen og/eller steinbra sakprosa. (Full omtale på Sølvbergets nettsider.)

Harpesang er feelgood-litteratur av fremste slag. Henriksen bygger opp den ene fornøyelige scenen etter den andre, og hovedpersonen Jim Gystad er en fyr jeg kunne likt å gå på pub - eller diskutere musikk - med. Henriksens entusiasme smitter, og de små hindringene han legger i veien for Jim Gystad og de andre føles aldri mer alvorlige enn at de kommer til å løse seg. Den bittersøte slutten treffer også blink.

Dialogene må nevnes. Her er ingen innlandsmumling, hver av personene står omtrent klare og tripper med sine smellende replikker når det blir deres tur. Harpesang føles til tider mest som en film, fordi Henriksen skaper så tydelige scener og personer. (Full omtale på Sølvbergets nettsider.)

Begynte på denne, som ble en nedtur etter Lasse Midttuns "Veien til Vestfronten". For kjedelig språk med overforbruk av "jeg".

Forfatteren trekker linjer helt fra Grunnloven i 1814 stengte jødene ute av Norge, til den særegne norske formen for jødefiendtlighet i mellomkrigstiden og krigsårene. Selv om Nasjonal Samling og propagandaen mot jødene ikke fant klangbunn i det norske folket, gjorde nordmenn heller ikke mye for å forsvare jødene, verken da nazi-regimets brutalitet i Tyskland ble kjent på 1930-tallet, eller da Norge ble okkupert og jødene forfulgt her.

Verken norske politikere, politi, presse, deler av det jødiske miljøet eller folket som helhet levnes særlig mye ære av Michelet. Dette er bokens sterkeste side, slik jeg ser det: Den nyanserer bildet av jødeforfølgelsen i Norge, og viser hvor listig nazistene snurpet nettet rundt de norske jødene. Det var ikke snakk om brutal forfølgelse fra første dag, men en utprøving av framgangsmåter.

Boken kan også leses som en oppvisning i "show, don't tell"-måten å fortelle en historie. Samme hvor rystende fortellingene er, overlater Michelet til oss å sette inn utropstegnene. Det løfter teksten. (Hele omtalen ligger på Sølvbergets nettsider.)

Hovedpersonen i Eline Lund Fjærens bok Klokken og sengen forsvinner fra verden. Ikke fysisk (hun bor midt i Bergen), men fra samfunnet. Hun studerer ikke, jobber ikke, har minimal kontakt med andre mennesker og liker seg best på hybelen. ¨

Tidlig i lesningen fikk jeg assosiasjoner til Tomas Espedal, som også skriver mye om det å sitte inne. I likhet med Espedal skriver Fjæren fra Bergen, uten at byen har en dominerende plass i fortellingen. Til forskjell fra Espedal spiller heller ikke kjærlighet en stor rolle i Klokken og sengen. Hovedpersonens forhold til andre mennesker er mer preget av undring og observasjon enn av menneskelig nærhet i Fjærens bok.

Du trenger med andre ord ikke lese denne boka hvis handlingen er det viktigste for deg i en bok. Det skjer ikke så mye her, det er de bittesmå skiftene i tilværelsen som skildres. Fjærens store talent er evnen til å hvile i detaljer og stemninger, uten at det blir kjedelig å lese. (Hele omtalen ligger på Sølvbergets nettsider,)

Tim Moores bøker har siden debuten i 1999 fulgt et mønster: Moore drar i fotsporene til noen eller noe, og skriver historien om turen før og nå. Det kunne blitt repetativt, men Moore skriver så godt at hver bok blir en fest.

Ta den siste Moore-boken på mitt nattbord, Gironimo! (ja, med utropstegn i tittelen). Den følger i hjulsporene til French revolutions, som Moore skrev tidlig på 2000-tallet.
I French revolutions syklet han Tour de France-ruten fra år 2000. Årene går, rytter etter rytter blir avslørt som juksemaker og Moore blir stadig mer forbannet på den gjennomdopede sporten. For å hylle fortidens virkelige sykkelhelter, googler han hva som er tidenes hardeste sykkelritt. Svar: Giro d'Italia i 1914.

Det året var løpet 3162 kilometer langt, fordelt på åtte etapper, hvor fem av etappene var mer enn 400 kilometer lange (i år var 264 km maks). Både utstyr og støtteapparat var selvsagt galakser unna det som blir dagens ryttere til del. Bare åtte syklister fullførte 1914-Giroen. Tim Moore legger ut i deres hjulspor sensommeren 2012.

Underveis rekker Moore selvsagt å harselere med egen 49 år gammel kropp, dumdristigheten i prosjektet og de innfødte. Gironimo! er en bok du kommer til å ta med deg overalt, og le høyt av når familien minst venter det. Moore skriver en barokk og ordrik engelsk, og slipper unna med det fordi han har full kontroll. (Resten av omtalen ligger på Sølvbergets nettsider.)

Boka er - som dei andre bøkene i Spartacus/Sagabok sin serie - ein lettlest, men solid inngang til dei norske middelalderkongane. Førsund tek tydelege standpunkt til kjeldene, og har ein engasjert penn. (Heile omtalen ligg på Sølvbergets nettsider.)

Streit "slik ble jeg best"-bok av Pete Sampras, tennisspilleren med tidenes beste serve og forehand: En ganske kjedelig fyr som var velsignet med ekstreme tennisevner. Lite sladder, lite personlige betroelser, men for oss som digget Sampras betyr det ingenting. Full omtale på tennisbloggen.net.

Mye bedre enn filmen, dette er en personlig memoarbok og ikke en fjollete gutt/jente-historie i fotballinnpakning. Selv en Tottenham-fan som meg håpet etter hvert at den plagede hovedpersonen skulle få noen flere lyse stunder med sitt kjære Arsenal.

Rått og lekent om klasseforhold i India.